De hvite veggene blir grå nå.
Blir usynlige for mine øyne.
Mine sjeldne turer ut, gjør rommet om til en verden.
Og jeg savner mine venner mindre og mindre nå.
En gang i blandt ser jeg kjente ansikt på mine kveldsturer alene.
Men det er som om hodet vil noe annet enn å hilse på.
Det eneste jeg hører der ute er sangen fra min kasset i lommen. Og den
sjeldne duringen fra en lastebil.
De eneste jeg snakker med, er jentene på videobutikken.
En gang var jeg fri.
Kanskje jeg var altfor fri.
Nå sitter jeg og sliter ut en nyrestaurert lenestol.
Sitteputa er allerede flat og falmet.
Dagene går som rutiner.
Det er lenge siden en variasjon trådde inn. Det er noe jeg er redd
for.
Det å bli redd for å bli redd.
For om jeg blir redd, blir jeg kvalm.
Jeg har aldri hatet noe eller noen. Men det er en ting jeg hater og
vet at jeg hater inderlig, og det er kvalme.
Derfor tør jeg ingenting.
Sitter inne. Låst.
Med trangen til å finne verden. Med frykten for ikke å klare det.
Og i mens blir de grå veggene nærmere svarte.Og jeg fortvilet visner
vekk.
Uten tro på livet.