Luften dirret sølvblå, og rimfrosten hang som et mykt gufs over bakken
den morgenen to dypfryste sjeler, ved en tilfeldighet kom til å krysse
den samme stien i sin endeløse vandring på måfå i et vinterlandskap
som sjelden eller aldri skiftet med årstidene.
Litt fomlende ble de stående på hver sin side av veien og sense at det
var noe på den andre siden.
De kjente seg trygge, frostrøyken pakket dem så godt inn
at de ikke behøvde å bli sett av den annen stort mer enn et brøkdels sekund.
Ett steg tilbake ville være nok til at de forsvant igjen, for da ville
tåken på ny legge seg mellom dem og utslette alle sporene etter dette
underlige møtet.
Vissheten om at det var noe et sted som var like frossent og utint ville
sitte igjen som en vag illusjon.
Men den ville smerte, og den ville gjøre kulden kaldere.
For nå var vissheten blitt til en sikkerhet som sa at det fantes en
tvillingsjel et sted der ute.
Troen på en tvillingsjel ga et blaff av håp om at det kunne bli varmere,
Isen kunne smelte,
Vandringen kunne bli målrettet
Og vinteren kunne kanskje gå over til å bli både vår og sommer.

K.