PUSHWAGNER og jeg 

En kjærlighetshistorie

Pitch forlag 2024

Forfatter : Ellen Elisabeth Alstad

Bokanmeldt av Harald Andersen

Denne boken er en merkelig utlevering som omhandler mange viktige momenter opp mot «Vold i Nære relasjoner».

I forordet sier forfatteren, som bodde og levde sammen med kunstneren Terje Brofos alias Hariton Pushwagner at hun ble oppmuntret av ham til å gi ut boken, selv om den utleverer hele samværet og ekteskapet deres.

I utgangspunktet ville nok den vanlige mann, jobbet med nebb og klør, for ikke å bli utlevert på den måten. Hun kler både seg selv og ham naken til skinnet og blottlegger det meste av deres ekteskap, samhold og kunstneriske sfærer.

Hun starter med egen svakhet. Hun forlater mann og små barn i en trygg familiesituasjon, for å leve ut seg og for å dyrke sine kunstinteresser opp mot tegning og maling. Hun nevner ikke noe opp mot eget rusbruk i sitt første ekteskap og jeg oppfatter henne da som en normal kvinne, som ofrer barn og mann for å realisere seg.  Allerede her viser hun sin egoistiske personlighet.

Det at hun treffer Pushwagner og blir sammen med ham, blir bitt av basillen som rir ham, er der hennes historie starter. Hun fremstår som egoistisk og viljesterk, hun ser kunstneren i Pushwagner, forelsker seg i hele ham, til tross for at han fra første stund, fremstår brutal i ord og gjerning, men også noe fisefin opp mot berømte venner. Hun aksepterer aldri hans brutalitet i ord og handling, men likevel holder seg med ham, der så godt som alle andre kvinner ville skygget banen.

Hun plukker frem hans gode sider og beskriver også hans bisarre oppførsel, hans slag, hans munnbruk, hans alkoholisme og bruk av narkotika. Hun tilgir ham hele tiden, helt til nok bare blir nok til slutt.

Hennes beskrivelse og egen erfaring med denne voldelige, men også kjærlige mannen, denne demonen som smitter henne til kunstnerisk arbeid i perioder både dag og natt og gjennom sitt forbruk av alkohol og narkotika, drar henne inn i en for henne ny verden og hun følger motvillig med. Pushwagner hypnotiserer henne med sin væremåte og hun aksepterer merkelig nok, både juling og trakassering. Opp i det hele lever de ytterst sparsommelig, egentlig som tiggere opp mot familie og venner, rett over eksistensnivå.

Men hun har sett noe i ham som trollbinder henne til ham. I boken kommer det ikke frem at familie og venner har bedt henne om å bryte forholdet til Pushwagner, den sekvensen omgår hun med flid. Men slik hun forteller det i sin bok, leser vi mellom linjene, at advarsler har hun fått i rikelig monn.

Hans livsførsel smitter henne. Så kan man undres på hvorfor. Spesielt hun, men også andre, ser kunstneren Pushwagner. Likevel lever han et helt liv, før han blir berømt. Når det er sagt, han er langt fra den eneste som blir berømt etter sin død.

Han leser boken hennes og forteller at denne skildringen er riktig og han ønsker at hun skal gi ut boken. Han er da allerede berømt og har solgt bilder for mange millioner. Som nevnt, meget få andre, om noen hadde bedt henne gi ut boken, med ordene, slik var det jo!

Personlig forstår jeg ikke, hvorfor hun ikke kom seg bort fra ham, spesielt med de erfaringer hun hadde gjort og ikke minst opp mot tidligere barn og familie.

Hennes forhold til felles datter med Pushwagner, sier hun lite om.

Jeg oppfatter det da slik, at hun da innser at hun har fått nok og vil finne et nytt liv.

Boken viser at Vold i Nære Relasjoner, har mange innganger og stort sett få utganger.

Jeg lurer på hvorfor hun ønsket å blottlegge seg selv og Pushwagner. Hva er hennes motiv? Jeg oppfatter ikke boksens avslutning som om hun vil skade ham, heller å advare andre med å fortelle sin historie.

Hennes beskrivelse av de kunstneriske miljøer er sterke påstander og sikkert helt riktige opp mot hennes egne erfaringer.

Hva lærer vi av å lese denne boken?

Selv har jeg hørt mange hundre fortellinger fra kvinner som har opplevet Vold i Nære Relasjoner. Min konklusjon blir, også etter å ha lest denne boken. Tross følelser og skygg banen. Kvinner blir forelsket og kvinner har omsorg, i de fleste sammenheng.

Kvinner har også følelser og følelseslivet er vanskelig å dele, for vi mennesker har også stolthet.

Jeg vil anbefale boken. Dette fordi jeg tror noen vil kjenne seg igjen. Der ute  er det fremdeles mange som ofrer seg av mange årsaker. Ellen  Elisabeth Alstad drar frem viktige momenter, men slike historier behøver ikke ha sine utgangspunkt i kunstnermiljøet. De finnes overalt og vi mennesker er alle forskjellige individer!

HA