Vaksinert og står fortsatt på beina

Jeg er den største pysen jeg vet om når det gjelder å skulle gå til nye situasjoner som ikke har garantert og dokumentert utfall pluss tusen forsikringer utenom om at det vil ende bra… og aller helst dokumenterte resultat.

Så etter å ha vært igjennom innbilte covid 19 utbrudd med jevnlig fra media hadde første sending om korona og smittefare, ble det min tur til å få vaksine. Jeg hadde lest meg opp og ned på informasjon. Sittet klistret ved nyhetssendinger, snakket med – diskutert og googlet alle aspekter omkring det å skulle få denne vaksinen. Pluss hatt en indre kamp mellom sunn fornuft som sa at jeg skulle ta vaksinen – og angstdominerte unngåelsesstrategier som gikk ut på at det nok kom til å gå helt greit uten. Dette tveeggete sverdet gjorde selv små ting komplisert.

Det var flott å få muligheten til å bli vaksinert. Likeledes at det er laget vaksiner på så kort tid.. Jeg bor i et av verdens beste land når det gjelder tilgang på helsehjelp, jeg er skitheldig! Men like forbannet så kom angsten.

Tanken på å skulle få en injeksjon med noe jeg ikke visste hva var eller hvordan virket skremte meg. Ikke konspirasjonsteorier om microchips, eller å bli fjernstyrt av Bill Gates. Men det var dette med å utsette seg for en mulig reaksjon. Senvirkninger man ikke visste noe om ennå. For enkelte reagerte jo – det har ikke vært stukket under en stol.

Det ble skrevet om fysisk ubehag, stive muskler, litt influensasymptomer, det kunne jeg klare, men psykiske reaksjoner? Det var ikke nevn. Hvorfor?

Kvernen begynte å gå; ville dette trigge uro, ville jeg bli deprimert, hvordan ville jeg føle det i knollen etter å ha fått stikket? Det ble mange runder med google, samtaler med venner som allerede hadde fått vaksine, saumfaring av informasjon fra seriøse og mindre seriøse kilder (klarte ikke dy meg)

Mange jeg kjente ble vaksinert. De kom forbausende godt ut av det, var på beina og i full vigør allerede samme dag. Lettet og glad over å ha fått vaksinen og med håp om å kunne leve litt igjen uten døgnredsel for å bli smittet. Andre gledet seg til å få det gjort og håpte på snarlig innkalling.

Da det nærmet seg min tur fikk jeg tankespinn på absolutt alt som kunne gå galt. Jeg syntes dette var så fornedrende pinlig – så til de grader dumt – å ha dette tankekjøret og være så engstelig. Jeg sluttet å snakke så mye om det. Jeg holdt kjeft om angstene og redselen for vaksinasjonsdagen. Må prøve å late som jeg har litt verdighet … tenkte jeg.

Jeg er heldig, jeg hadde en som kunne være med meg, støtte meg - som vet at jeg sliter. Som vet at det ikke er enkelt for meg å stå i kø eller gå inn i en sal med masse ukjente mennesker. Og i tillegg være nødt til å sitte i denne salen 20 minutter etter vaksinasjonen. For mange med angst er dette en låst situasjon, å ikke kunne være fri til å løpe om man kommer til et punkt der man vil lette spenningen og trykket. Løpe ut av situasjonen. Elendig dårlig løsning men flittig benyttet dessverre. For under et angstanfall mobiliserer kroppen ofte flukt for å minske en tenkt fare. I alle fall min kropp.

Nødutganger, kjappe retrettmuligheter og nær døren opplevelser er dominerende i livet mitt. Jeg hadde ikke klart å gjennomføre denne vaksinasjonen uten at noen var med meg. Noen som kjenner meg og vet at det rasjonelle tar fri noen ganger – og som bryr seg katten om det. Men for å få dette til har jeg måttet forklare hva jeg er redd for, si fra, være ærlig og ikke late som…De fleste folk skjønner hva det går i, har kjent på angst sjøl eller kjenner noen som har det…

Selvsagt er det enkelte som ikke vil, ønsker eller kanskje klarer forholde seg til sånn informasjon – den risikoen må man ta.På vaksinestasjoner spurte de meg hvorfor jeg hadde en person med. Jeg svarte angst, og de tok det på strak arm. Jeg ble tilbudt en bås å sitte i, slapp å sitte midt i folkemengden. Jeg skulle til å si det ikke var nødvendig – late som jeg var modig, men klarte heldigvis å ta imot tilbudet og takket ja. Jeg var veldig redd og veldig skjelven.

