I en levende melankolsk musikkvideo, går jeg langs husrekkene i byen.
Dagen er forsvunnet nå,
det eneste jeg ser er mørket.
I ørene mine lyder musikken min, og i hodet vandrer tanken.

Sist jeg vandret i dagens lys,
kjente jeg kvalmen trekke livet fra meg.
Vekta økte. Til slutt var det bare en bukse igjen.
Og tv-stolen blir nedslitt, og min eneste venn.

Jeg er redd for å bli redd.
Redd for at kvalmen skal trekke meg vekk fra det jeg en gang var. En
livsglad gutt i livets hage.
Jeg vil ut.

Men jeg som skulle reise verden rundt.
Jeg som skulle leve bohemens liv.
Jeg som skulle sende lange brev, fra Afrika til min far og mor.

Se meg Gud, jeg lider nå.
Se meg Gud, gi meg styrke nå.
Se meg Gud, hva gjør jeg nå.
Velsign meg Gud, med livets mot.