Hieronimus ønsker her å formidle en serie om hersketeknikker som forfatteren Margaret Johansen hadde på trykk i Klassekampen for tretten år siden.
Artiklene er like brenn aktuelle i dag som den gangen.
Vi har sikkert alle en eller flere ganger vært utsatt for noen av de uheldige hersketeknikkene e Margaret Johansen så omgående beskriver i disse artiklene.

Hersketeknikker 1
Har du noen gang vært i et familieselskap der alle er sammensveiset gjennom mange år. Mener det samme og snakker om det samme? har du videre prøvd i et slikt selskap å komme med en kontroversiell kommentar ? Prøvd en annen vinkling av temaet som er på bane ?
Da har du sikkert opplevd en skvatrende forsamling som usynliggjør deg effektivt ved at de snakket videre om sitt mens vertinnen nervøst skjenker kaffe og spør om og om igjen om det ikke er noen som vil ha litt kake.
Så sitter du der og er grundig ekskludert av det gode selskap og føler deg ensom og dum. Og det er akkurat meningen. For selv om det ikke er bevist og gjort i ond hensikt, så er du utsatt for hersketeknikk nr 1: usynliggjøring. Jeg skal nevne alle fem med en gang, for disse betraktningene skal nettopp handle om hersketeknikker.
Nr 2: Latterliggjøring
Nr 3: Tilbakeholdelse av informasjon
Nr 4: det er galt hva du enn gjør
Nr 5: Du skal føle skyld og skam.
De er alle meget effektive og kommer ofte som julekvelden på kjerringa, selv om du kjenner mekanismen.
Professor Birgit Ås lanserte teknikkene her i landet og har skrevet en bok om dem. Den burde være pensum allerede i barneskolen. Mobbing er bare et annet ord for hersketeknikker som enkelte autoritære mennesker vet å bruke når det passer dem.
Berit Ås oppdaget dem i politikken.
Hun noterte seg at når menn snakket, lyttet de fleste oppmerksomt og forholdt seg rolig. Når hun gikk på talerstolen, ble det skrapt med stolbein, raslet med aviser og tilhørerne hvisket høylydt seg imellom. En skikkelig usynliggjøring som hun fant en løsning på.
Hun opptrådte akkurat likedan. Hver gang en mann gikk på talerstolen, begynte hun å gjespe åpenlyst, skrape med stolbeina, rasle med aviser og snakke med sidemannen.
Det var meget effektivt.
Selv opplevde jeg det på et byråledermøte, der jeg hadde truet meg til å være sammen med en kvinne til. Det var første gang det var kvinner tilstede på et slikt møte og vi listet oss selvsagt bakerst i salen og gjorde oss usynlige som vi var vant til.
Det var ganske lurt. For da jeg bad om ordet, ble jeg meget forbløffet over å være vitne til kropps språket hos mennene. De snudde seg, hengte seg liksom over stolryggene og flirte åpenlyst over vår tilstedeværelse, ventet tydelig på anledningen til å latterliggjøre. Det var bare en ting å gjøre. Be dem oppføre seg som folk, sitte pent på stolen og høre etter – hvis de var interessert i faget sitt – ellers gikk jeg.
Det virket også utrolig.
Kanskje stod mammaen plutselig foran dem, for de rettet seg opp, lyttet høflig og spratt opp i tur og orden og snakket varmt for kvinner i bransjen, som faktisk har enorm kvinnelig målgruppe. Det gjaldt altså reklamebransjen. Men jeg lar meg overrumple gang på gang.
Om man som forfatter tar en turne i ungdomsskolene vil man snart bli offer hvis man ikke på forhånd er godt forberedt. Man får gjerne de siste to timene når ungdommene er trette og uvillige til å høre på kjedelige forfattere. Gutta legger beina på pulten, gjesper, tygger tyggegummi. >Jentene opponerer mot alt du sier. Andre er som tente lys. Man vet aldri.
