De sa du var egoistisk.
De sa du var slem.
De sa du var vanskelig.
Og du trodde det, - for du hadde ikke noe å stå imot med.

Du var et barn, hjelpeløst utlevert; Suget etter kjærlighet og varme, trangen til aksept - det var jorda dine røtter var plantet i. Som et tre, som en plante trengte du næring og omsorg for å vokse, for å bli sterk og frodig.

Stilt overfor trusselen om å miste næring og omsorg, resignerte du: Du prøvde å bli mindre egoistisk.
Du prøvde å bli mindre slem.
Du prøvde å bli mindre vanskelig.
Slik ble du formet i de andres bilde.
Slik klarte du å beholde kjærligheten,
ikke til den du var, men til det bilde de andre hadde skapt seg.
De elsket deg på sin måte, men ennå mer elsket de sitt eget speilbilde.

Spurte noen om hvor de br> vanskelige» de «slemme»
de «egoistiske» sidene ble av?
Forsvant de bare? Spurte noen om hvor DU ble av?

Da problemene kom,
ble de først dekket til:
De passet ikke inn i bildet
som var blitt skapt.
Da de ikke lenger lot seg skjule,
fantes der diagnoser
og merkelapper til å feste på dem
-Dette har ikke noe med MEG å gjøre!
Si slapp både du og de andre å stille spørsmålet: Hvem er jeg?

Alle var fornøyde, for tingenes tilstand (stillstand) ble opprettholdt.
Men hvor var det vanskelige barnet blitt av?
Satt det dypt inne i deg og gråt, en avmektig gråt over det forspilte, ulevde livet?
Hvorfor ble alle så truet av det vanskelige barnet?
Hvorfor fikk det aldri leve?

Da de drepte det vanskelige barnet drepte de ikke bare deg,
men også det hemmelige livet i seg selv:
det livet som danser på solstrålene
som drukner seg i morgendoggen
som ser underet i en stein
og gleden i en blikkboks
- det livet som gjør alle ting nye.