Folkene som vaksinerte skjønte hvorfor jeg satt der. De kom bort, snakket, spurte om jeg hadde det bra, om jeg trengte noe. Det var ikke grenser for hvor langt de ville strekke seg for å hjelpe meg gjennom dette. Og jeg klarte ta imot det som skulle til for å føle meg trygg nok til å la dem sette sprøyten.

Jeg kjente ikke en dritt hverken når de stakk eller etterpå. Litt trett og svimmel, men relaterer det til at jeg aste meg sånn opp på forhånd og var anspent. Jeg var sånn halvveis forberedt på at jeg ville bruke tid-kanskje dager på å kjenne veldig godt etter om det var noe ubehag etter sprøytestikket. Så jeg hadde linet opp bøker og filmer for å være limt fast til sofaen for sikker hets skyld. Det ble ikke bruk for dette. Noen timer etter jeg kom hjem gikk jeg hundetur sammen med venninnen min. Hun hadde også fått vaksinen – så vi la ut på en skikkelig tapperhetsmarsj den ettermiddagen.One to go;

I min enfoldighet antok jeg at andre runden ville bi betraktelig enklere siden jeg hadde vært igjennom uker med tankespinn og tenkte katastrofer ved første gangen. Men næh …… Et par dager før andre sprøyten så poppet det opp nye katastrofetanker. Det ble sagt at andre vaksinen var verre enn den første. At dem som ikke reagerte på første sprøyten kunne reagere veldig på den andre. Med veldig mentes muskelverk etter stikket, influensasymptomer, hodepine og feber. Folk fortalte også om besvimelser.

Det fysiske kunne jeg forholde meg til – besvimelse derimot handlet om å miste kontroll, nå ble farvannet farligere. Så alle gode forsett om ikke å tantre på hypotetiske katastrofer ble gjort til skamme. Ære være tålmodige venner. Jeg faktisk reddere andre gangen. Fikk høyere angstnivå når jeg kom dit og så mengden med folk som var linet opp, køene, salen.

Det kan kanskje ha noe med å gjøre at jeg hadde skrudd meg godt opp på at jeg måtte klare det en gang til – ikke bikke ut. I tillegg kunne ikke vedkommende som var med meg forrige gang være med, så jeg måtte spørre en mer perifer bekjent om å følge meg. Det var kleint, vedkommende jublet ikke akkurat over å bli spurt og da jeg antydet at det var vanskelig å stå i køen på vei inn skjønte jeg at vedkommende absolutt ikke var noen empat Det ble ny bås, nye vennlige ord og ny sprøyte.

Og poenget med denne historien?

Jeg velger å kle meg naken her fordi jeg vet at det er mange som er like redd, full av angst og vettskremt med tanke på å skulle gjennomgå vaksinering som jeg var. Som synes det er sykt pinlig å kleint å skulle tilkjennegi at de ikke opplever euforien ved at de nå kan bli vaksinert, men heller bruker masse energi på å gruble på alt fra om hvorvidt de tør ta inn denne kjemikalien i kroppen til hvordan i all verden de skal klare komme seg til og ikke minst inn og gjennom vaksinasjonen i en hall eller et lokale smekkfullt av folk de ikke kjenner.

Det er mange som er alene som ikke kjenner noen eller har noen som kan være med. Det er forferdelig trist om dette skal stoppe dem i å kunne få vaksinert seg og føle seg trygg.

Helsevesenet har virkelig noen utfordringer her, tenke utenfor boksen, hvordan gi et tilbud til dem som ikke klarer gjennomføre vaksinasjonen på vanlig måte

Jeg kontaktet kommunen i dag og sjekket om det var lagt opp noe hjelpetiltak for folk med for eksempel angst som fikk problemer med å vaksinere seg eller ikke maktet å møte opp på vanlig måte. Det var dessverre ikke det. I følge ham jeg snakket med må det gjøres slik: `At det naturlige er at de som har angst for vaksinering, må bli bedt om å kontakte sin fastlege som igjen kan gi saklig og god informasjon.

Jeg tilføyer; Spør om noen kan være med deg, si du er redd. La for all del ikke være på grunn av situasjoner som med litt fleksibilitet kan ordnes på en eller annen måte. Allmennleger har jo gitt vaksinedoser til risikogrupper – det bør jo være mulig å kunne gjøre det samme for folk som ikke kan gjennomføre vaksinasjonen på en vaksinestasjon.

Eva. Blek, men noenlunde fattet…..

Eva med hund

Artikkelategori: