En av våre lesere har sendt oss hva han kaller "En ufullstendig bokskisse" av
Arve Larsson
Versjon 06022006

Enten vi er klar over det eller ikke så har hvert enkelt menneske ett eneste overordnet ønske
eller mål i livet - å oppleve så mye behag som mulig og så lite ubehag som mulig. Alle har vi
følelser som enten er gode eller vonde, ønskelige eller ikke ønskelige. Alt vi opplever eller sanser
kan vekke en eller flere følelser, og de fleste handlinger vi foretar oss er styrt av disse følelsene.
Vi forsøker å gjøre det som føles godt og ikke gjøre det som føles vondt. Men ofte vil en
handling som føles godt i øyeblikket få virkninger som ikke er ønskelige. Omvendt kan en
handling som er vond nå lede frem til en opplevelse som er behagelig i fremtiden. En bestemtopplevelse eller handling kan også vekke både behag og ubehag. Å nå det overordnete målet - å
oppleve så mye behag som mulig og så lite ubehag som mulig - er ikke enkelt, men som det går
frem av ordene, det er heller ikke umulig. I denne boka forsøker jeg å vise hva hvert enkelt og
alle mennesker må gjøre for å nå sitt mål.

En annen måte å uttrykke det overordnete målet på er å si at vi ønsker å leve i den best mulige
verden. Men for å kunne nå dette målet er det grovt sett fire ting vi trenger å vite. For det første
må vi vite hva som er den best mulige verden, for hvis vi ikke kjenner målet vil det ikke være
mulig å nå det. Dernest trenger vi kjennskap til hvordan vi kan klare å skape den best mulige
verden, eller sagt på en annen måte - vi må kjenne veien fram til målet. Men for å klare å finne
veien fram til målet er vi avhengige av å vite hvor vi er nå, altså hvordan verden er i dag, for ellers
vil vi ikke klare å lage noen veibeskrivelse. Til slutt trenger vi kunnskap om hvordan verden har
blitt slik den er i dag, og la meg forklare hvorfor. Dette universet som omgir oss og som vi er en
del av, er i stadig endring. De endringene som skjer samtidig som vi sanser dem ligger i nåtiden,
de endringene som har skjedd ligger i fortiden, mens endringer som vil skje ligger i fremtiden.
Målet vårt og veien fram til målet ligger foran oss, i fremtiden. Men som mennesker kan vi ikke
sanse det som ligger fram i tid, det er ingen evne vi har blitt gitt. Det som har skjedd, derimot,
kan vi få viten om. Vi har blitt gitt sanser som registrerer det som skjer, et språk og en tenkeevne
som bearbeider disse sanseinntrykkene og en hukommelse som kan lagre alt dette. Disse evnene
ville imidlertid ha vært oss til liten nytte hvis universet var et kaotisk sted, der alt var i forandring
og alle endringer var tilfeldige, for da kunne ikke noe av det vi erfarer brukes til å forutsi hva som
kommer til å skje i fremtiden. Heldigvis for oss tyder mye på at universet ikke er kaotisk, men
meget strukturert, hvor mye faktisk ikke forandrer seg og derfor gjør det mulig for oss å forutsi
hva som med stor grad av sikkerhet vil hende og hva som kan hende i tiden som kommer. Ved å
kjenne fortiden vil vi altså ikke bare kunne se hvor vi er nå, vi vil også klare å se målet vårt og
veien fram dit.

Dette har gjort det naturlig for meg å dele boka mi inn i klart avgrensede deler. I første del,
FORTIDENS MØNSTRE, forteller jeg hva som har skjedd siden universet begynte å
forandre seg for mange milliarder år siden. I FREMTIDENS IDEAL viser jeg hva som er den
beste verdenen vi kan klare å skape, mens jeg i del tre, VEIEN FRAM, forsøker å beskrive
hvordan vi kan nå målet vårt.

Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig. Av grunner det ikke er hensiktsmessig av meg å avsløre her,
må jeg for å klare å skape den best mulige verden også fortelle hva som har skjedd i mitt eget liv,
fra jeg ble født og til jeg skriver dette. Dette blir den fjerde delen og den har jeg valgt å kalle
MIN HISTOR

FORTIDENS MØNSTRE
Jeg valgte dette navnet fordi alt innholdet i universet kan deles inn i karakteristiske former eller
mønstre, og det er kun ved å kjenne disse mønstrene vi kan klare å skape den best mulige verden.
Mønstrene kan deles inn i to kategorier: mønstre i de tre romlige dimensjonene og mønstre i tid.
Alt innhold i universet har for så vidt utstrekning i tre dimensjoner, men disse romlige
mønstrene kan forandre form eller oppholdssted, og når et av disse romlige mønstrene gjør
dette, så er denne forandringen et mønster i tid. Hva er det så som gjør oss i stand til å oppdage
universets mønstre? Først og fremst har vi sansene våre, der synet i dette tilfellet er den klart
viktigste. Disse sansene har vi så klart å forsterke og utvide ved hjelp av vår evne til å lage
redskaper, noe som blant annet har gjort det mulig for oss å se veldig langt ut i rommet og veldig
små strukturer her på jorden. Vi har talespråket vårt, som skiller seg fra andre arters språk ved å
være veldig rikt og dominert av uttrykk som verken er veldig spesifikke eller veldig generelle, og
derfor gjør det mulig ikke bare å sette ord på alt vi sanser, men også dele det inn i et meget
effektivt antall kategorier. Språket har også gjort det mulig å utveksle erfaringer med andre
mennesker og å forestille seg noe man aldri konkret har sanset. Dette siste har blant annet latt
oss få kjennskap til mønstre som er uavhengige av universets rom og tid, men som likevel er
mønstre universets innhold må passe inn i. Disse mønstrene kaller vi med en samlebetegnelse
fornuft eller rasjonalitet, og de har vi grovt delt inn i to kategorier: logikk og matematikk. Vår
samlede viten om fornuftsmønstre har blant annet gitt oss kunnskap om deler av universet vi
ikke har sanseerfaring fra. Vi behøver for eksempel ikke å se en kuleformet gjenstand for å forstå
at den kan være kuleformet, hvis vi bare ser toppen av kulen og deretter via vår kjennskap til
kulemønsteret slutter at dette kan være en del av en kule. Videre har vi vår hukommelse, som
sørger for at vi kan lagre tidligere erfaringer og hente dem fram for bearbeiding. Både språkets
og hukommelsens nyttefunksjoner har blitt forbedret av skriftspråket. Til slutt i denne
innledningen tenkte jeg å si noe om hva det er som har fått kvinner og menn til å utforske
universet vårt, og da vil jeg påstå at det alltid har vært av nysgjerrighet eller interesse, men noen
ganger også for å overleve og forbedre leveforholdene sine.

