Ingen viste medlidenhet med berørte parter da en psykiatrisk pasient mistet livet forrige uke.
Som tidligere terapeut i en psykiatrisk avdeling, husker jeg uttalelsen fra avdelingsoverlegen etter at en pasient hadde begått selvmord: «Det er slikt som skjer i psykiatrien». Så snudde han seg og gikk.
Tap av en pasient eller en medpasient fører normalt til at vår medlidenhet blir aktivisert, selv om vi vet at det verste ikke alltid kan unngås. Dersom vi kommer i en situasjon der fokus på regler og systemet blir viktigere enn genuin interesse for pasientene og de pårørende, ja, da er det noe alvorlig galt med det norske helsevesen.
Tragedien som rammet Norge den 22. juli har forårsaket dyptfølte sorgreaksjoner og sympatierklæringer fra de politiske lederne i Norge. Forrige fredag ble to menn drept i brannen på hurtigruteskipet «Nordlys». Selskapets direktør beklaget umiddelbart tapet av to nære medarbeideres liv i media.
To dager tidligere ble det offentlig kjent med at en psykiatrisk pasient hadde drept en medpasient med mange knivstikk på en psykiatrisk avdeling i Oslo, beregnet på personer som anses for å være til fare for seg selv og andre.
Lars Lien, lederen for Ullevål sykehus, klinikk for psykisk helse og Helsedirektoratets direktør for psykisk helsevern og rus, Arne Johannessen, uttalte seg i mediene etter hendelsen, men ingen av dem beklaget tapet av pasientens liv og de pårørendes lidelse ved tap av en nær person ble overhodet ikke nevnt.
I et intervju på Dagsrevyen, som ble sendt rett etter hendelsen den 15. september, uttalte styreleder i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP), Anne Grethe Terjesen, at en slik hendelse sprer usikkerhet blant pasienter og pårørende om hvordan sikkerheten på psykiatriske avdelinger blir ivaretatt. Til dette hadde avdelingsdirektør Arne Johannessen i Helsedirektoratet ikke noe annet svar enn at denne hendelsen ikke ville føre til endringer i regelverket.
Vi i LPP forventet en reaksjon av medlidenhet og empati/ innlevelse fra helsemyndighetenes side, men ble bare henvist til systemets struktur i stedet for medmenneskelige hensyn, og beskjed om at forandringer var unødvendige.
Disse uttalelsene får oss til å spørre: Er det verdiforskjell mellom livet til en psykiatrisk pasient og andre som blir rammet blindt? Er det slik i norsk psykiatri anno 2011 at det er akseptabelt at liv går tapt i en lukket psykiatrisk avdeling uten at man viser medfølelse til de berørte parter?
LPP, som blant annet skal fremme pårørendes interesser innen psykiatrien, erfarer dessverre altfor ofte at de pårørende, som lever med mye smerte og sorg, ofte blir overlatt til seg selv uten noe medlidenhet eller støtte og hjelp i kritiske situasjoner fra myndighetenes side.
Jeg betviler ikke at lederne for psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus og i Helsedirektoratet har en ekte interesse for pasientene og de pårørendes ve og vel. Hva er da årsaken til at deres første uttalelser går i retning av å forsvare systemet, framfor å beklage tap av liv?
Vi vet alle at livet er skjørt, at det ikke er mulig å unngå alle ulykker og død. Likevel er ingen system så velfungerende at det ikke kan bli forbedret. Når krisen skjer er det svakhetene i systemet som burde vekke oss, slik at man tar grep for at det aldri skjer igjen.
Dersom man blir mer opptatt av systemets fortreffelighet enn de menneskene det er ment å betjene, kan det i verste fall føre til at også andre enn psykiatriske pasienter og pårørende kan bli skadelidende. Det kan ramme hvem som helst av oss.
Den påtroppende samhandlingsreformen som skal igangsettes fra og med 1. Januar 2012 i hele landet har positive trekk som bør komme mange til gode. Men dens svakhet er også at den er altfor systemstyrt. Den henviser til pasientrolle, pasientopplæring og systematisert pasientforløp.
Skal enhver som kommer i kontakt med helsevesenet i framtida bli et «systemoffer», det vil si en snill og lydhør pasient som føyer seg inn i systemet? Har vi glemt at de menneskene som sliter mest i samfunnet vårt, oftest er de som trenger vår dypeste medmenneskelighet, og at det må føre til systemendringer?
Spesielt i psykisk helsevern kan det være nødvendig å gi pasient- og pårørendestyring mer oppmerksomhet. Vi har riktignok sett en utvikling i retning av bedre informasjon og større innflytelse for pasienter og pårørende, men det er også mange fagpersoner som stadig skjuler seg bak en snever forståelse av taushetsplikten og manglende vektlegging av pårørendes kunnskap.
Min oppfordring til helsemyndighetene er derfor: Samarbeid med de pårørende! Deres kunnskap om de gode løsningene er uunnværlig.
Kilde: Dagbladet, Pascal G. E. Lhote
Generalsekretær i landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse