"Hun snur seg mot ham i sengen. Blikkene deres møtes i det sekundet nattbordlampen slukker. De rakk å speile seg i hverandres øyne: De reflekterte utmattelse, resignasjon, fortvilelse og håp".

Dette skriver Rita Linn i en artikkel i Stå På, bladet for ADHD-foreningen i Norge
Kontakt henne gjerne hvis du har tilbakemeldinger

I et halvt år har det vært en usynlig forbindelse mellom lysbryteren på nattbordet og babyen i sprinkelsengen. Når lampen slukkes kl 23, våkner hun. Og begynner å skrike. Så skriker hun til det lysner av dag.
Foreldrene hører allerede de første små klynkene. Det har vedvart i seks måneder. Et helt halvt år! Uten nattesøvn. Hun skriker og skriker og skriker. Ikke er hun sulten. Ikke er bleien våt. De har prøvd alt. Men hun skriker likevel.
Det begynte da hun var rundt seks måneder ung. En uro som ikke lot seg stagge. Nå setter faren seg brått opp i sengen ved lyden av de første skjærende akkordene fra babysengen. Han river dynen til side, strener over gulvet, tar opp ettåringen og kaster henne ned mot sengebunnen. Plankene gir etter, så hardt var det. ”Nå holder du opp!” skriker han i desperasjon.
Det gjorde hun. Ikke akkurat da. Men natteskrikene stilnet etter hvert. Foreldrene fant aldri ut hvorfor hun gråt. Hvorfor bry seg om det nå, som hun endelig sover? Til klokken fire-fem om morgenen, i det minste. Da haler hun seg opp etter sprinklene og står. For henne er dagen begynt. Hvor er alle de andre? Hvorfor sover de nå?
Den lille piken i sprinkelsengen var meg. Det er gått over 40 år siden den gang. Jeg er vokst opp med historien om babyen som skrek hver eneste natt fra hun var et halvt år. Til faren ble så sint at han kastet henne ned mot sengebunnen. Og ingen forsto hvorfor hun gråt.

Du var jo så snill da du var liten
”Du var jo så snill da du var liten. Du kunne sitte i timevis for deg selv og leke. Du forstyrret aldri noen. Som om du var oppslukt i din egen verden.” Det ingen visste, var at uroen hadde skrudd seg innover, funnet gjengene sine dypt der inne og rustet fast.
Jeg lekte aldri med dukker. Det var kjedelig. I stedet klatret jeg i epletrærne i hagen. Der satt jeg med et spikket spyd i hånden og lot som om jeg var kidnappet. Det var en stor hemmelig drøm som rislet i meg: Drømmen om å bli fanget. Jeg måtte skyte ned epler med spydet for å overleve.
Fantasier og dagdrømmer fylte dagen min. Gjennom alle kveldstimene, da jeg lå i sengen og ikke fikk sove, skapte jeg min egen virkelighet. Det var mye uro, også. Frykt for brann. Hjernehinnebetennelse. Lyden av sirener langt borte. Natten var en fiende som jeg fryktet konfrontasjonen med hver eneste kveld.
Også skolen var en fiende. Jeg var redd fra første dag. De andre ertet meg. I hele førsteklasse sto jeg i friminuttene og så på barna i klassen over meg som lekte. Jeg KUNNE ha gått i den klassen, men en test hadde vist at jeg ikke var skolemoden. Hadde jeg gått i 2. klasse, da ville alt ha vært annerledes. Da ville jeg vært lykkelig. Da ville jeg ha hatt venninner. Da ville ikke alle jentene ha løpt fra meg i friminuttene. Guttene ville ikke bokset meg i magen for å se hvor lang tid det ville ta før jeg gråt.
I tredje klasse fikk jeg venninner. En bestevenninne. Men jeg klarte ikke takle det når hun tok med seg Anne hjem i stedet for meg. Eller Vigdis. De stakk hodene sammen på trikken og tisket og lo. Jeg satt på benken vis a vis dem med all verdens sorger i øynene.
En dag skulle de snakke med meg, sa de. Bestevenninnen min og Vigdis. Vigdis hadde sovet over hos bestevenninnen. På vei til skolen møtte jeg dem. ”Vi har noe vi må si til deg. Vi orker ikke det blikket ditt lenger. Vi kaster opp av det!”. Jeg svelget gråten. Da jeg kom hjem, brast demningen. ”Men hvordan ser det blikket ut?” spurte moren min. Jeg viste henne. Det brast for henne, også. I latter. ”Jenta mi, da, du ser jo ut som en druknet meitemark!”