I selve fortellingen min vil jeg begynne med å beskrive noe av det vi oppfatter rundt oss til
daglig, blant annet skiftningene mellom årstidene, dag og natt, regn og solskinn, vind og stille,
månens faser og flo og fjære. Videre til forskjellige organismer: fugler i luften, dyr på landjorda
og i vannet, trær, busker, gress, blomster, insekter og ikke minst oss selv. Etter dette zoomer jeg
mye nærmere inn på det vi sanser, ned til de minste bestanddelene vi og alt rundt oss består av.
Her vil jeg først nevne atomet og dets deler: en kjerne av protoner og nøytroner omgitt av
elektroner, og så hva protonet og nøytronet er bygd opp av, dvs. tre kvarker av to forskjellige
typer knyttet sammen av gluon. Deretter tenkte jeg å si noe om hva det er som binder sammen
og skaper forandringene i universet, nemlig de fire fundamentale kreftene: den sterke
kjernekraften (gluonet som holder kvarkene sammen i protonet og nøytronet, og protonene og
nøytronene sammen i atomkjernen), den svake kjernekraften (omgjøringen av proton og
elektron til nøytron og en elektromagnetisk partikkel (foton) inne i solas og stjernenes kjerne, og
nøytronets nedbrytning til proton og elektron og et foton utenfor atomkjernen), den
elektromagnetiske kraften (det elektromagnetiske feltet rundt protoner og elektroner knytter
disse to partiklene sammen; deler av det elektromagnetiske feltet kan bli frigjort og bli til
elektromagnetiske partikler, og disse kan påvirke andre elektromagnetiske felt) og gravitasjonen
(som jeg tror skyldes veldig små partikler - gravitoner - som all materie frigir i en vilkårlig retning
med jevne eller ujevne mellomrom, og som trekker på all materie de beveger seg igjennom, med
unntak av andre gravitoner). Deretter vil jeg gi en kort innføring i hvordan de forskjellige
grunnstoffene (et grunnstoff er atomer med samme protonantall i kjernen) ved hjelp av den
elektromagnetiske kraften kan knytte forbindelser med hverandre (danne molekyler). Her vil jeg
bare si at atomer kan danne forbindelser av varierende styrke og at grunnstoffene kan danne et
varierende antall forbindelser. Så vil jeg fortelle hva slags atomsammensetning de forskjellige
objektene har - sola , månen, jorden med sine forskjellige lag (kjernen, mantelen, skorpa,
kontinentene, havet og atmosfæren) og spesiell vekt vil bli lagt på livsformene eller organismene,
som alle har en veldig komplisert og strukturert atomoppbygning. Det finnes fire hovedtyper av
molekyler i alle levende organismer: karbohydrater, fettstoffer, proteiner og nukleinsyrer. Alle
organismer på jorden består imidlertid for det meste av vann. Et vannmolekyl er bygd opp av ett
oksygenatom (åtte protoner i kjernen) og to hydrogenatomer (hydrogenatomer har ett proton i
sin kjerne) som er knyttet ganske kraftig sammen. Vann i flytende form består av mange
vannmolekyler som danner svake forbindelser med hverandre.

Etter dette skrur jeg tiden tilbake, og åpner da med selve begynnelsen for mellom 11 og 17
milliarder år siden da alt innholdet i universet trolig var samlet i en ensartet og meget kompakt
materie. Denne materien begynte så å dele seg opp i mindre deler som tok opp mer plass. Først
kvarker og gluon, som så ble til protoner, nøytroner og elektroner, og allerede etter veldig kort
tid avga disse partiklene gravitoner som saknet utvidelseshastigheten. De første protoner og
nøytroner ble formet etter et mikrosekund (en milliondels sekund). I tidsrommet fra et
mikrosekund til et sekund var det like mange protoner som nøytroner, der det ene ble omgjort til
det andre, men etter ett sekund ble det gradvis en større andel protoner, helt til det var omtrent
syv ganger flere protoner enn nøytroner. Deretter slo noen av disse seg sammen og formet
tyngre grunnstoffer. Etter tusen sekunder var kjerneaktiviteten over for denne gang, og universet
besto da hovedsakelig av tre grunnstoffer og materierike fotoner. Av de tre grunnstoffene var ca.
77% hydrogen (et proton), ca. 23% helium (to protoner) og en veldig liten andel litium (tre
protoner). I begynnelsen var det så trangt om plassen at ingen fotoner kunne bevege seg mellom
atomene og ingen elektroner kunne holde seg fast til en bestemt atomkjerne. Først etter 380 000
år var spredningen av materien kommet langt nok til at dette var mulig, og deretter var universet
i lang tid et forholdsvis begivenhetsløst sted der det ikke hendte stort annet enn at protonenes og
elektronenes elektromagnetiske felt fortsatte å utvide seg og presse atomene lengre fra
hverandre, samtidig som materien avga gravitoner. Etter hvert ble gravitontettheten enkelte
steder så stor at atomer ble trukket mot hverandre, og da universet var omtrent 300 millioner år
gammelt var noen av disse ansamlingene av atomer blitt så store og kompakte at atomkjerner
fusjonerte og således tente de første stjernene. Her tenkte jeg i boka å forklare hva det er som
skjer under levetiden til stjerner av forskjellige størrelser, der veldig store stjerner raskt brenner
opp drivstoffet sitt og eksploderer i en supernova og blir til enten sorte hull eller nøytronstjerner,
mens mindre stjerner har en lengre levetid og avslutter livet sitt mindre spektakulært og blir til
hvite dverger. Mange av de første stjernene var veldig store og ble etter at kjerneprosessene var
avsluttet til supermassive sorte hull, og disse trakk til seg andre stjerner og materie og formet
galakser. Galakser samlet seg i grupper og hoper og mange galaksegrupper og -hoper formet
superhoper.

