Hvilke metoder kan forsvare å låse en dypt skadet ungdom inne på et nakent, tomt rom etter et rømningsforsøk?

Behandlingstiltak
for barn og unge i faresonen er et faglig og politiske ansvar. Med vantro leste vi i Berit Kvalheims reportasje i BT 6.10 i år om en ung pike som over flere år har vært offer for en overgriper som har truet med å drepe henne hvis hun sa hva som foregikk. Når hun nå endelig har sluppet løs fra denne overgriperen, opplever hun seg som fanget av barnevernet og frihetsberøvet. I reportasjen står beskrevet at hun aldri har vært kriminell, aldri brukt narkotika og aldri vært voldelig. - Men hun har skadet seg selv og gjort flere selvmordsforsøk. - Nå er hun tvangsplassert på barnevernsinstitusjonen Øvsttunsenteret sammen med unge som i reportasjen karakteriseres som kriminelle og rusmisbrukere. «Det føles som en fengselsstraff», sier 16-åringen til BT. Plasseringen begrunnes med at psykiatrien ikke har noe tilbud til henne! For tiden er hun «på rømmen» og bor på ukjent adresse. Moren vet at hun gjør seg skyldig i regelbrudd når hun nekter å opplyse om jentens skjulested. Hun er livredd for at datteren skal bli tvangsflyttet tilbake til Øvsttunsenteret. Bergen tingrett skal avgjøre om tvangsvedtaket skal oppheves så hun kan komme ut i frihet. Saken har ennå ikke vært behandlet.

I lov om
barnevernstjenester § 4-24 fjerde ledd er det presisert i forbindelse med tvangsplassering: «Et vedtak etter første og annet ledd kan bare treffes dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen».

Det hviler et stort ansvar på institusjonens ledelse i forhold til å vurdere om det er forsvarlig at fylkesnemnda fatter vedtak om tvangsplassering av en ungdom, med sine spesielle problemer, tatt i betraktning de ressurser og det miljø som institusjonen rår over. Jeg har selv vært styrer på en barnevernsinstitusjon og opplevde da å måtte fraråde fylkesnemnda tvangsplassering av en ungdom på grunn av for liten bemanning og for lav fagkompetanse i institusjonens behandlingsteam.

Det var sjokkerende å lese i reportasjen at straffen for rømningsforsøk på Øvsttunsenteret er innelåsing på et tomt, hvitt rom med bare en madrass på gulvet. Styrer på Øvsttunsenteret Lise Fasting hevdet dagen etter i BT at alt som er gjort i forhold til denne ungdommen er i overensstemmelse med miljøterapeutiske faglige metoder.

Hvilke metoder kan forsvare å låse en dypt skadet ungdom inne på et nakent, tomt rom etter et rømningsforsøk? Er ikke et rømningsforsøk et fortvilet signal om at ungdommen mistrives og mangler motivasjon? Er det ikke da mer relevant å møte denne personen med kontaktskapende aktiviteter og forsøk på å komme på talefot?

Nettopp i slike
grensesituasjoner kan det være mulig for en kompetent terapeut gjennom dialog og nærvær å invitere personens ressurser. Dette kan formidle opplevelsen av et «gyllent øyeblikk», et frigjørende vendepunkt der fortiden kan bli integrert i nåtiden og gi nye perspektiver på fremtiden. Forutsetningen er at miljøet og dets representanter formidler trygghet, varme og aksept, og at dialogen er gjensidig og tillitsfull.

Dessverre er ikke alle barn så heldige å få en ideell start i livet. Men forskning har vist at en uheldig start ikke nødvendigvis behøver å føre til en problematisk utvikling senere i livet, og at skadelige erfaringer ikke er irreversible. Uttrykket «løvetannbarn» beskriver de barn som mot alle odds vokser som en løvetann opp av asfalten. Skadenes konsekvenser er med andre ord avhengig av de retninger livet til den enkelte tar etterpå. Dette avhenger både av biologiske og miljømessige faktorer og vil være nært knyttet til hvorledes viktige hendelser, vendepunkter i livet møtes og oppleves. Et slikt vendepunkt kan f.eks. være å begynne på ny skole, å oppleve at foreldre blir skilt eller dør, å flytte til et nytt sted, å få nye venner m.m. - eller å komme på en behandlingsinstitusjon. Vendepunktet kan bli starten på en positiv utvikling med positive «kjedereaksjoner», eller det kan føre inn i en negativ spiral, som i uheldige tilfeller kan føre til behandlingstrengende faser senere i livet.