En druknet meitemark. Det var godt sagt. Jeg følte meg som et fluepapir for alle negative kommentarer. Jeg har arkivert hver eneste negative opplevelse fra barndommen og oppveksten. I voksen alder har venninnen min sagt til meg: ”Du husker jo bare det negative!”
Jeg var hudløs. Uten filter. Alt spaserte usensurert rett inn i sjelen min. Breiet seg i mellomgulvet mitt. Kvernet rundt med skarpe kanter. En liten bagatell ble for meg en stor katastrofe. Jeg kunne leses som en åpen bok. Slike barn er det gøy å erte. Ikke sant?
Jeg var flink på skolen. Men jeg gikk på en skole som var annerledes. Det kreative i meg fikk næring. Jeg tegnet og malte. Og spilte piano. Var med på konkurranser. I Universitetets Aula. Jeg spilte hos de store pianistene i Norge. Pliktoppfyllende sto jeg opp hver morgen klokken seks og øvde en time før jeg laget frokost og vekket resten av familien. Så øvde jeg to timer når jeg kom hjem. ”Du ville det jo selv. Ingen presset deg, ” sier moren min i dag.
Da jeg var 12 år fikk jeg et slags anfall. Jeg klarte ikke trekke pusten. Det gjorde så vondt i ryggen og i brystet. Mor og far ble bekymret. Var det hjertet? De sendte meg til utredning på Rikshospitalet. Ingenting galt. Så til barnelege. Han kjente forsiktig på brystkassen min og utover under armhulene. Jeg husker ennå hvor vondt det gjorde. ”Hun er full av muskelknuter”, sa han. ”Stress”. Den flinke lille piken klarte ikke trekke pusten av frykt for at hele verden skulle sprenge seg inn.
I syvende klasse gruet jeg meg til skolen hver dag. Jeg målte temperaturen hver eneste morgen i håp om at jeg skulle ha feber, slik at jeg kunne slippe å gå. Det var ikke noe konkret. Det var en følelse, bare. Bare? Kanskje jeg egentlig aldri ble skolemoden.
I timene satt jeg og strikket. Da fulgte jeg mye bedre med. Det var ikke så kjedelig når jeg kunne strikke samtidig. Høsten i åttende strikket jeg fire mariusgensere på to måneder. Julegaver til foreldrene og søsknene mine. Jeg strikket så mye at jeg ble kalt opp på scenen på en skoleavslutning. Der satt jeg med to meterlange strikkepinner som sløydlæreren hadde laget og strikket med tykk hyssing. Alle lo. Jeg strikket meg gjennom videregående, også. Og kunne ikke skjønne at lærerne stadig påla meg å legge vekk strikketøyet. De måtte jo forstå at jeg klarte å holde oppmerksomheten på det de sa når jeg strikket samtidig! For meg var det innlysende. Jeg fortsatte å strikke, men gjemte hendene og arbeidet under pulten og forsøkte å ikke klirre med pinnene. Jeg strikket kunnskap inn i hjernen.
Tidvis var jeg lykkelig. En brusende, intens bølge som skylte bort uroen i mellomgulvet og fylte hodet. Det skjedde når jeg gledet meg til noe. Foreldrene mine sa at jeg måtte leve i nuet. Ikke for alt som skulle skje i fremtiden. Men jeg måtte liksom ha en knagg der fremme. Noe å hekte lykken på. Jeg husker at jeg sa til moren min: ”Det er akkurat som om jeg lengter hjem selv om jeg er hjemme.”
De sa jeg var intens. Oppslukt. Jeg fikk ”dilla på elger”. Av alle ting. Tre elger som besøkte hagen vår om vinteren og skrapte fram nedfallsfrukt med hovene. Jeg jaktet på elgene om kvelden. Jeg drømte om elger. Jeg så elger ved høylys dag. Jeg kjøpte meg et lite elghode til å henge over sengen i bursdagspresang for pengene jeg fikk av mormoren min. En dag jeg kom på skolen og åpnet munnen, sa en jente i klassen: ”Hvis du sier ordet ”elg” nå, kan du bare gå hjem igjen!”
Elgene ble avløst av Jesus. Det vil si: Han sto ikke i hagen og skrapte frem nedfallsfrukt. Han kom via musicalen ”Jesus Christ Superstar”. I et år hørte jeg på platen, hver eneste ledige stund. Og endelig fikk jeg se filmen. Dagen etter måtte jeg bli hjemme fra skolen. Jeg bare gråt og gråt og følte en uendelig tomhet. Og en sorg fordi jeg trodde at jeg aldri skulle få se den igjen.

