Vi frykter lyn, torden, smerte, avvisning og blod. Men hvorfor utvikler noen angst, mens andre ikke gjør det?

Forestill deg et liv uten frykt. Du ville vært forsvarsløs. Det er en årsak til at våre grunnleggende emosjoner eksisterer. Tristhet, glede, sinne, sjalusi og frykt fargelegger våre liv, skaper utfordringer for vår rasjonalitet men fungerer også som viktige veivisere. Våre emosjoner er fellesmenneskelige tilpasninger. Formet av evolusjon ved å skape ubehags- eller nytelsesopplevelser som oppfordrer til tilbaketrekning eller tilnærming. Vi ønsker vanligvis mer av det som gjør oss godt, og mindre av det som gjør oss vondt. Klarer vi dette, styrker vi trolig vår mulighet for å overleve.

Frykten gjør oss tilpasningsdyktige. Den er adaptiv, livreddende og øyeblikkelig. Den er normal og rasjonell i møte med reelle trusler, og er noe vi kan oppleve i dagliglivet. Å oppleve frykt er veldig ubehagelig. Og det er poenget. Kroppen, tankene, følelsene skaper en helhetlig reaksjon, så ukomfortabel at man helst vil unngå eller flykte fra denne situasjonen.

Hjertet slår hardere
Fryktresponsen representerer dermed et viktig forsvarssystem, og gjør oss klare til kamp eller flukt: Pupillene utvides, hjertet slår hardere og pumper blodet vekk fra mage og hud og til muskler i armer og ben og til hjernen. Lungekapasiteten økes, man puster fortere. Fordøyelsen reduseres, kroppstemperaturen endres, man kan føle seg kald og varm om hverandre. Alt innen tusendeler av sekunder. Sammen med disse kroppslige reaksjonene kommer følelser som kan variere fra redsel til full panikk. Vi får tanker som matcher følelsene.

Kamp- eller fluktreaksjonen som er blitt perfeksjonert i løpet av millioner av år, initieres automatisk og uttrykkes stort sett på samme vis hos alle mennesker. Den har også fellestrekk med andre pattedyrs fryktrespons. Dette er ufrivillige, automatiske responser som fjerner behovet for avgjørelser. Den er en velutprøvd løsning, som gir effektiv beskyttelse.

Vi forveksler frykt og angst
Begrepene frykt og angst forveksles i dagligtalen. Disse fenomenene deler likheter men forskjellene er vesentlige. Når frykten blir mer intens enn det som er naturlig for situasjonen, oppstår i situasjoner som ikke anses å være fryktfremkallende eller vedvarer lenge etter at faren er over, blir frykten ikke funksjonell, og en angstlidelse oppstår. Ca. 12.5 % av oss vil i løpet av livet oppleve så sterk angst for noe at det kvalifiserer for diagnosen spesifikk fobi. Prosentandelen nærmer seg 25 % hvis man inkluderer alle de forskjellige angstlidelsene bl.a. panikklidelse, sosial fobi og tvangslidelse.

Individet vet at angsten er overdreven og oppleves som ukontrollerbar. Kamp- eller fluktreaksjonen produseres, men som falsk alarm. Man strever for å unngå det man frykter, og man er på konstant utkikk for å klare dette. Forventningen om at det fryktelige kan skje, er derfor et sentralt aspekt. Klarer man ikke å unngå det man frykter, blir angsten aktivert med det samme, og man lider seg gjennom situasjonen med en angst som varierer i styrke fra mild grad til panikk. Å ha en angstlidelse får som oftest negative konsekvenser i livet. I motsetning til frykt, er angst derfor lite adaptiv.

Arver fra evolusjonen
Man skulle kanskje tro at alt kan fryktes. Men slik er det ikke. Vi frykter det som har representert farer opp gjennom evolusjonen. Det er ikke tilfeldig hva vi frykter. Vi kommer ekstra forberedt til å frykte noen fenomener mer enn andre. Fobier kan derfor oppstå uten noen form for eller med minimal læring.

Dette tenkes på som en medfødt «forberedthet».

Vi frykter de krefter og farer som ligger i naturen: torden, lyn, storm, vann, og høyder. Vi frykter avvisning, evaluering av andre, og ikke være en del av flokken. Vi frykter blod, smerte og de instrumenter som kan føre til dette. Vi frykter trange rom og store åpne plasser. Og paradoksalt nok kan vi frykte nettopp den reaksjonen som redder liv. Kamp-eller-flukt responsen er så ubehagelig at vi kan få en angst for angsten. Man kan føle at man blir gal, dør eller fullstendig mister kontrollen på annet vis.

Kamp- og flukt reaksjonen aktiverer de eldste delene av hjernen. To hovedveier finnes. Den første aktiverer gamlehjernen og behandler sanseinntrykkene røft, raskt (på tusendeler av sekunder) og ubevisst. Dette er livsnødvendig. Den nyere veien går om fremste delene av hjernen, tar lengre tid (ca. 0.5 sek), men gir oss korrekt informasjon. Med den skiller vi mellom kjeppen på stien som ligner en orm og en virkelig orm. I vår utvikling, har et nervesystem som reagerer på falske positiver blitt favorisert over et som er avhengig av nøyaktig informasjon før fryktresponsen initieres. Prisen man betaler for falske alarmer er lavere enn prisen av en alarm som ikke skulle gå av når fare virkelig er på ferde.

Ikke bare å skjerpe seg
Når evnen til å frykte finnes hos nesten alle, hvorfor utvikler noen angst og andre ikke? Noen har hatt negativ erfaring men utvikler ikke fobi, og det er dem som har en fobi uten noen form for negative assosiasjoner. Dette skyldes trolig en variasjon i vår medfødte sårbarhet. Noen er mer predisponert enn andre for å utvikle angst i form av genetisk arv. Disse individene trenger trolig mindre eller ingen negativ erfaring for å få «genene skrudd på». Vårt indre biologiske potensial er i samspill med vårt ytre, psykososiale miljø.

Er det mulig å overvinne angsten? Svaret er ja- men det kreves mot og motivasjon for å klare en snuoperasjon. Man kan ikke bare «skjerpe seg ut av» en angstlidelse. Terapien derimot, er god, effektiv og tidsbegrenset. Den er trygg, systematisk og mestringsgivende. Men den er et maraton. I stormen av fysiologiske og psykologiske krefter som herjer kroppen, med en styrke skapt for å redde liv, konfronteres det fryktede skritt for skritt.

Tar styring over angsten
Kognitiv atferdsterapi, den foretrukne behandlingen av angstlidelser, endrer hvordan hjernen reagerer. Terapien fremmer ny læring og nye aktiveringsmønstre i hjernen. De gamle forsvinner trolig ikke, men fra å være underkastet gamlehjernens signaler om å krige eller flykte, tar man gradvis styring over angsten ved hjelp av aktivering av de nyere, fremre delene av hjernen.

Mens frykt fremmer overlevelse og vår fungeringsevne, fører angstlidelser ofte til nedsatt funksjonsevne. Men så lenge vi som mennesker er født med evnen til å kjenne frykt, vil skyggesiden være at noen utvikler angstlidelser. I samspill med miljøet. Noen trenger få eller ingen negative erfaringer for å utvikle en fobi, andre trenger mange flere. Derfor, med hensyn til angstlidelser, så er vi både født sånn og blitt sånn.

Kilde : BT nett