Det snakkes om angst. Mange spør seg selv - har jeg angst? I første omgang prøver du kanskje å avfeie at nettopp du har angst. etterhvert blir dette ordet noe du begynner å tenke mere på. Du finner ut at redd for noe er du, men angst nei det har ikke du Men hva er angst da ?

Når jeg går i skogen tenker jeg på orm. Jeg er faktisk redd det skal dukke opp en. Jeg lytter , ser meg rundt , svetter, skjelver og er redd. Dette er den type angst som de fleste mennesker kjenner igjen og forstår. I hvert fall hvis de er redd for orm.

Allikevel sier menneskene - bare gå i skogen du, det er så liten sjanse for at du treffer noen orm, jeg ser aldri noen jeg, sier menneskene overbevisende. Rart tenker jeg , sist jeg var i skogen så jeg faktisk en orm der. Bare ti meter fra parkeringsplassen. Den ålte seg vekk fra meg, sikkert reddere enn jeg. Denne angsten har jeg fortsatt, og den vil jeg ha.

Jeg har kjempet med angst hele livet. Angsten er en del av meg. Vi snakker sammen og blir enig om at den ikke skal ta makten over meg. det er jeg som må bære den med meg i heisen, på bussen, på kafeene, og på de store åpne plassene.

Belastningen med denne angsten er svettingen, skjelvingen og pusteproblemene. Jeg sier til meg selv: Nå skjelver du, godta det, du har lov til det. Da blir angsten borte, i hvert fall for denne gangen.

Hvis jeg sier til menneskene, jeg tør ikke gå på kafé, ser de undrene på meg, de synes jeg er rar og uvanlig.

Selvfølgelig skal det trening til. Du må trene, tape, og trene og trene enda mere. Det kan bli et mål å gå over nye hindringer. Til slutt blir det ingen hindringer men, utfordringer.

Å bli kvitt all angst er ikke noe mål i seg selv. Tenk så kjedelig og monotont livet ville være da. Angstproblemet er ditt! Det er du som må ta opp kampen. Det er ditt ansvar, og din oppgave å gjøre dine valg. At du kan trenge hjelp av psykolog eller psykiater trenger ikke være noe nederlag.

Dine nærmeste forstår kanskje aller minst dessverre. Følelser, egne behov, mye forhindrer oss mennesker i å forstå hverandre. Vi har bare våre egne erfaringer , å gå ut ifra. Vi må akseptere, respektere at vi er forskjellige.

Mindreverdighetsfølelsen, tomheten og maktesløsheten blir til resignasjon og ensomhetsfølelse, i værste fall isolasjon med ønske om å få være i fred. Da ønsker jeg å si til deg kjære medmenneske : Reis deg, ta kampen opp. Vi trenger deg fordi du er DU.