Slik ble samiske pasienter behandlet i norsk psykiatri fram til 1940.

I 1902 FIKK NORD-NORGE sitt første asyl. Psykiatriske pasienter ble nå sendt til Rønvik sinnsygeasyl i Bodø, mens de tidligere måtte til Trondheim. Behovet var stort. Samme kveld som asylet åpnet ankom den første syketransporten med 60 - 70 pasienter og ti voktere, og over 160 pasienter ble innlagt i løpet av de første månedene.

De var fiskere, husmenn og småbrukere. Alle skulle behandles likt og ingen skulle få særretter, skrev direktøren, som mente man slik ville gi «liden anledning til misundelse og klage, som Nordlandsbefolkningen er saa let tilbøielig til.»

Rundt 14 prosent av pasientene var samiske. Ble de behandlet likt?

Psykolog Sigmund Elgarøy og litteraturviter Petter Aaslestad har sett på 150 pasientjournaler fra 1902 - 1940, og skriver om sine funn i den kommende utgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Journalene tilhører både norske, kvenske og samiske pasienter.

FORMEN ER EN ANNEN ENN I DAG, med bruk av sterkt nedsettende og moralske kategorier. Samer og familiemedlem kunne bli kalt «ondskapsfuld», «inful», «beregnende», «taabelig», «infantil», «smaa evner», «lave standpunkt», «bajaslignende fakter og grimaser», «meget enfoldig». En samisk pasient ble beskrevet som «Er ofte vrang og ondskabsfuld og tilbøielig til daarlig opførsel idet hele.»

Forskerne har kommet til at visse stereotypiske oppfatninger om samer dominerer i journalene, nemlig at de var mindre velutrustet kroppslig og sjelelig, at de drakk mer og hadde overhyppighet av sinnssykdom. Journalførerne mente mente de sto lavere enn nordmenn.

- De mente flyttsamene var drikkfeldige, mens særlig sjøsamene hadde små evner. Vi fant ikke noe tilsvarende om norske pasienter, norske bønder var for eksempel ikke «drikkfeldige» som gruppe, sier Sigmund Elgarøy til Dagbladet.

En samekvinne beskrives i sin journal som «liten tør indskrumpet finkjerring; ræd og ængstelig ved henvendelse; afvisende og negter en hver undersøkelse.»

- Fortellerstemmens autoritet er ubestridelig. Tvil, overveielser, diskusjoner for og imot forekommer knapt. Ting slås fast uten
begrunnelse og diskusjon. En diagnose endres aldri, alternative diagnoser drøftes ikke, skriver forfatterne i artikkelen.

Selv ikke en gang om forløpet tyder på at diagnosen er gal, endres den. Diagnosene er evige, og en av dem er tilsynelatende å være sjøsame: «som voksen har han som de fleste sjøfinner været mindre velutrustet baade legemlig og sjelelig,» heter det i en pasientjournal.

SAMENE OMTALES i tråd med datidens folkelige forestillinger om samer, heller enn etter de fremvoksende rasehygieniske synspunktene, mener forskerne. De har funnet få spor etter mer ideologisk basert diskriminering som man finner i fornorskningspolitikken. Stereotypiene på asylet speiler synet i befolkningen.

Når det gjelder diagnoser, skiller de samiske pasientene seg ut med at de oftere får mani-diagnoser, ifølge forskerne. Den vanligste diagnosen blant alle pasientene var dementia præcox, som halvparten hadde. 12 prosent led av melancholica, mens fire prosent hadde mania.

Behandlingsmessig har ikke forskerne funnet noen forskjeller. Samer fikk den samme, begrensede behandlingen som de andre, det dreide seg ofte om beroligende medisiner, bad, arbeid, isolering, pakking i tepper, etter hvert også sjokkbehandlinger.

- Medisinsk ser det ut til at de ble behandlet likt. Den gangen fantes det ikke så mange behandlingsformer, og de brukte det de hadde uansett om det var samer eller norske pasienter. Men samtidig fremgår det av journalene at det var vanskelig med kommunikasjon. De måtte snakke norsk, og det var få muligheter til å få tolk, sier Sigmund Elgarøy.

SPRÅK SER UT til å ha vært det største problemet for de samiske pasientene. Ofte nøyde legene seg med å skrive i journalen at man ikke «får ikke greie på pasienten», når de ikke kunne norsk.

Dette ble også anført om norsktalende pasienter, men bare når de var psykotiske. Om de samiske pasientene som ikke kunne norsk virkelig var forvirret, eller om det dreide seg om språkproblemer, er vanskelig å vurdere i dag. En av pasientene får anført at han driver med «...lappisk ordflom og joiker i vilden sky». De såkalte raserianfallene til en annen samisk pasient registreres regelmessig, uten å fortolkes videre. Da norske pasienter fikk sine anfall, ble uroen deres og anfallene beskrevet slik at de fikk en mening.

Flere ganger nevnes språkproblemer i journalene: «Da han kun taler lappisk er der ingen oplysning at faa af ham.» Og «Snakker en til ham, smiler han tomt og stereotypt og mumler noe på lappisk».

- Helsevesenet legger til grunn at pasienten kan norsk. Og hvis så ikke er tilfellet, blir det pasientens problem, skriver forskerne.