Her er tiden inne til å nærme seg vårt nabolag og fortelle litt om vår galakse, en spiralgalakse som
har blitt gitt navnet Melkeveien. Den ble skapt kort tid etter at de første stjernene ble tent og
har i dag en diameter på 80 000 til 100 000 lysår og er noe sånt som 3 000 lysår tykk på det
tykkeste (lyset, eller elektromagnetiske partikler for å være helt korrekt, beveger seg med en
hastighet på 300 000 km i sekundet i tomt rom, og på et år rekker det å bevege seg en ganske
drøy avstand; jordens omkrets er til sammenligning bare 40 000 km). Den inneholder trolig et
sted mellom 100 og 400 milliarder stjerner i tillegg til mange andre mindre objekter, deriblant vår
egen planet. Galaksens samlende punkt er trolig et supermassivt sort hull (det har enda ikke blitt
sikkert identifisert) og vi oppholder oss noe nært 30 000 lysår unna. Solsystemet vårt er i
galaktisk målestokk forholdsvis ungt. Det ble skapt for rundt 4,6 milliarder år siden da en gassky
hovedsakelig bestående av hydrogen under påvirkning av gravitasjonen hadde trukket seg
tilstrekkelig sammen til å få hydrogenatomer til å fusjonere og forme helium. Sjokkbølgen som
oppsto etter at fusjonsprosessen startet skjøv de ytre delene av gasskyen utover i rommet, de
lettere delene lengre ut enn de tyngre, og disse smådelene slo seg etter hvert sammen til større
objekter for til slutt å forme planetene, månene, asteroidene og solsystemets øvrige bestanddeler
slik vi ser dem i dag. Allerede hundre millioner år etter at solen ble tent var jorden på omtrent
samme størrelse som den er i dag, men i lang tid fortsatte et intenst bombardement som gjorde
det umulig for mer kompliserte atomstrukturer å overleve lenge. For 3,9 milliarder år siden
stoppet det kraftige nedfallet og forholdene for å opprettholde liv var dermed til stede. De eldste
sikre spor av liv vi kjenner til er 3,5 milliarder år gamle, så i løpet av denne tiden kan altså atomer
ha slått seg sammen og formet karbohydrater, proteiner, fettstoffer og nukleinsyrene RNA og
DNA, og disse igjen slått seg sammen og formet en selvoppholdende og reproduserende enhet.
Jeg skriver "kan.....ha slått seg sammen" fordi det er ikke sikkert livet oppsto her på jorden, for i
det unge solsystemet var forholdene på de nærmeste planetene kanskje bedre egnet til å skape
enkle livsformer, og noen av disse kunne så ved meteornedslag ha blitt kastet ut i rommet og ført
til vår planet. Uansett opphavssted, disse første enkle livsformene var bakterier og de var
opphavet til alt liv på denne planeten, inkludert oss selv.

Her kunne det i boka være på sin plass å gi en grundigere beskrivelse av dagens biologiske
mangfold, fra de enkleste bakterier til de mest kompliserte skapningene som har levd på jorden
menneskene, og da beskrive likheter og forskjeller oss organismer imellom.

Vi varierer i størrelse og kompleksitet, men alle består vi av celler, eller mer nøyaktig, en eller
flere celler. I hver levende celle er det flere prosesser eller maskinerier som varierer i antall alt
etter hvilken type celle det er. Det grunnleggende maskineriet er imidlertid det samme i alle
celler, nemlig dannelsen av proteiner basert på DNA-molekylet som mønster. Proteiner brukes
til mange ting i cellene. Noen proteiner, de såkalte enzymene, står for nedbrytningen av
næringsstoffer og dannelsen av nye molekyler eller strukturer. Andre proteiner har blant annet
som oppgave å bekjempe skadelige stoffer, transportere og lagre oksygen og å utgjøre
byggematerialer i muskler, sener, hår, negler og hud for å nevne noe. Karbohydrater fungerer
som næring ved at de gir fra seg energi når de brytes ned av enzymene, men de brukes også som
byggemateriale i noen organismer. De utgjør også en del av nukleinsyrene RNA og DNA, og de
står for mye av kommunikasjonen som foregår mellom cellene i flercellede organismer.
Fettstoffer fungerer som energilager (karbohydrater står for den mer umiddelbare
forbrenningen) og som støtdempende og isolerende materiale i enkelte organismer. De utgjør
også mesteparten av cellenes membran eller membraner (noen celler har flere), mens andre
fettstoffer virker som signalstoffer som sendes via blodstrømmen. Nukleinsyrer finnes det to
typer av: RNA (ribosenukleinsyre) og DNA (deoksyribosenukleinsyre). RNA-molekyler har som
oppgave å hjelpe til i oppbyggingen av proteiner, mens DNAet fungerer som mønsteret eller
oppskriften i denne prosessen, og er som sådan selve grunnlaget for all aktivitet i jordens
organismer. Men det betyr ikke at dette er den viktigste delen i cellene, for uten et maskineri som
setter disse instruksene ut i livet ville DNA-molekylet være maktesløst.

