Ambivalens er en viktig side ved nære relasjoner. På den ene siden er vi helt avhengige av mennesker rundt oss for å overleve, for å føle oss betydningsfulle, elsket og ivaretatt og for å nå mange av våre mål. Men samtidig er det ingen som sårer og skuffer oss så mye som de nærmeste, for ikke å snakke om at det er her faren er størst for å bli utsatt for overgrep. Det er risikabelt å komme nær et annet menneske men likevel er det få erfaringer som kan være like meningsfulle og givende.
Vår ambivalens i forhold til nære relasjoner er ikke noe nytt. I Bibelens historie om tidenes første familie sies det at Eva gjorde slutt på Adams ensomhet. Men prisen på relasjonen var at paradiset ble tapt. Sønnene deres hadde et veldig konfliktfullt forhold. Kain ble så sjalu på sin bror at han tok livet av ham. Hvordan familien fungerte etter dette kan vi jo bare undres over. Samtidig med ulykkelige historier har det alltid eksistert vakre fortellinger om kjærlighet, lojalitet og vennskap. Aristotles klassiske refleksjoner om vennskap er like relevante i dag som de var 300 år f.Kr:
”De som ønsker det beste for sine venner for vennens egen skyld er ekte venner, for de elsker den andre for den de er og ikke for en tilfeldig kvalitet.”
Vi vet at gode relasjoner er viktige for helsen, og skal vi se med nye øyne på hva vi kan gjøre for å bedre vår psykiske helse må vi se på ulike løsninger på dilemmaene med nære relasjoner.
Opp igjennom historien har mennesker måttet tåle mye misbruk innenfor familien. Incest har alltid funnet sted, og det er først i nyere tid at vold og voldtekt rettet mot familiens kvinner og barn har blitt fordømt og forbudt. Løsningen før i tiden var som regel å holde ut situasjonen for fellesskapets skyld og gjerne søke tilflukt innenfor andre mer tilfredsstillende relasjoner i storfamilien. Nåtidens sanksjoner mot vold og misbruk innen familien har forhåpentligvis ledet til at forekomsten av problemene har blitt noe redusert, men samtidig har det ført til at slike opplevelser har blitt sterkt tabubelagt. En bakside av dette er at de mange som skades av misbruk på mange måter havner utenfor fellesskapet. De føler seg gjerne annerledes enn andre og skamfulle over at dette unevnelige har skjedd dem.
Vi krever heldigvis ikke lenger av mennesker at de holder ut vold for fellesskapets skyld. Det har blitt lov å ta hensyn til egne behov. Vi har gjort det lettere å forlate de fleste typer relasjoner, både ved skilsmisse, ved å flytte, eller ved å skifte jobb. Men dynamikken i misbruksituasjoner gjør det ofte vanskelig å bryte opp relasjonen av indre psykologiske årsaker, og mange forlater likevel ikke overgriperen. I stedet er det gjerne de med mindre påtrengende problemer som benytter seg av muligheten til å bryte opp. Det er viktig at vi beholder retten til å forlate skadelige relasjoner og det er viktig at vi selv kan definere hva som er skadelig for oss. Men her møter vi på et veldig vanskelig spørsmål. Hvordan avgjør vi hva som egentlig kan forventes av en relasjon og hvor mye ubehageligheter vi bør tåle? Kan lav toleranse for ubehageligheter skape like mye problemer som for mye selvoppofrelse?
Når toleransen for ubehageligheter går ned så kan det bli vanskelig å stole på andre. Når stadig flere forhold går i oppløsning etter få år blir det naturlig å spørre seg selv: Vil min partner være der hvis de oppdager at jeg har en psykisk lidelse, eller hvis jeg blir handicappet eller får kreft? Eller hva hvis jeg opplever sorg og blir lite lystelig å være sammen med i en periode? Kan jeg stole på at min partner vil være der hvis det skjer noe relativt banalt som at jeg legger på meg, får rynker eller mister håret? Kan jeg i det hele tatt vise negative følelser og fortsatt forvente at relasjonen holder? De nyere generasjonene får sårbarheten i relasjonene inn med morsmelken. Mange erfarer at far bare plutselig drar sin veg. For ikke å snakke om at noen får en hel rad av ste-fedre som forsvinner etter tur. Det å bli forlatt kan bli en implisitt forventning.
Hva gjør vi så? Kan det tenkes at vi har skapt idealet om selvstendighet for å slippe unna angsten for å bli sviktet og forlatt? Må vi tenke at vi kan greie alt alene for å føle oss trygge? Idealet om selvstendighet er så integrert i kulturen at vi sjelden setter spørsmålstegn ved det. Vi begynner sosialiseringen mot dette målet allerede fra spedbarnsalderen. Og selvstendige har vi blitt. I de siste tiårene har det vært en eksplosjon i antall mennesker som bor alene. Per i dag består 40 prosent av husholdningene i Norge av enslige! (ref) Videre er mange mødre den eneste voksne i sitt hjem. Selvstendighetsmyten er så sterk at mange kvinner er svært kritiske til seg selv hvis de ikke helt alene greier både fulltidsjobb, husarbeid og omsorgen for barna! Uten tvil er det mange som har glede av å leve ut muligheten til å ta egne selvstendige valg og skape et liv fritt fra press og forventninger fra andre. Men mennesket er et sosialt vesen, og isolasjon kan føre til økt angst, depresjon og følelsen av ensomhet, tomhet og meningsløshet.
Hvordan kan vi beholde muligheten for selvstendighet og frihet samtidig som vi tar vare på fellesskapet? Hvordan kan vi opprettholde muligheten for å forlate skadelige relasjoner men samtidig lære å tåle ubehagelige sider av hverandre? Kan vi kanskje bruke skolen mer bevisst som øvelsesarena for å øke evnen til å ta vare på fellesskapet og bedre evnen til konfliktløsning? Kan vi lage mer integrerende nærmiljø og nye boformer og bofellesskap som øker muligheten for samvær og felles ansvar? Kan vi lære noe av andre samfunn? Er det mulig å skape en verden hvor flere kan ta del i trygge og stabile nære relasjoner?