Trygve Hillestad svarer på spørsmål fra Hieronimus.
Har politiet kompetanse til å møte og håndtere slike pasienter?
Politihøgskolen gir opplæring i behandling av forskjellige typer oppgaver, også behandling av psykiatriske pasienter. Også gjennom tjenesten vil polititjenestemenn normalt få erfaring med behandling av psykiatriske syke i form av bistand til helsepersonell eller ved henting/transport av slike pasienter. Politiets involvering i slike saker skal normalt være bistand til helsepersonell hvor det kan bli aktuelt å bruke makt for å gjennomføre et vedtak. Utover dette bør ikke politiet ha noen rolle i slike saker. (Dette gjelder selvfølgelig ikke utrykning/bistand ved til eksempel suicidale personer).
Hvordan er det med kursing av tjenestemenn?
Som nevnt ovenfor gis det opplæring ved Politihøgskolen i slike saker, men politiet kunne selvfølgelig ha fått bedre opplæring i behandlingen av denne type saker på samme måten som det kunne ha vært behov for bedre opplæring på en rekke andre viktige områder.
Det er imidlertid begrenset hvor mye ressurser politiet kan legge ned i utdanning på dette området i forholdet til andre viktige områder.
Burde det være obligatorisk at det var helsepersonell til stede når psykisk syke mennesker blir hentet/transportert til lege?
Normalt bør helsepersonell være til stede når psykiatriske pasienter hentes av politiet.
Er/bør det være en ordning med faste team i politiet?
Dette vil neppe være praktisk mulig. Henting av psykiatriske pasienter skjer til alle tider av døgnet, slik at det neppe vil være særlig hensiktsmessig å etablere faste team i politiet som da måtte innkalles når politiet får slike oppdrag. En slik løsning ville også bli svært kostbar. Når det gjelder opptreden i sivil vises det til rundskriv fra Politidirektoratet.
Antall utrykninger til psykiatrisk syke i Bergen i snitt pr år?
I perioden 1. januar til 16. oktober 2002 har politiet i Bergen bistått i 649 tilfeller som gjelder transport/fremstillinger og/eller ved melding om at en psykiatrisk syk person er involvert
LOV OM ETABLERING OG GJENNOMFØRING AV PSYKISK HELSEVERN (PSYKISK HELSEVERNLOVEN) - BISTAND FRA POL
Det følger av politilovens § 2 nr 5, jfr politiinstruksens § 2-2 nr 5, at politiet på anmodning plikter å yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane. Videre skal politiet etter politilovens § 2 nr 6, jfr politiinstruksens § 2-2 nr 6, samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt så langt regler gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for det.
Politiet har etter lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern §§ 3-1, 3-5 og 3-8, jfr § 1-3, jfr politilovens bestemmelser, plikt til å bistå det offentlige helsevesen under gjennomføring av tvungent psykisk helsevern.
Politiets bistandsplikt og utøvelsen av politiets bistand har i den senere tid vært omtalt i media, samtidig som det tilsynelatende hersker noe usikkerhet om hvordan bestemmelsene om politiets bistandsplikt skal forstås. Politidirektoratet (POD) har i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet (SHD) drøftet noen av problemstillingene bistandsplikten innebærer og ønsker i dette rundskriv å informere adressatene om følgende:
Politilovens § 6 angir grunnprinsippene for all utøvelse av politimyndighet. Formålet med denne bestemmelsen er å angi de rettslige rammevilkår for valg og bruk av midler eller metoder ved iverksetting og gjennomføring av tjenestehandlinger generelt. Prinsippene i politilovens § 6 suppleres bl a av bestemmelsene i politiinstruksen.
POD ønsker å presisere at det er politiet som avgjør når og hvordan bistandsoppdrag skal gjennomføres hvis ikke annet fremgår av hjemmelsgrunnlaget, jfr politiinstruksens §13-4 og 5. Under effektueringen kan politiet ta i bruk de forholdsregler som er nødvendige og forholdsmessige tatt i betraktning oppdragets art og situasjonen for øvrig, når det ellers samsvarer med lov eller sedvane. Når politiet yter bistand kommer de alminnelige reglene i politilovens § 6 til anvendelse så langt de passer, herunder om bistandsoppdraget er av en slik art at tjenestemennene ut fra egen sikkerhet opptrer i uniform, eventuelt om bruk av tvangsmidler (håndjern) anses nødvendig.
Det er politiet som ut fra bistandsoppdragets art vurderer egen sikkerhet, herunder om det er påkrevet med uniformering og bruk av tvangsmidler. POD forutsetter likevel at oppdraget skjer i nært samarbeid med rekvirenten både før, under og etter selve iverksettingen, jfr politiinstruksens § 13-5, annet ledd. SHD har anmodet om at politiet så vidt mulig opptrer i sivilt antrekk og helst bruker kjøretøy uten politimerking.
POD gjør oppmerksom på at forskrift om politiets befatning med sinnslidende av 28. mai 1971 er opphevet. Med dette rundskriv oppheves også rundskriv G-134/92 av 29.9.1992 fra Det kgl. Justis- og politidepartementet om politiets befatning med sinnslidende.
POD har i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet også drøftet generelle problemstillinger der personer med psykisk lidelse tas hånd om av politiet, jfr politilovens § 12 om hjelp til syke personer m.v.
Det følger av politilovens § 12, første ledd sammenholdt med annet ledd, at politiet primært har ansvar for varsling av lege, og gjennom ansvarlig helsemyndighet eller på annen måte søke etablert betryggende plassering av vedkommende. Midlertidig forvaring som reguleres i politilovens § 12, annet ledd, kan ikke brukes ved sykdomstilstander som ikke anses å representere fare for vedkommende selv eller andre. Etter annet ledd, siste punktum skal slik forvaring være så kortvarig som mulig og må ikke strekke seg ut over 24 timer.
Helsetjenesten (kommunene og helseforetakene) er ansvarlig for å yte øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp til personer med psykiske lidelser. Politiets oppgave blir således så snart som mulig å sørge for at personen blir vurdert av helsetjenesten for videre oppfølging. Dersom helsetjenesten nekter å motta eller behandle den aktuelle personen bør politimesteren, eller den han bemyndiger, snarest mulig kontakte fylkeslegen for å drøfte saken. I de tilfellene slike saker, etter politimesterens oppfatning, ikke finner en tilfredsstillende løsning bør det vurderes om saken på formelt grunnlag skal klages inn for fylkeslegen.
I den utstrekning politiets utgifter ved den ovennevnte bistand ikke dekkes etter folketrygdenes regler, eller over helseinstitusjonenes budsjett, skal utgiftene dekkes av det regionale helseforetak i pasientens bostedsregion. Det vises til spesialhelsetjenestelovens § 5-2.