Alle organismer har mange behov som må tilfredsstilles for at de skal klare å overleve og føre
livet videre. Noen behov har vi alle felles, mens andre varierer mellom grupper av organismer.
Menneskene har behov for å ta til seg næring og vann, innånde oksygen, holde seg varm, men
ikke for varm, holde kroppen intakt, kvitte seg med avfallsstoffer, sove og reprodusere. Hvis vi
ikke får disse behovene dekket vil vi kjenne ubehag, dvs. en dragning eller drift mot å tilfredsstille
dem. I tillegg til disse driftene har vi også emosjoner. En emosjon er også en trang til å handle på
en bestemt måte, men tilfredsstillelsen av emosjoner er ikke nødvendig for en organismes
overlevelse og reproduksjon. De er mer å regne som hjelpemekanismer, selv om de i vår
moderne tid av og til har motsatt virkning. Vi har så vidt jeg kan erfare seks grunnleggende
emosjoner:
1) Interesse. Den behagelige følelsen vi opplever ved nye impulser som er eller kan
være gunstige for oss.
2) Avsky. Den ubehagelige følelsen som oppstår når vi erfarer noe som er
ugunstig for oss og som får oss til å forsøke å unngå eller skyve denne impulsen vekk, for
eksempel noe som ikke lukter eller smaker godt.
3) Redsel. Den smertefulle følelsen som oppstår når vi opplever en forverring i vår tilværelse eller noe som kan føre til en forverring.
4) Sinne. Trangen vi opplever når vi står overfor en trussel vi kan uskadeliggjøre ved å angripe
eller true med å angripe.
5) Tristhet. Det vi føler når vi opplever noe som er ugunstig for vårt
velbefinnende og som vi ikke kan gjøre noe med (vi har gitt opp).
6) Glede. En overskuddsfølelse som er belønningen når vi erfarer noe vi tolker som en forbedring i vår
tilværelse.

Et viktig skille går mellom organismer som kan lære og organismer som ikke kan det. Å lære
betyr i vid forstand å lagre erfaringer, så en forutsetning for å kunne lære er å ha en eller annen
form for hukommelse. Organismer som ikke har hukommelse kan ikke forandre atferd, gjennom
hele livet vil de samme sanseinntrykkene føre til de samme medfødte responsene. Organismer
som kan lære har en stor fordel i kampen for å overleve og reprodusere, siden de kan tilpasse sin
atferd etter hva som skjedde i fortiden. Menneskene er de mest lærenemme organismene på
jorden og det er først og fremst den velutviklede evnen til å forandre atferd som har gjort oss til
denne klodens dominerende art (en art er en gruppe av organismer som blant annet har veldig
mange kjennetegn felles). Vår evne til å forandre atferd kan deles inn i fire forskjellige typer:
assosiasjonslæring (en sansepåvirkning som til å begynne med i seg selv ikke gir noen kroppslig
respons kan komme til å gjøre det hvis den opptrer nært i tid med en sansepåvirkning som gir en
kroppslig respons), atferdslæring (om en handling gjentas eller ikke avhenger av hvilken
konsekvens den har; en handling som følges av en god følelse vil gjentas, mens en handling som
følges av en vond følelse ikke vil gjøre det), observasjonslæring (vi tilegner oss ny atferd eller
kunnskap ved å sanse hva andre skapninger gjør eller kommuniserer) og innsiktslæring (nye
idéer og ny atferd kan oppstå hvis vi holder oppmerksomheten rettet mot et problem eller noe
annet vi står overfor).

Organismene har forskjellig livslengde og forskjellige faser de går igjennom i løpet av livet. Hvor
lenge en organisme lever og når de forskjellige livsfasene inntreffer bestemmes delvis av DNAet,
men det er også av stor betydning hvilke stimuleringer organismen blir utsatt for etter
unnfangelsen. For menneskene er livets gang grovt sett slik: Etter at en av mannens sædceller har
befruktet en av kvinnens eggceller skjer det en celleøkning (i antall) og celledifferensiering
(forskjellige celletyper blir dannet) i kvinnens livmor som etter omtrent 270 dager har blitt til et
spedbarn som skrikende trekker luft ned i lungene for første gang. I starten av livet er barnet
fullstendig avhengig av støtte fra omgivelsene for å overleve. Hvis det er omgitt av snakkende
mennesker vil det etter omtrent ett og et halvt år begynne å forstå språk og selv lage lyder som
gir mening for sine tilhørere. I den første perioden av livet vokser vi i en jevn fart og har en
naturlig trang til å lære. Dette endrer seg i puberteten, som inntreffer i perioden mellom 8 og 18
år, jenter gjennomsnittlig et par år før gutter. Dette er overgangsfasen mellom barn og voksen, og
i løpet av forholdsvis kort tid går kroppen igjennom en omfattende forandring, samtidig som
atferdsmønsteret endres fra det avhengige til det mer selvstendige. I denne perioden opplever vi
seksuelle følelser for første gang og vi utvikler evnen til å reprodusere. Kvinner er vanligvis
fruktbare til de er mellom 45 og 55 år, mens menn kan ha evnen til å lage avkom til de dør av
elde. I dagens mest velstående nasjoner er den gjennomsnittlige levealderen omtrent 80 år,
kvinner lever noen få år lengre enn menn. De som lever så lenge har de siste årene av livet sitt
opplevd en kraftig svekkelse av kroppen, og således avslutter de livet nesten like avhengige av
hjelp som da de startet det.

Etter dette tenkte jeg å vise hvordan vi har utviklet oss fra de første bakteriene til dagens
mennesker og våre kompliserte samfunn. Her må jeg i boka også redegjøre for hvordan
forholdene på jorden har endret seg opp igjennom æonene, for alle organismer er tilpasset
bestemte impulser og omgivelser, og etter hvert som omgivelsene forandres vil organismenes
evne til å overleve og reprodusere også gjøre det. Det proteindannende maskineriet i cellene har
forandret seg lite siden livet oppsto, det er først og fremst endringer av DNAet, såkalte
mutasjoner, som har gjort at livet i dag viser så stor variasjon.