Men det gikk veldig bra om man fulgte deres egen oppførsel. Det går an å stille i bukser og legge beina på bordet, putte en tyggis i munnen og si at man selv er trett av uinteresserte ungdommer og godt kan tenke seg å slappe av i to timer. Penger får man likevel. Da varer det ikke lenge før du kan fortelle dem om hersketeknikker som de selv blir utsatt for stadig vekk.

Hersketeknikker 2.
Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i situasjonen på et møte, der man brenner etter å ta ordet, men blir tykkere og tykkere i halsen og stadig tørrere i munnen. En dag tar man motet til seg og med en valium klemt i en svett hånd entrer man talerstolen. Så¨leverer man sitt innlegg, tørt og lidenskapsløst eller kanskje for den saks skyld lett hysterisk på grunn av redsel, og opplever en forsamling med glassøyne som signaliserer at de ikke hører et ord av hva du sier og heller ikke er interessert.
Hersketeknikk nr 1: Usynliggjøring. Det blir en stund til neste gang. Men i kvinnekampens hete dager besluttet vi å møtes bare kvinner for å øve oss til å snakke i forsamlinger. Det viste seg at det ikke var så vanskelig. Etter å ha fått interesserte tilhørere som til og med vil diskutere med deg, ble du tryggere og en stor vakker dag stilte du opp i en forsamling med menn.
Det er utrolig hva selvtillit og engasjement kan føre til. det kan for eksempel ta livet av hersketeknikker. Og er du forelder kan du begynne med barna. Hør på dem, ta dem på alvor, lytt til hva de sier. Det kan komme mange gull korn fra barnemunn og du gir dem en trygghet senere i livet som er uvurderlig.
Samfunnet, politikerne vet å bruke hersketeknikker. Er det arbeidsledighet – blir eldreomsorgen et problem, - man må kanskje innskrenke barnehagevirksomheten, - ja da kommer de så sikkert som amen i kjerka: Man skal bygge på familiens grunn, kvinner hører hjemme hos barn og eldre, ingen kan omsorg som kvinner. Det svake kjønn blir plutselig sterke som bjørner og er simpelthen født til å løfte syke mennesker på både 80 og 90 kilo for å pleie dem dag og natt, kanskje uten avløsning.
Hersketeknikk nummer 5 blomstrer: Du skal føle skyld og skam. Særlig hvis du ikke orker mer. Tenk hvor du kommer til å angre om du sender dine egne på institusjon. Jeg så et svensk program en gang, der en ung pike pleide sin middelaldrende mor som var lam. Piken levde et liv som en ung pike ikke skal ha, hun kom sjelden ut, moren var krevende og nektet å komme på hjem. Piken ville gjerne i sykepleie, men hun ble avvist på grunn av at hun hadde omsorg i hjemmet. Piken gikk rettens vei, hun ville ikke godta at hun skulle nektes undervisning på et slikt grunnlag. Hun vant saken. Det står ikke noe i svensk lov om at barn er pliktig til å ta eg av sine syke foreldre.
Jeg vet ikke hva norsk lov sier, men antar den er likedan. Men så har vi omsorg for barn. Noen mødre blir alene og bestemmer seg likevel for å være hjemme hos barnet. Ja, da kommer hersketeknikk nummer 4 til god nytte. Det er galt hva du enn gjør. Er du utearbeidende, krever du barnehage og en mor skal være hjemme hos sine barn-. Men er hun alene så snylter hun på samfunnet. Ka det fins dem som mener de får barn nettopp for å snylte på samfunnet.
De kan aldri ha vært alene med barn. Følt hvor ensom man er, hvor fortvilet man er når barnet blir sykt, hvor vanskelig det er å komme seg ut blant andre mennesker. Det trenger man nemlig av og til.
Men vi kan altså gjøre noe for å motvirke disse teknikkene som er så beleilig å ty til for de autoritære som ønsker å oppnå noe.
Standhaftighet er en ting. Gi dem deres egen medisin er en annen ting og meget effektiv.

Hersketeknikker 3.