Så kom tenårene
Og med dem den første store forelskelsen. Forelskelse har alltid gjort meg gal. Å tenke tilbake på ungdomstiden er som å fornemme følelsen av et åpent sår. Du husker ikke smerte. Men du husker opplevelsen av den.
14 år gammel begynte jeg å drikke. I smug. Jeg stjal i barskapet hjemme. Det døyvet uroen i mellomgulvet. Ingen visste det. Jeg kunne ikke skuffe noen. Jeg som var så snill og flink og aldri gjorde noe galt. Det var min dype skam og min dype hemmelighet. Når foreldrene mine var borte, satt jeg i sengen med en stiv drink og sigaretter jeg hadde stjålet av broren min. På ungdomsklubben fikk jeg høre at jeg var et eksempel til etterfølgelse. Mor og far inviterte ungdomslederen hjem. Der satt de tre i sofaen og skrøt av meg. Det gjorde meg rasende. Men jeg viste det aldri. De skulle bare ha visst, tenkte jeg.
De skulle bare ha visst. En setning som har fulgt meg inn i voksen alder. Utad er jeg den som mestrer alt. Jeg kom inn på Norges Musikkhøgskolen, men sluttet etter et år. Jeg begynte på psykologi, men sluttet etter grunnfag. Jeg gjennomførte aldri en utdanning. Men jeg fikk en spennende jobb likevel. En jobb som ikke krever at jeg sitter stille ved en pult fra 9 til 16.
Men bestandig har den vært der, kvernen i brystet. Uroen som driver meg fra skanse til skanse. Jeg må jogge, jeg må trene – nesten hver eneste dag, jeg må vaske huset, jeg må slutte å spise, jeg må bli tynnere, jeg må være perfekt, jeg må passe på at alle liker meg. I helgene kan jeg drikke vin. Det sliper spissen av uroen og gir meg litt ferie fra meg selv. Men det gir meg også masse dårlig samvittighet og bondeanger. Selv om jeg har kontroll.
Sønnen min har nå fått en diagnose. ADHD. To svært aktive sønner tok nesten livet av både meg og omgivelsene. Hva var galt med meg, som ikke klarte å få barna til å oppføre seg normalt? Det var mange år med selvbebreidelser og destruktive tanker.
Folk sa: ”Du er så sterk, du. Du mester jobben din, økonomien, to krevende barn.” Men jeg trodde ikke på dem. De visste ikke om min hemmelige verden. Undergrunnen. Der jeg listet meg omkring i mørket og famlet meg frem til mine egne skjulte stier. Stier som førte til lindring, men også til destruktivitet. Og skam.
Da sønnen min fikk diagnose, sa foreldrene mine: ”Det kommer fra faren”. Ja, noe kommer fra faren. Men hva med meg? Spurte jeg. Kanskje jeg har ADHD? ”Ikke DU! Du som alltid har vært så snill og flink. Du som klarer alt!” Da tenker jeg igjen at de skulle bare ha visst.
For ikke lenge siden prøvde jeg ritalin. Ikke foreskrevet av lege. Breddfull av skrekk tyllet jeg i meg den første tabletten. Virkningen var momentan. Etter få minutter kjente jeg at kloen i brystet løsnet grepet. Uroen forsvant! Tenk deg en lastebil som står på tomgang utenfor vinduet ditt. Først synes du lyden er veldig plagsom. Etter en stund hører du den ikke lenger. Men når motoren plutselig skrus av, kjenner du en stor lettelse. Da oppdager du hvor plagsom lyden i virkeligheten var.
Nå skal jeg la meg utrede. For meg faller brikkene på plass i rasende fart. Det er overveldende. Jeg tenker på faren min. Broren min. Søsteren min. Tanten min. Farfaren min, den dramatiske, følsomme, kunstneriske, musikalske farfaren min som ikke mestret verden og tok livet av seg da han var 80 år. Jeg føler sorg, sinne, nysgjerrighet, forundring, frykt, spenning og håp. Kan jeg virkelig ha ADHD? Kan jeg ha levd med det hele livet, uten å vite det? Er det årsaken til de problemene jeg har møtt? Tre samlivsbrudd, rastløshet, uro. Hyperaktive barn. Mer og mindre destruktive mekanismer for å døyve uroen. Finnes det i denne svimlende erkjennelsen endelig en mulighet til forandring? Til behandling? Trenger jeg ikke gjemme alle tankene mine lenger? Er jeg ikke alene om de mørke hemmelighetene? Jeg har vært så ensom. Så innmari ensom.
Folk ser bare overflaten. Men kanskje er jeg som et vulkansk landskap. En tynn skorpe utenpå. Glødende lava på innsiden.
”Det kommer fra faren!”, sier de. Ja, det gjør det. Fra faren min.