De første bakterier levde i vann og av organiske molekyler i vannet (at et molekyl er organisk
betyr at det er karbonbasert, karbon er et grunnstoff med seks protoner i kjernen). Da denne
næringen tok slutt må mange av bakteriene ha sultet i hjel, men noen utviklet en evne til å skape
sin egen næring, nemlig dannelsen av karbohydrater fra karbondioksid hjulpet av hydrogensulfid
og sollys, en prosess vi kaller fotosyntese. Noen av disse nye bakteriene erstattet hydrogensulfid
med vann, og mens hydrogensulfidfotosyntese gir svovel som avfallsstoff, er molekylært oksygen
(to oksygenatomer danner en forbindelse) reststoffet i vannfotosyntesen. Oksygen i denne
formen knytter seg lett til andre stoffer og må ha virket som en gift på mange av den tidens
bakterier. De fleste døde, andre klarte å overleve i oksygenfattige omgivelser, men noen utvalgte
få greide å utnytte oksygenet til å få mer energi ut av de tilgjengelige næringsstoffene, det vi kaller
respirasjon. Respirerende bakterier ble skapt for rundt 3 milliarder år siden. For mellom 2,1 og
2,7 milliarder år siden ble de første eukaryoter (celler med DNA-molekylet omgitt av en
membran) dannet og flercellede eukaryoter oppsto for mellom 1,2 og 1,5 milliarder år siden.
Bakterier er alle i stand til å reprodusere på egen hånd, men noen av eukaryotene utviklet en
måte å skape avkom på ved å kombinere DNA fra to celler, det vi har gitt navnet seksuell
reproduksjon. Når denne måten å føre livet videre på oppsto er usikkert, men det var trolig før
flercellede eukaryoter ble dannet.

Noen av de flercellede eukaryotene utviklet seg til dyr for mellom 600 og 700 millioner år siden.
Dyr er organismer som blant annet har til felles at de ikke kan lage sin egen næring, de må leve
av organiske molekyler, og de fleste dyr får denne næringen ved å spise andre organismer. Dyr er
de eneste organismene som har et nervesystem (et nettverk av celler som veldig raskt overfører
informasjon) og muskler (celler med evne til å trekke seg sammen og slappe av når de blir
stimulert), noe som gir dem evnen til å bevege kroppen eller deler av den forholdsvis raskt for
egen maskin. De første dyrene med muskler og nerveceller hadde et forholdsvis enkelt
nervesystem der det var lite sammenklumping av nerveceller. Dette gjorde at bare enkle
handlinger var mulig å utføre; deres bevegelser besto for det meste av å dra næring inn i kroppen
og støte skadelige stoffer fra seg. Seinere utviklet det seg mer kompliserte nervesystemer der flere
nerveceller dannet nære forbindelser og koblet mange sanseinntrykk sammen, slik at mer
målrettet og avansert atferd ble mulig. Dette senteret for registrering av sanseinntrykk og
utføring av responser kaller vi i dag for hjerne. Noen dyr utviklet en hardere indre
cellesammensetning, først brusk og deretter bein. Virveldyr er dyr med en virvelsøyle eller
ryggrad av bein eller brusk, og de første organismer med slik oppbygning ble skapt for mellom
500 og 543 millioner år siden. For ca. 500 millioner år siden inntar makroskopiske organismer
landjorda. De første virveldyr kravlet opp på land for omtrent 370 millioner år siden og disse
skapningene var amfibier (virveldyr som har gjeller og lever i vann i en tidlig fase av livet, men
som utvikler lunger etter hvert som de vokser opp). Noen amfibier utviklet seg til krypdyr som
igjen ledet fram til pattedyr. Pattedyr har blant annet til felles at nyfødte blir ammet, dvs. foret
med melk som mødrene produserer i såkalte melkekjertler. Andre kjennetegn er at de har
hårvekst og at de er varmblodige, noe som betyr at de har en kroppstemperatur som ikke varierer
etter omgivelsenes temperatur. Første pattedyr oppsto for noe sånt som 220 millioner år siden,
og etter hvert som de tilpasset seg forskjellige omgivelser ble variasjonen mellom dem ganske
store. En gruppe pattedyr tilpasset seg et liv i trærne, de ble det vi kaller primater (dette skjedde
for mellom 80 og 90 millioner år siden). I dag har de fleste primater hender og føtter tilpasset for
griping, i tillegg til fremoverrettede øyne nær hverandre på fremsiden av ansiktet. Andre
kjennetegn er at de har flate negler på hender og føtter og ikke smale klør som andre pattedyr.
De skiller seg også fra andre pattedyr ved å ha en større hjerne (i forhold til kroppsstørrelsen) og
korte kjever. De fleste primater lever i grupper og gir ungene sine god støtte i oppveksten.
Pattedyrene levde lenge som små redde skapninger i dinosaurenes selskap, men da et større
utenomjordisk objekt for 65 millioner år siden slo ned på Yucatán-halvøya i dagens Mexico ble
leveforholdene for disse store krypdyrene så vanskelige at de fleste av dem i løpet av forholdsvis
kort tid døde. Etter at dinosaurene ble utryddet var det fritt frem for primatene til å vokse seg
store og begynne å leve nede på bakken, og det gjorde også noen av dem. Vår nærmeste
nålevende slektning er sjimpansen og våre siste felles forfedre levde for mellom fem og åtte
millioner år siden.

