De fleste blir trolig ikke hjulpet av å gå i parterapi. I hvert fall ikke hvis vi skal dømme etter hva internasjonal forskning viser, Skriver Frode Thuen.

Regjeringen legger om kort tid frem Familiemeldingen,
hvor en blant annet setter søkelys på de økende skilsmissetallene. Et av de sentrale virkemidlene i arbeidet med å snu den negative utviklingen, vil være å styrke familievernet. Og det trengs. I dag venter folk opptil et halvt år på å slippe til hos en familieterapeut. Da er det ofte for sent.

Folk søker hjelp hos familievernkontorene av forskjellige grunner, men det vanligste er problemer i parforholdet. For noen par er det først og fremst for mye negativt i forholdet; for mye krangling og konflikter, for mye rus, for mye utroskap. For andre er det for lite positivt; for lite kommunikasjon, for lite fellesskap, for lite kjærlighet. Mange ganger er det både for mye av det negative og for lite av det positive. Da har man alvorlige problemer.
Folk som oppsøker profesjonell hjelp gjør det fordi de innser at de ikke klarer å finne ut av problemene på egen hånd - ofte etter å ha slitt i årevis. Og de forventer eller håper at terapeuten kan klare det de selv ikke har klart. Men får de den hjelpen de trenger?

Nei, ofte ikke. De fleste blir trolig ikke hjulpet av å gå i parterapi. I hvert fall ikke hvis vi skal dømme etter hva internasjonal forskning viser. De mest sentrale forskerne innen feltet er enige om at resultatene av parterapi er nokså nedslående. Den kanskje aller mest fremtredende forskeren, psykologen John Gottman fra USA, hevder at bare mellom 10 og 20 prosent oppnår betydelige positive forandringer som varer ved over tid. I de øvrige tilfellene oppnår man lite eller ingenting, eller effektene forsvinner i løpet av ett år eller mindre.

Hans forklaring på de dårlige resultatene er at parterapeuter ikke vektlegger det som har betydning. De aller fleste fokuserer alt for mye på hvordan parene hånderer konflikter, mens de lett overser kommunikasjon og samhandling i dagligdagse situasjoner som ikke er preget av konflikt og krangling. I følge Gottman sin forskninger er det den daglige samhandlingen som er mest betydningsfull. Tilstedeværelsen av positive følelser i parforholdet, slik som interesse, glede, humor og vennlighet, er særlig viktig. Har man nok av det, kan man godt tåle en usaklig krangel i ny og ne. Det er heller ikke hvordan man krangler eller forholder seg til konflikter, som skiller de gode fra de dårlige parforholdene. Hvis det derimot er mye generelle negative følelser og følelsesmessige uttrykk, er det fare på ferde. Det gjelder særlig tristhet, sinne, dominans, kritikk, en defensiv holdning, forakt for den andre, og manglende vilje til dialog. Gode, stabile parforhold kjennetegnes mest av alt av en klar overvekt av positive følelser sammenlignet med negative følelser og følelsesuttrykk.

Forskning på parrelasjoner
har også avdekket viktige sider ved dynamikken i hvordan negative følelser og konflikter oppstår. Og her har kvinner og menn helt ulike roller. Kvinnen har en tendens til å være rask med å kritisere og angripe mannen - hun skyter fra hoften før hun får tenkt seg om. Mannen, på sin side, setter opp steinansiktet, og nekter å forholde seg til hennes ofte berettigete kritikk. Dette trigger enda mer sinne og frustrasjon hos kvinnen som bare blir mer kritisk overfor mannen, som på sin side svarer med ytterligere tilbaketrekking. I lengden kan dette bli en temmelig destruktiv pardans.