Mangt kunne antakelig vært løst om man hadde gjort noe med språkbarrieren. Men ressursene var få.

- Hundre år siden var virkelig «gamle dager». Norge var et fattig land, og Finnmark det fattigste fylket i det fattige landet. I en journal står «sult» oppgitt som trolig årsak til pasientens psykose. Tuberkulose var utbredt, og mange pasienter på Rønvik døde av det, sier Elgarøy.

Pasientene måtte for øvrig gjennom harde tak for å komme seg fra Finnmark til Bodø. På Rønvik fortelles det fortsatt om en pasienttransport fra Tana som tok 24 døgn. I tillegg til avstandene og dårlige kommunikasjonsforhold, kom problemene knyttet til transport av uregjerlige pasienter. For eksempel måtte en voldsom mann bindes og kjøres flere mil i en pulk. Privatfolk måtte ta på seg ansvaret for transporten.

DET KAN TENKES den offisielle negative holdningen til samisk var årsaken til det nedsettende synet på samisk språk også på asylet og at det så sjelden ble leid inn tolk.

Forskerne mener det å være samisktalende ble assosiert med det infantile. En pasient fikk for eksempel anført at hun «idag anbragt i prolongered bad, hvor hun sitter meget fornøiet og pludrer sin lappisk». Dette ville man nok ikke skrevet om en som snakket norsk i badet.

- Det var ikke uvanlig på den tiden å hevde at en av «den samiske rases» psykologiske egenskaper var naivitet eller barnlighet, skriver forskerne.

For enkelte pasienter ble det imidlertid brukt tolk, kan vi lese av journalene. Asylet annonserte på et tidspunkt også etter en samiskspråklig pleierske, uten hell.

I RUNDT 15 ÅR, fra 1908 til 1923, målte de ansatte på institusjonen pasientenes skaller og kategoriserte dem som «langskaller» og «kortskaller». Tesen var at langskaller var smarte og gode mennesker, mens kortskaller var dovne og udugelige.

Den internasjonale, rasehygieniske bevegelsen oppsto på begynnelsen av 1900-tallet. Utgangspunktet var en bekymring for at det naturlige utvalget var satt ut av spill i det moderne samfunnet, og at menneskehetens biologiske framskritt var i ferd med å stoppe opp. Nordmenn var toneangivende innen rasehygienisk tenkning i årene før og etter første verdenskrig. Vinderen biologiske stasjon, drevet av Jon Alfred Mjøen, produserte mye kvasivitenskapelig materiale om raseforskjeller og om den nordiske rases påståtte suverenitet og sårbarhet.

Rasehygienikerne mente at man sto overfor en faretruende svekkelse av arvematerialet og at individer med dårlig arvemateriale formerte seg raskere enn de med godt arvemateriale. Mjøen foreslo i boka «Racehygiene» (1914) en rekke tiltak for å snu det han betegnet som et «raceforfald» hos den «blonde germanske race fra Norden». Blant tiltakene var tvungen isolering av drankere, vaneforbrytere og tiggere, og sterilisering av sedelighets- og voldsforbrytere.

- Det virker som ideologen Mjøen var ganske ekstrem i Norge, han gikk lenger enn det som var vanlig med sin steriliseringsiver og tanker om at man ikke skulle blande raser. Helsemyndighetene var nok også bekymret for rasens forfall, men satset mer på folkehelsearbeid, sier Elgarøy.

Nesten alle vestlige land vedtok likevel eugeniske lover i perioden 1910 til 1950, men bare Tyskland gikk lenger enn isolasjon og tvagssterilisering, der sendte myndighetene syke tyskere i gasskammer under det såkalte eutanasiprogrammet.

- Det er uklart hvorfor de startet med disse skallemålingene ved Rønvik. Alle pasienter ble målt og dette inngikk som en del av legeundersøkelsen. Målingene tok slutt samtidig som en ny overlege overtok. Han var muligens ikke interessert i dette, sier Elgarøy.

FORSKERNE HAR ikke funnet at målingene fikk noen konsekvenser for behandlingen ved asylet. Det ble aldri foreslått rasehygieniske tiltak som sterilisering og forbud mot raseblanding.

- Ikke noe i journalene tyder på at indeksen ble fortolket eller hadde konsekvenser for vurderingen eller behandlingen av pasienten. Legene har hatt en klar preferanse for et medisinsk fremfor et antropologisk perspektiv på de samiske pasientene, skriver forskerne.

Tvangssterilisering av tatere og «åndssvake» er veldokumentert i Norge. Forskernes undersøkelse tyder på at samene ikke ble utsatt for rasehygieniske tiltak.

- Nei, det ser ikke ut til at de satte i gang med tvangssterilisering av samene. Jeg var spent på dette resultatet, jeg har ikke sett det vært undersøkt tidligere, sier Elgarøy.

- Hvorfor ble samene behandlet bedre enn andre?

- Sterilisering tydde man til overfor grupper som lå samfunnet økonomisk til byrde. Taterne ble slått i hartkorn med åndssvake, alkoholikere og kriminelle, men det gjorde jo ikke samene, de var stort sett lovlydige og klarte seg selv, sier
psykologen.

Kilde: Dagbladet nett.