Avgjørende
er hvorledes vendepunktet oppleves av personen selv og hvorledes personen blir møtt av de voksne i sine omgivelser. Denne kunnskap må forplikte ikke bare foreldre og pårørende, men også fagfolk og politikere til ansvarlighet i handlinger og beslutninger, og den må få føre til utvikling av virksomme behandlingsmetoder.

Hvorledes skal barn og unge som har opplevd grove overtramp, og som har opplevd at behandlingsapparatet setter hindringer for livsglede og utfoldelse, kunne skape et fremtidshåp som det er verdt å kjempe for? Hvorledes kan barn og unge lære å forme sin egen skjebne i en positiv retning? - I det omtalte tilfellet er det tydeligvis ikke på Øvsttunsenteret.

«Selv vet 16-åringen hva hun vil», står det i reportasjen, «nemlig å komme til en privat barnevernsinstitusjon i distriktet der hun har vært tidligere og vet at hun trives. Da kan hun også få fullført skolegangen sin». - De tre siste årene har hun ikke hatt skolegang bortsett fra hjemmeundervisning en kort periode for et år siden. Tenk om barnevernet og fylkesnemnda kunne lytte til jentens egne ønsker og valg i stedet for å la Bergen tingrett avgjøre saken. Hvorfor blir ikke i dette tilfellet de viktige foreldrene, som familieterapeut Vårin Albrigtsen i sin kronikk i BT 10.10. i år generelt beskriver som ressurser og eksperter på sine barn, tatt med i vurderingene når det gjelder denne fortvilte ungdommen?

Jeg håper denne
unge skjebnen kan berøre og mane til ettertanke i videre sammenhenger. Spørsmålet: Hvem skal avgjøre hva som er gyldig kunnskap? som Albrigtsen stiller i sin kronikk, er høyst aktuelt innen behandlingssamfunnet.

Det er et faglig og politisk ansvar å skaffe alternative tiltak der «institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen». Er det ikke et tankekors at det er en dommer i Bergen tingrett som skal avgjøre dette, ved eventuelt å oppheve fylkesnemndas tvangsvedtak? Denne jenten har aldri gjort noe kriminelt!

Vi kan ane hvorledes dette unge mennesket har opplevd vendepunktet å komme til Øvsttunsenteret. Når hun har forsøkt å rømme, er hun blitt lagt i håndjern! - Spiralen må gå nedover når det praktiseres slike brutale konsekvenser. Det er utrolig hva som kan regnes som «faglige metoder».

Det finnes behandlingsmetoder der opplevelser av frigjørende vendepunkter kan åpne for nye livsperspektiver og vekst, slik at det til tross for store traumer og påkjenninger blir mulig å overleve med livsglede og fremtidstro. Men disse metodene er ikke basert på straff og håndjern, men på respekt for den enkeltes egenart og menneskeverd i en gjensidig dialog.

Den omtalte
ungdommen, som etter beskrivelsen har utviklet store atferdsproblemer, står ved alvorlige vendepunkter i livet der hjelpen og den profesjonelle innsatsen for å bringe henne på rett kjøl er av avgjørende betydning. De rette og nødvendige ressursene må settes inn i tide, og ressursene må være knyttet til faglig og forstandig metodikk. Her står det bokstavelig talt om livet, om retten til å få et menneskeverdig og meningsfylt liv, og det er nødvendig å finne en forsvarlig løsning raskt. - Det vil si å anvende virksom pedagogisk terapi som kan bidra til å skape en «overlever» også i dette tilfellet. For overlevelse kan læres og leves, som også psykolog Lisbeth Brudal skriver i sin artikkel i Aftenposten 22.9 i år som er omtalt i BT-Magasinet 18.11. Jeg har lang erfaring med Habiliteringspedagogikk og kan orientere om noen skulle ønsket det.

Berit Borgen. Pedagog og magister i psykologi. Psykologisk Pedagogisk Utviklingssenter

Kronikk i Bergens Tidende 21.11.06