For fire millioner år siden hadde nærmenneskene begynt å bevege seg på to bein og utviklet
menneskelignende hender, men hadde fremdeles en liten hjerne (omtrent på størrelse med
sjimpansens). Det tok nærmere 1,5 til 2 millioner år før den hadde vokst betydelig i størrelse og
på denne tiden begynte våre forfedre å lage enkle steinredskaper. Ca. 1,4 millioner år siden: Enda
større hjerne og mer kompliserte redskaper. 0,5 millioner år siden: Mer raffinert og utvidet
redskapsproduksjon. De første mennesker av vår art, Homo sapiens, ble antakeligvis utviklet
for mellom 150 000 og 250 000 år siden i Afrika. Disse nære slektningene var anatomisk lik oss,
men hadde trolig ikke et fullt utviklet talespråk, for det er ikke funnet spor etter mer avanserte
redskaper. Først for mellom 35 000 og 40 000 år siden ser vi en forbedring i teknologien, og etter
denne tiden har utviklingen ikke skjedd stegvis, men kontinuerlig. Menneskene hadde i lang tid
levd som jegere og sankere (menn var jegere, kvinner var sankere) i små grupper, men for noen
endret dette seg etter at den siste istiden endte for omtrent 10 000 år siden. Da så vi starten på
jordbruket, og den økte matproduksjonen det førte med seg la grunnlaget for befolkningsvekst
og utstrakt spesialisering, der mange mennesker kunne drive med annet enn å skaffe mat. Første
sivilisasjon (samfunn med befolkning bosatt i større tettsteder eller byer, med mange heltids
yrkesspesialister, en sentralt styrt fordeling av produksjonsoverskuddet, et statsapparat, utstrakt
bytting av varer med andre samfunn og et skriftspråk, for å nevne noen kjennetegn) vokste frem
i Mesopotamia (i dagens Irak) for mellom 5 000 og 5 500 år siden. Deretter skjedde noe seinere
det samme i Egypt, ved elven Indus i dagens Pakistan, i Kina og på en øy (dagens Kreta) og en
halvøy (dagens Hellas) i det østlige Middelhav.

Resten av historien vil jeg i boka dele inn i fire områder: styreformer, økonomiske systemer,
teknologi og religion. Her vil jeg bare si noe om dagens mest utbredte styreform.

I dag lever en veldig stor del av jordens befolkning i store grupper vi kaller nasjoner. I hver
nasjon er det en eller flere personer som tar beslutninger som har betydning for hele gruppen.
Den vanligste styreformen er demokratiet, der den voksne befolkningen har valgt (eller hatt
mulighet til å velge) noen få mennesker til å ta avgjørelser på sine vegne. Demokratiet i dagens
form oppsto for litt over 200 år siden, da en del av befolkningen i Frankrike og i de engelske
koloniene på østkysten av Nord-Amerika ikke lenger godtok å være politisk maktesløse. De ville
ha en stat som var styrt av alle borgerne (i praksis betydde dette en del av de mannlige borgerne),
ikke bare en liten elite, fordi de mente at alle individer har visse rettigheter som mennesker og
som medlemmer av en stat. En rettighet er en del av en avtale mellom to parter, der man blir
enige om å gi noe mot å få noe annet. Det den ene parten mottar er hennes rettighet, mens det
hun gir er hennes plikt. Hvis du har mer brød enn du kan spise og jeg har mer vann enn jeg kan
drikke, så kan vi inngå en avtale om at du gir meg litt av ditt brød for til gjengjeld å få litt av mitt
vann. Min rettighet er å få brød av deg og min plikt er å gi vann til deg, mens det for deg blir
motsatt. Tanken om at alle mennesker har medfødte rettigheter er over to tusen år gammel. De
såkalte stoikerne i det gamle Hellas hadde klarsyn nok til å se at alle mennesker er en del av
verden og mente at vi som borgere i denne "staten" har visse naturgitte rettigheter og plikter
etter en avtale inngått med vår skaper, altså Gud. Denne idéen om en naturrett har påvirket
mange reflekterende mennesker opp igjennom historien, også noen politiske tenkere i Europa på
1600- og 1700-tallet som mente at menneskene da den første staten oppsto langt tilbake i tid
hadde inngått en avtale med sin eller sine ledere, der de ga en del av sin frihet, dvs. kontroll over
eget liv og livssituasjon, mot å få hjelp til å dekke sine gudegitte rettigheter. De mente at denne
avtalen gjelder i enhver stat, og hvis befolkningen ikke får sine rettigheter oppfylt kan de unnlate
å gjøre sin plikt, dvs. ta tilbake sin frihet, noe som på slutten av 1700-tallet i praksis betydde å
gjøre opprør mot styresmaktene. Det er dette tankegodset de lovgivende menn, etter at opprøret
var kronet med seier, delvis brukte som grunnlag da de avgjorde hvem som skulle styre den nye
staten, hvilke mål den nye ledelsen skulle styre mot og hvilke virkemidler den kunne bruke for å
nå disse målene. Og disse første moderne demokratiske grunnlovene, den amerikanske og den
franske, har i større eller mindre grad påvirket grunnlovsdannelsen til de fleste av vår tids
demokratier. Så langt er det intet nytt under solen, men hva jeg oppdaget i arbeidet med boka varat vi har bygd huset vårt på sandgrunn. Å hevde at vi noen gang har inngått en avtale med Gud
er vel å påstå mer enn man har dekning for. Det samme kan sies om den påståtte avtalen som ble
inngått mellom de første statsborgerne og deres leder. Hva som er mer betydningsfullt er at en
avtale aldri bør brukes som grunnlag for å finne ut hvordan vi bør handle, for det er jo en grunn
til at vi inngår avtaler. Vi inngår avtaler fordi vi ønsker å føle oss bedre. Jeg vil ha noe av ditt
brød fordi jeg er sulten og du vil ha litt av mitt vann fordi du er tørst. Det er dette som er vårt
endelige mål, og derfor også det vi må bruke som rettesnor for hvordan vi bør innrette vårt
samfunn.

P.s. I tilfelle noen skulle tro at jeg har funnet ut alt dette på egen hånd vil jeg understreke at
mesteparten er lånt fra andre menneskers observasjoner og tenkning, men noe er også helt og
holdent mitt eget. Selv om jeg har prøvd så godt jeg kan å luke ut feil og unøyaktigheter i
fremstillingen vil det overraske meg meget hvis det viser seg at alle faktaopplysninger er korrekte.
Det foregående bør derfor ikke uten videre brukes som noe autoritativt oppslagsverk. Siste ord
er egentlig aldri ment å bli skrevet i boka mi. Det gjøres stadig nye oppdagelser i utforskningen
av universet og vår historie, og det vi i dag tror er riktig kan i morgen vise seg å være feil. Hvis
noe av det jeg har skrevet viser seg ikke å stemme skal jeg være den første til å korrigere og
beklage, og når jeg en dag ikke lenger er i stand til å utføre denne jobben bør andre overta.

