God omsorg på vikende front?

Forutsetningen for et godt helsevesen og vellykket behandling er at man gir god omsorg. Er verdien av empati og tid til den enkelte pasient på vikende front i helsetjenesten?

Markedets språk har inntatt helsevesenet. Det snakkes om produksjon av tjenester, antall liggedøgn, om å forvalte store produksjonsanlegg. Den omsorgsfulle holdningen til den syke er i ferd med å havne i
skyggen av økonomien, skriver Per Nortvedt, førsteamanuensis ved Institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo i denne kronikken i Aftenposten 20.08.02

Blir omsorgsrelasjonen mellom pasient og behandler taperen i en virkelighet med stadig større press på kostnadseffektivitet, behandlingsproduktivitet og stramme budsjetter?

I den siste tiden har det gang på gang vært avslørt hvordan til dels uverdige forhold eksisterer for våre gamle innenfor sykehjemstjenesten, og hvordan et personale med motivasjon til og kompetanse i å gi god omsorg blir utslitt, utbrent, og anser sitt yrke og sin kompetanse som lite respektert og ivaretatt. Hva er galt?

De verdier og den kompetanse som ligger i å yte god omsorg både innenfor en krevende medisinsk behandlingssammenheng og til våre gamle i sykehjem med komplekse lidelser og store pleiemessige utfordringer, er i liten grad synliggjort i den almene debatt om prioritering av våre helsetjenester. Videre vil jeg hevde at de produktivitetsmål og det markedsorienterte språket som omsorgstjenestene analyseres i lys av, gjør vold på det som er omsorgens egentlige verdier og intensjoner.

Hva er god omsorg?
Å ha et utgangspunkt i den omsorgstrengendes opplevde situasjon, for derved å ivareta personens integritet og verdighet, representerer en helt fundamental verdi i våre helsetjenester:

Medisinsk behandling er avhengig av god omsorg og innlevelsesevne for å lykkes. Det er ofte slik, også diagnostisk, at dersom man ikke legger merke til pasientens ubehag, ser man heller ikke tegn på en forverring av sykdommen. Og spiller man ikke på lag med pasienten, er det også vanskelig å iverksette den nødvendige behandling.

Trygghet og følsomhet for pasientens fysiske og psykiske grenser er likeledes nødvendig for rehabilitering etter sykdom. Bryter omsorgen sammen, er et viktig grunnlag for kyndig behandling borte.
Det er ikke nok at legen eller pleieren forstår effekten av en bestemt behandling eller hvordan en mulig sykdomsårsak skal forklares. Det er også nødvendig at de har respekt for pasientens egne erfaringer: hvordan det oppleves å få en bestemt diagnose eller å vente på et prøvesvar pasienten gruer seg for. Hvordan det er å få utsatt en operasjon man har ventet og kanskje forberedt seg på lenge. Eller hvordan det er for den syke ikke å komme opp av sengen, eller å få sitt liv radikalt forandret i løpet av noen få timer.

Å legge merke til pårørendes bekymring kan si noe om et informasjonsbehov som må imøtekommes bedre. Likeledes er den varsomhet man utviser i omsorgen for en pasient med store smerter, ikke bare bestemt av det en vet om smertens årsaksforhold eller forekomst. Den sykes smerter sier også noe om hvordan håndlaget må være, at bevegelsen ikke må være brå, at tilretteleggelsen av et sengeleie må være varsomt, at stikket må være hensynsfullt. Dette er noe alle omsorgsarbeidere vet.

Det helsearbeideren også kjenner til, er situasjonen der alle muligheter for behandling er uttømt og kvaliteten på selve den medmenneskelige tilstedeværelsen er det vesentlige. Når hverken ord eller medisinsk kunnskap strekker til, er det essensielt hvordan man oppfører seg. Noen ganger er blikket og håndlaget trøsten, noen ganger er holdningen faget.

For å ivareta verdier er tid viktig.
Avdøde stadsfysikus Mellbye i Oslo sa i et avisintervju for noen år siden at tid er en av de viktigste verdier i lege-pasient-forholdet - det at man har tid til å ta seg av pasienten. I dag snakker vi om tid hovedsakelig i et økonomisk språk, og som en kvantitativ verdi. Behandling og omsorg domineres av økonomiens og markedets begreper. Det er antall liggedøgn, "cost-benefit" og produktivitet som teller. Høringsnotatet for statliggjøring av våre sykehus sier at "fylkeskommunen forvalter store produksjonsanlegg", at "man produserer tjenester innenfor psykisk helsevern", at "man produserer pasientrelatert virksomhet" etc. En slik språkbruk viser at man ikke har forstått hva omsorg i helsetjenesten dreier seg om.