Nå skal jeg begynne med en solskinnshistorie. Den er faktisk meget gammel, helt fra jeg var barn. Jeg har ofte brukt den som et eksempel på hvordan man bekjemper hersketeknikker. For det skal fortsatt handle om dem. Et middelaldrende par forelsket seg. De flyttet sammen – og dette var lenge før det var noe som het samboere. For det første har man ikke lov å være forelsket når man ikke lenger er ung og tiltrekkende – i godtfolks øyne.
For det annet var hun liten, tjukk og hadde en meget skarp tunge. Han hadde en – i forhold til henne - annen sosial bakgrunn. Dessuten hadde han en fysisk skavank.
Den slags folk bør jo skjønne at kjærlighet, varme og frihet ikke tilhører dem. De skal leve i sølibat ærbar og ensom. Hersketeknikk nr 1 sprer seg: Latterliggjøring.
Men folkehetsen virket ikke på de to. Det er så rart med kjærligheten, den kan av og til overvinne alt. De to ga blaffen. De vandret lykkelig arm i arm på byen, de levde sammen dag ut og år inn, og underet skjedde. De blir rett og slett akseptert. Alt prellet av på dem. Og her er noe av hemmeligheten ved utholdenhet. Det skaper respekt.
Jeg har ennå ikke snakket om teknikk nr 3: tilbakeholdelse av informasjon.
Her er et eksempel: En kvinne fikk en lederstilling i et firma. Hun var dyktig, kundene forlangte hennes tjenester og mennene satt pris på henne unntatt en, som tilhørte den gruppen som splitter for å herske. Hun sørget for at kvinnen aldri fikk papirer i sin inn – kurv på arbeidsplassen. Hun ble utestengt fra alt som foregikk på møter, for til og med møteinnkallelser ble uteglemt meget beleilig. Og da kan man jo ikke gjøre jobben som man bør og vil. Det ble til at hun sluttet i protest. Gudskjelov var dette i en tid man hadde bruk for dyktige kvinner.
Tre hersketeknikker i ett smekk kan man ofte få i selskaper, der man møter menn med fag! Vi har forresten etter hvert fått en del slike kvinner også. De sitter lett henslengt med en noe nedlatende holdning mens vi dødelige diskuterer sosiale, politiske eller kanskje litterære temaer. Men dette har disse menneskene ikke tid til å sette seg inn i, for de må lese fag. Og det går tydelig frem av måten de sier det på at fag – det står over alt.
Leger for eksempel – jeg tviler ikke på at de må bli ganske utmattet av faglitteratur og nyvinninger innen medisinen – men burde ikke sosiale interesser og lesing av skjønnlitteratur i aller høyeste grad høre innunder deres fag? Vi opplever jo altfor ofte at leger ingenting vet om menneskets psyke. Det er bare et par dager siden jeg så en av dem på fjernsynet. Han ble spurt om hva han først gjorde når en pasient kom med sine klager. Jo, han undersøkte dem fysisk. Og hvis ikke vedkommende feiler noe fysisk spurte programleder. Legen smilte forlegent og måtte innrømme at han ofte kom til kort. Om han hadde latt pasienten slippe til – kanskje bare noen minutter – med sin daglige situasjon, så er det mulig han ville lært mer enn i mange tidsskrifter. Kanskje var det ulmende magesåret egentlig en konfliktfylt barndom? Og han ville skryte så uhemmet av at han fylte sin tid med fag. Litteratur er levd liv, sa en forfatter til meg forleden. Og levd liv skaper mange fysiske og psykiske problemer. Jeg må skynde meg å tilføye at legestanden i dag er langt bedre enn for 20 – 30 -40 år siden. Men fortsatt finnes det små og store guder i hvite frakker som er seg bevisst sin makt over liv og død – i den forstand at pasienten under en konsultasjon blir engstelig og dermed utsettes for hersketeknikk nr 3: tilbakeholdelse av informasjon. Og i selskaper der kanskje flere guder er tilstede blir latterliggjort og usynliggjort.
Da kan men reise seg lett henslengt og si at det kjedeligste man vet er selskaper med mennesker som tar med seg faget når de skal ut for å ha det hyggelig. Så går man og lar dem sitte igjen alene.
Det pleier å virke.

Margaret Johansen