FREMTIDENS IDEAL
Jeg har nettopp kommet hjem etter en reise med min hjemmelagede tidsmaskin. La meg gjengi
noe av det jeg opplevde da jeg vandret rundt på jorda i år 2100 e.Kr.

Det første jeg la merke til da jeg ankom var at folk ikke bodde spredt eller i store klynger. De
hadde samlet seg i byer på omtrent samme størrelse, det bodde noe sånt som 30 000 mennesker i
hver av dem. Jeg besøkte mange av byene og det var bemerkelsesverdig hvor liten variasjon det
var mellom dem. Folk bodde i små hus og i leiligheter i litt større bygninger. I leilighetene bodde
det enslige og par uten barn, mens husene for det meste var forbeholdt familier med barn og
ungdommer. De fleste bolighusene var en og to etasjer høye og ingen av de øvrige bygningene
var på mer enn fem etasjer. De ytre byggematerialene var for det meste tre eller mur, og de aller
fleste bygningene hadde skråtak av et eller annet slag. Det var godt med plass mellom de fleste
boligene og mange var omkranset av en ikke altfor stor hage. Andre grøntarealer og parker var
det også mange av. Ved nærmere iakttakelse så jeg at det som først virket som en ensartet
boligmasse langt fra var det. Ingen boliger var helt like og det lå sjelden bygninger av samme
form like i nærheten av hverandre. Bebyggelsen i de byene jeg besøkte var plassert rundt et
sentrum, og i dette sentrumet var det et stort byggverk som inneholdt butikker, spisesteder,
bibliotek, kino og mye annet innbyggerne kunne bruke tid og penger på. I en jevn avstand fra
senteret lå det butikker med et vareutvalg av en mer dagligdags sort. Trafikken var
bemerkelsesverdig liten. Det var noen få små kjøretøyer og litt flere store, men mange av
menneskene så ut til å foretrekke apostlenes hester eller sykkel fremfor den motoriserte
transporten. Mellom byene gikk det tog, busser og båter, kun over lengre avstander ble fly
benyttet. Alle byene var plassert i omgivelser med god tilgang på rent drikkevann og på steder
som ikke var utsatt for hyppige eller nært forestående naturkatastrofer.

Folk var på mange måter lik byene, de virket til å begynne med ensartede med sin beherskede
fremtoning, men da jeg ble nærmere kjent med dem ble mangfoldet og variasjonen åpenbart.
Men før jeg kunne snakke med dem måtte jeg lære meg språket. Det var for så vidt mye jeg
forsto, de snakket en forbedret utgave av det vi i dag kaller engelsk, og forbedret blant annet på
den måten at nye ord med mange vokallyder var innført for å gi talen et varmere preg.
Skriftspråket var også endret. Noen få nye bokstaver var kommet i bruk og de skrevne ordene
stemte mer overens med uttalen av dem. Lærebøkene var grundig gjennomtenkte så det tok meg
ikke lang tid å få oversikt over alt det nye, og da det var gjort kunne jeg begynne å kommunisere
med de innfødte. Det var ikke vanskelig å komme i snakk med dem, og det gikk raskt opp for
meg hvorfor. De hadde umåte stor glede av å samtale, og det fikk etter en stund jeg også, for det
de pratet om var så mangeartet og måten de uttrykte det på så livfull. På meg virket det som om
de snakket om alt som kunne snakkes om, og selv om alle var glade i å ha ordet så det ut til at de
var like oppriktig interesserte i å høre hva andre hadde på hjertet. De fleste satt inne med mer
kunnskap enn hva jeg gjorde, men denne intellektuelle overlegenheten gjorde ikke at de på noen
måte så ned på meg, de var bare glade for at de kunne lære meg noe nytt. Jeg fikk etter hvert vite
ganske mye om dem og samfunnet de levde i og her tenkte jeg å bringe videre et utvalg av det.

Noe av det mest fremtredende ved livet deres var hvor stor vekt de la på oppfostringen av sine
unge. Alle var veldig bevisste på at hvis de skulle fortsette å ha det godt så måtte den
oppvoksende slekt tas godt hånd om, og alt var derfor lagt til rette for den mest hensiktsmessige
formingen av barna. Erfaring hadde lært dem at barn får det best i barndommen og i voksen
alder hvis de vokser opp i stabile omgivelser med en mor og far som har det godt sammen, og av
den og mange andre grunner var valg av livspartner ikke noe man tok lett på. Når to mennesker
etter omfattende leting hadde funnet hverandre og ventet barn, fikk de begge undervisning i hva
som ventet dem og hva de burde gjøre i svangerskapet og etter fødselen for at barnets utvikling
skulle bli så gunstig som mulig. I den første tiden etter unnfangelsen var det blant annet viktig å
unngå store emosjonelle påkjenninger, og etter fødselen burde de være nøye med at alle barnets
uttrykk for ubehag ble forstått og lindret, slik at det allerede her kunne bygge opp en tro på egne
evner. Hvis de kommende foreldrene tidligere ikke hadde noen erfaring med små barn ble de
utplassert i den lokale barnehagen noen dager for på den måten å være enda bedre forberedt på
det som kom. Oppfostringen var så viktig for menneskene at den ikke ble regnet for noe som
bare angikk moren og faren og barnet, men hele fellesskapet eller samfunnet. Hvis det viste seg
at en mor eller far ikke var i stand til å gi barnet en sunn oppvekst, ble han eller hun først
grundig opplært i hvordan det burde gjøres, og dersom det ikke hjalp fikk den gjenværende
forelderen assistanse av noen som var bedre skikket til oppgaven.

