Gjengitt med tillatelse fra tekstforfatter

Jeg kjenner en familie

som ikke våger seg ut

Jeg kjenner til en kvinne med to barn som holder seg i skjul. Mannen som utsatte dem for vold har sonet ferdig. Han kan leve som han vil. Det kan ikke ofrene.

INNLEGG

Finn Bjørn Tønder, forfatter og

BA-spaltist

Jeg kjenner til en kvinne som traff en hyggelig mann i Bergen. Hun ble hodestups forelsket i mannen og flyttet sammen med ham. Etter hvert fikk de to nydelige barn.

Jeg kjenner til en kvinne som etter en stund opplevde at mannen hun fikk barn med ikke var snill. Han ble sykelig sjalu. Han dominerte henne fullstendig og tillot bare at hun fikk gå på jobb. Ellers måtte hun holde seg hjemme.

 Jeg kjenner til en mann som begynte å slå samboeren sin. For den minste ting slo han. Kvinnen ble både gul og blå, men hver gang tilga hun ham da han tryglet om tilgivelse. Han hadde hatt det så tøft i livet, sa han. Og var derfor av og til utilregnelig. Til dem på jobben som nevnte blåmerkene sa kvinnen at hun hadde gått på en dør, ramlet i en trapp eller noe annet kollegene kanskje trodde på.

Jeg kjenner til en kvinne i Bergen som begynte å forstå at mannen hun levde sammen med aldri ville slutte med å utsette henne for vold. Slagene kom stadig oftere. Av og til sparket han også.

Jeg kjenner til en kvinne som holdt ut med en voldelig samboer alt for lenge. Så lenge at mannen ikke bare gikk løs på henne, men også begynte å slå de to barna.

Jeg kjenner til en kvinne i Bergen med to barn som til slutt innså at hun måtte komme seg langt bort fra den voldelige og psykopatiske mannen. Til slutt klarte hun det, men det betydde også at hun måtte skjule seg og barna uten å kunne gå på jobb. Da visste hun at han ville oppsøke henne der. Dermed mistet hun også inntekten sin. Og barnebidrag kunne hun bare glemme at han ville betale.

Jeg kjenner til en kvinne i Bergen som etter noen måneder i skjul plutselig ble kontaktet av den voldelige mannen hun gjemte seg og barna for.

Jeg kjenner til en kvinne som lyttet til en angrende synder som lovet dyrt og hellig at han hadde fått hjelp til å mestre sitt sinne og sine problemer. Han ba om en siste sjanse. Ikke minst for barnas skyld. Han sa at han skulle få dem til å tilgi ham. For innerst inne var de jo glad i ham.

Jeg kjenner til en kvinne i Bergen som heller ikke denne gangen skulle trodd på mannen hun en gang var så forelsket i. Det gikk ikke lang tid før han slo henne igjen. Også det tilga hun. Men da han også slo og sparket barna igjen, koblet endelig kvinnen inn politiet.

Jeg kjenner til en mann i Bergen som uansett hva han er laget av må ha hatt det tøft da han satt på tiltalebenken i retten. For uansett om han bedyret sin uskyld og viste til det han mente var formildende omstendigheter, burde det ha gjort inntrykk på ham da han fikk høre vitneforklaringene fra kvinnen han påsto han elsket, og ikke minst fra de to barna. Både kvinnen og barna beskrev en notorisk voldsmann de var livredde for å være i hus med. Skadene fra de siste voldshandlingene var da også mer enn godt nok til fellende bevis mot mannen.

Jeg kjenner til en liten familie i Bergen, en kvinne og to barn, som etter hvert klarte å leve et normalt, ja ofte lykkelig, liv her i byen mellom alle disse fjellene. Mammaen begynte også å jobbe igjen og barna trivdes på skolen. De levde faktisk et helt normalt liv i Bergen fordi de endelig følte seg trygge. I sikkerhet fra slagene og utropene fra mann og pappa. Det kunne de gjøre fordi den dømte satt i fengsel. Han fikk en lang straff etter lovens bokstav, men kort sett med ofrenes øyne. Uansett var den lang nok til at de kunne begynne på det nye livet uten frykt for mer vold. Og håp om at de aldri skulle se voldsutøveren igjen. I fengselet måtte det jo ha gått opp for ham hva han hadde gjort? Det ville vel utløse at han aldri våget å vise seg igjen?

Jeg kjenner til en kvinne i Bergen som først ante uråd og som senere ble livredd da truslene begynte å komme. Fra ham som satt inne. Han visste hvor de bodde og han skulle nok få de til å angre på at de hadde vitnet mot ham. Han måtte bare sone ferdig først.

Jeg kjenner til en kvinne i Bergen som ble desperat. En kvinne som kontaktet en rekke offentlige instanser, deriblant politiet, og spurte om det ikke fantes et vern i Norge som holder straffedømte voldsmenn borte fra ofrene etter ferdig soning.

Jeg kjenner til en desperat kvinne i Bergen som fikk mange svar, men som aldri kunne føle seg helt sikker på om mannen plutselig en dag kunne ringe på døren til henne og hennes to barn. Var soningen over hadde mannen rettigheter. Det måtte kvinnen jeg kjenner til innse.

Jeg kjenner til en kvinne som ikke lenger bor i Bergen og hennes to barn som ikke lenger kan ha kontakt med vennene sine eller skolen i Bergen de gikk på.

Jeg kjenner til en kvinne og hennes to barn som ikke helt forstår hvorfor det må være slik. At de må få hjelp til bokstavelig talt å forsvinne fra alle de kjenner, fra hjemmet de var blitt så glad i, fra jobb og skole. Fra byen Bergen de trivdes så godt i. «Er det vi som har gjort noe galt?», skal det yngste barnet ha sagt etter å tatt farvel med sin beste venn.

Jeg kjenner godt til en rettsstat langt mot nord. Et demokrati jeg tror på. Men også det har sine svakheter.