I parterapi prøver man å stoppe slike konfliktspiraler. Men minst like viktig er det å gjøre noe med de faktorene som gir opphav til konfliktene i utgangspunktet, nemlig de positive og negative følelsene i det daglige samspillet. Et stort problem er at de negative følelsene ofte hindrer positive følelser i å komme til uttrykk. Derfor må en først prøve å ta bort eller redusere de negative følelsene. Det er ofte vanskelig. En kan ikke bare bestemme seg for å slutte å være sint eller skuffet over den andre. Og selv om man lykkes, vil ikke positive følelser oppstå automatisk. Kanskje er det ikke mer igjen. Sinne og forakt, og andre negative følelser, har nemlig en tendens til å kvele kjærligheten og det som en gang var positivt i forholdet. Venter man lenge med å ta tak i de negative følelsene, vil det ofte være for sent. At man oppsøker hjelp på et alt for sent tidspunkt, er derfor trolig en annen grunn til at parterapi ofte ikke lykkes.

Mange har dessuten helt urealistiske forventninger til hva parterapi kan utrette. Som det paret jeg hadde i terapi, som lurte på om jeg kunne få ektemannen til å føle seg tiltrukket av konen sin igjen. Selv om han ikke hadde vært tiltrukket av henne på nesten ti år, håpet han at jeg kunne hjelpe ham til å få frem igjen lysten. Men kjærlighet som er død, kan ingen terapeut vekke til live igjen, uansett hvor dyktig han eller hun er. Jeg pleier å si til parene som går i behandling hos meg at det alltid er mulig å få liv i et forhold som fortsatt er liv laget. Spørsmålet vi må finne ut av, er om forholdet er liv laget. Hvis begge partene er enige om at forholdet enda har en glød, trenger de først og fremst hjelp til å finne ut av det som står i veien for at kjærligheten og vennskapet kan få komme til uttrykk og vokse. De trenger hjelp til å takle uenigheter, til å kommunisere, til å ha det hyggelig i hveran

Hvis man må erkjenne at den gjensidige kjærligheten er tapt
vil det ofte være bedre å forlate hverandre enn å fortsette i et utilfredsstillende samliv. Mange tenker likevel at de må holde sammen av hensyn til barna. Det er en vakker tanke, men ikke nødvendigvis en klok avgjørelse. For hvis problemene i parforholdet vedblir, vil det kunne slite alvorlige på livskvaliteten og den psykiske helsen til både foreldre og barn. Noen ganger vil parterapi derfor gå ut på å hjelpe partene til å erkjenne at livet vil være bedre uten hverandre, og til å gjennomføre et nødvendig brudd.

Men det overordnete målet med parterapi er naturligvis å forebygge samlivsbrudd. Og for å nå det målet er det altså viktig at man kommer i gang før problemene blir for store, og at man har realistiske forventninger. Dessuten er det viktig å ta tak i følelsene og hvordan de kommer til uttrykk både i forbindelse med konflikter og i de mer fredelige periodene. For øvrig vet vi ikke så svært mye om hva som virker og hvilke grupper som har mest utbytte av parterapi. Dette er spørsmål som forskere nå prøver å få mer innsikt i. Men svært lite av denne forskningen foregår i Norge. Vi må derfor i stor grad basere oss på forskning og evaluering gjort i andre land, først og fremst USA. De lite oppmuntrende resultatene stammer i all hovedsak derfra. Kanskje er ikke de amerikanske erfaringene helt overførbare til norske forhold. Men det vet vi lite om før vi kommer i gang med egen forskning på feltet.

Det er grunn til å tro at regjeringen i den kommende Familiemeldingen vil fremme forslag om å styrke familievernet. Denne prosessen er for så vidt allerede i gang ved at Barne- og familiedepartementet nylig har nedsatt et rådgivende utvalg som skal komme med forslag til styrking av familievernet, blant annet hva vi trenger mer kunnskap om. Det store spørsmålet blir om politikerne også vil øke bevilgningene til denne tjenesten. Hvis ikke, vil satsingen lett kunne begrense seg til fagre løfter og store ord, uten et reelt innhold. Og vi vil stå i fare for at køene til familievernet forblir lange, og at hjelpen, når den først kommer, ikke er til stor nytte.