Oppdragelsen var som all annen menneskelig aktivitet styrt av ønsket om å optimere behaget og
minimere ubehaget. Barna lærte derfor så tidlig som mulig å kjenne igjen følelsene sine og hva de
måtte gjøre for at de også skulle ha det godt i den resterende levetiden. De lærte at driftene må
tilfredsstilles, men det finnes flere måter det kan gjøres på og noen er bedre enn andre. Det kan
for eksempel være veldig godt å spise mye søt og fet mat, men det har blant annet de ubehagelige
virkningene at man blir syk og overvektig. De ble fortalt at på lang sikt er et balansert
næringsinntak det beste for dem, søt og fet mat bør bare inntas i små mengder. I tillegg var
forholdene lagt til rette slik at fristelsen til å innta usunn mat og drikke var begrenset. Butikkene
var innrettet på en måte som gjorde at det man ikke hadde godt av å innta eller bruke mye av var
vanskelig tilgjengelig ved et begrenset vareutvalg, høy pris og en litt bortgjemt lokalisering.

Barna fikk vite at med emosjonene er det litt annerledes stilt. De kan man lære å kontrollere fullt
og helt, men jo mer behovene ikke er stilt desto vanskeligere er det å utøve kontrollen. Hvis man
for eksempel er veldig sulten er terskelen for å bli sint som oftest lav, samtidig som det kan være
vanskelig å interessere seg for annet enn mat. En forutsetning for å ha god styring på sine
emosjoner er derfor at behovene er stilt. Men det er ikke alltid man kan få tilfredsstilt behovene
sine med én gang, og ungene ble derfor lært noen teknikker som kunne gjøre dette ubehaget
mindre, teknikker som også var effektive til å kontrollere emosjonene. Det de fleste av disse
teknikkene hadde felles var at de var interne og virkelighetsnære, og med det mener jeg at
teknikkene stammet fra dem selv, ikke fra noe utenfor dem, og at de ikke gjorde verden til noe
den ikke var, hadde vært eller kunne bli. En av de mest nyttige og brukte teknikkene var
pustetelling. Den gikk ut på at man talte åndedrettene sine, samtidig som man forsøkte å puste på
den roligste eller mest behagelige måten. En annen gikk ut på å holde håndflatene mot hverandre
og så rette oppmerksomheten mot det svake presset på dem. Denne siste måten å roe seg ned på
kunne bli mer effektiv hvis man holdt øynene lukket og vekslet mellom å være bevisst
håndflatene, åndedrettet og sanseinntrykk fra for eksempel ansiktet, hvis disse sanseinntrykkene
var behagelige. Disse og andre teknikker ble barna oppmuntret til å benytte når de begynte å
kjenne en trang det ikke var hensiktsmessig å handle ut i fra. De ble også instruert i når det var
riktig å følge en impuls og når det var best å undertrykke den eller få den til å forsvinne. Når vi
står på kanten av et stup vil det som oftest ikke være lurt å undertrykke redselen for å ta et steg
fram, men hvis vi er redde for å være sammen med andre mennesker stiller saken seg litt
annerledes.

Sinne var det spesielt viktig å ha god kontroll på, for det ville ha en rekke uheldige følger hvis
man lot den destruktive trangen få fritt utløp. Ikke bare kunne man fysisk skade seg selv, man
kunne også påføre andre lidelse, og det har mange uønskede virkninger. Hvis jeg påfører deg et
behovsmessig eller emosjonelt ubehag (eller begge deler) så kan det ha minst seks ugunstige
følger for meg. For det første kan du kjenne en trang til å gjengjelde, altså forsøke å påføre meg
ubehag. Og hvis jeg en eller annen gang i fremtiden trenger din hjelp, vil du trolig huske den
gangen jeg såret deg og avslå å hjelpe meg. Mest sannsynlig er det imidlertid at du vil forsøke å
unngå meg. Det vil med andre ord bety at jeg mister ditt vennskap eller sjansen for at du kan bli
min venn, og det vil redusere min mulighet til å ha det godt siden venner vil hjelpe oss å få
dekket mange av behovene våre og holde oss interesserte og glade. Barna ble så tidlig som mulig
innpodet at venner kan man aldri få nok av og at venner får man hvis man får folk til å føle seg
vel. Derfor var det ikke bare viktig å være i stand til å gjenkjenne og styre sine egne følelser, like
betydningsfullt var det å kunne gjenkjenne og styre andre menneskers følelser. Hvis man har lært
å gjenkjenne andre menneskers ubehag og å forstå konsekvensene av å påføre ubehag, vil man
når man skader et annet menneske (og er klar over at man gjør det) kjenne en form for redsel,
det vi kaller skyldfølelse, og det er den fjerde uønskede virkningen av å skade andre. Hvis andre
er vitne til min udåd eller får vite om den senere kan de også kjenne trang til å gjøre meg vondt,
avslå å hjelpe meg og unngå meg, noe som ytterligere vil forverre min situasjon. Og som om ikke
det er nok vil min viten om at andre misbilligende observerte ugjerningen min få meg til å føle
skam, en annen form for redsel.

Alt dette ble ungene fortalt og undervist i så fort de var i stand til å forstå det. Dette var noe av
det første og viktigste de lærte, men det var langt i fra alt. Alle fikk undervisning i muntlig
språkbruk, lesing, skriving og enkel matematikk. I tillegg fikk de en innføring i hva verden besto
av, hvordan den hadde blitt slik den var og hva som trolig kom til å hende med den i fremtiden.
Dette var basiskunnskapen alle barn tilegnet seg, men utover det var undervisningen tilpasset
hver elev etter hvilke evner og anlegg han eller hun hadde.

Skissen er ikke ferdig, men det jobbes med saken…

Den ferdige boken vil trolig bli på mange hundre sider. Det vil enda ta lang tid før alt er
nedskrevet, men jeg har kommet fram til at det ikke lenger er hensiktsmessig å holde arbeidet
mitt skjult for verden. Av åpenbare grunner er dette kunnskap som bør spres så raskt som mulig
til så mange mennesker som mulig, og jeg vil derfor oppfordre alle som har lest denne teksten til
å gjøre nettopp det.

Vennlig hilsen
Arve Larsson

På kan du finne nye versjoner av skissen etter hvert som den blir endret.www.ennystart.org