Verdien av tid ligger ikke bare i at den kan måles, eller hvordan den fordeles. Kvalitet i omsorg kan ikke bare måles etter hvor mange pleietrengende man snur på en vakt, eller hvor mange man kan trøste. Trøsten har en tid som ikke lett lar seg regelfeste eller standardisere. I pasientomsorg dreier dette seg om å gi rom for det som ofte er uforutsett. En pårørende kan plutselig trenge - ikke ti minutter, men en halvtimes samtale med legen. Morgenstellet må ta sin tid fordi den gamles kropp er lemster og smertefull.

Talemåter om produksjon og effektivitetsmål skyggelegger ofte at god omsorg forutsetter en omsorgsfull holdning. "De som pleier syke, vet av egen erfaring hvilken dyptgående terapeutisk virkning et eneste vennlig ord, et mildt blikk kan ha i den sykes liv", sa St.Josefsøstrene på Grefsen i en lærebok fra forrige århundreskifte. Et slikt holdningsmessig engasjement må gis nødvendig tid og rom innenfor våre sykehjems- og helsetjenester.

Likevel vet vi hvilket dilemma det er å skulle ta vare på helt nødvendige kvaliteter i individuell omsorg, samtidig som man har en forpliktelse til å fordele terapeutiske tilbud til flest mulig, uten å sprenge alle mulige budsjettrammer. Men man kan ikke løse fordelingsspørsmålet eller problemet med ressursknapphet ved stadig å gå på akkord med helt vesentlige verdier i omsorgen. Når gamle på sykehjemmet må legge seg kl. 17 fordi ingen kan ta kveldsstellet, eller når kreftpasienter dør alene på sykerommet fordi det ikke er penger til fastvakt, er det et spørsmål om grunnleggende verdier i våre helsetjenester er truet.

Ressursknapphet og fordelingshensyn kan kreve at kvaliteten på individuell omsorg forringes, men ikke for enhver pris, og ikke ut over alle grenser for forsvarlighet. Bare ved å finne en balanse mellom en optimal ressursutnyttelse og fordelingspolitikk som sørger for mest mulig helse til flest mulig, og god omsorg til den enkelte, kan man snakke om en etisk forsvarlig helsetjeneste

Noen omsorgsverdier er fundamentale:
Vi må ha en helsetjeneste hvor pasienten blir sett og hørt, og ikke må be om omsorg. Helsearbeidere bør ha evne til innlevelse, og et ressursmessig grunnlag for kontinuerlig å kunne vurdere og være oppmerksom på pasientens tilstand, opplevelse og erfaring. Det må være en evne til og et ressursmessig grunnlag for å tilpasse behandling og pleie til den enkeltes særegne situasjon.
Dette betyr blant annet at ingen pasient skal, hvis han eller hun er alvorlig syk eller døende, være alene, uten en omsorgsperson ved sin side. Ingen pasient skal utsettes for unødig ventetid, uten informasjon og en forsvarlig ivaretagelse i ventetiden. Ingen pasient skal forlates eller avvises av hjelpeapparatet uten mulighet for omsorg i en situasjon man vet er faglig uforsvarlig, eller skrives ut til et omsorgsapparat som ikke fungerer tilfredsstillende.

De neste 20 år vil vi se en enorm utvikling i mulighetene for å behandle sykdom, i utvikling av teknologisk medisin, med det menneskelige gen kartlagt og med informasjonssamfunnet over oss for fullt. Vi er også inne i en tid hvor vi ser økende grad av livsstilsrelaterte sykdommer som følge av stress, eksistensiell og reell ensomhet og psykiske lidelser. Prioriteringsdilemmaene vil bli enda mer akutte, med stadig økende krav til kostnadseffektivitet og produktivitet, samtidig som behandlingsmulighetene øker.

Det er likevel et faktum som den profesjonelle hjelper aldri må glemme.
MR-maskinen kan diagnostisere, men den kan ikke trøste. Kniven skjærer ut det syke vev, og laserstrålen brenner det vekk, men det er hånden som hjelper den syke til et godt leie i sengen etter operasjonen, og som gjør dette med omtanke. Monitoren registrerer, men ikke med vennlighet. Det er det det menneskelige blikk som gjør.

I fremtiden, med den enorme vekst i moderne teknologi, og med de store krav til prioriteringer og effektiv "produksjon" av tjenester, er det viktigere enn noen gang at den profesjonelle hjelper er og har muligheter til å være et medmenneske. Vi snakker her om helt grunnleggende verdier i våre helsetjenester, verdier som også er fundamentale for en faglig kompetent ivaretagelse av den syke.

 

Artikkelategori: