URO OG ALDRI HVILE. Jeg har ADHD. Derfor drives jeg frem gjennom livet av en uro som aldri hviler. Den kan ikke fjernes, men den kan bedøves. Vi prøver forskjellige metoder, vi med ADHD. Selv drakk jeg.
ULIKE STRATEGIER. Jeg drakk svært mye, og gjennom hele mitt voksne liv. Andre finner sterkere stoffer, som narkotika. Eller vi lar uroen søke seg frem til spenning - som fjellklatring, gambling og finansakrobatikk. Eller flørting med alt som er farlig, sier Gunnar Gjengset i Aftenposten 14.02.06
Leve med uroen.
Men man finner ikke tilbake til den tapte barndommen, hverken med drikking eller gambling. Vi må leve med denne uroen, den forlater oss aldri. Vi tar aldri pause, og driver derfor arbeidskamerater og samboere til vanvidd. Skal den mannen aldri ta pause? Hos barn kan slik adferd gjerne arte seg som hyperaktivitet.
Og hva skal man gjøre med gutter som ikke har lært å sitte rolig? Vi kan gi dem Ritalin, svarer fagfolk. Dette er et så vanedannende narkotikum at det ikke ble tillatt brukt på voksne før for få år siden.
Blant de fremste forsvarerne av Ritalin-bruk er overlege Pål Zeiner ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved sykehuset Buskerud og professor Terje Sagvolden på Fysiologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Sagvolden påstår i Adresseavisen 26. september i fjor at det er henimot 80 % sannsynlighet for at lidelsen er arvelig. Samtidig slår han fast at "Barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen".
Dersom en adferd er genetisk, og samtidig kan reduseres til kjemisk balanse, lar den seg enkelt korrigere med kjemi, er det lettvinte svaret på spørsmålet om hva vi skal gjøre med urolige gutter.
Risiko for selvmord.
Svaret er med andre ord Ritalin, eller Strattera. Denne siste medisinen har den klare ulempen at den kan føre til selvmord blant brukerne. Overlege Steinar Madsen i Statens legemiddelverk beroliger bekymrede foreldre til brukere: "Selvmordstallene fra undersøkelsen er lave, og risikoen vil ikke være gjeldende for mesteparten av dem som bruker medisinen", sier han i Dagsavisen 30. september 2005.
Foreldrene til minsteparten av brukerne, som altså begår selvmord, vil kalle dette russisk rulett.
Sementert tilstand.
Etter et langt og slitsomt liv med fyll og spetakkel har jeg funnet ut at man slipper ikke unna uroen. Ikke med dop, og slett ikke med Ritalin, som også er dop. Ritalin og andre medikamenter gir ingen tilfriskning, de bare sementerer tilstanden resten av livet. Men slike midler kastrerer brukeren mentalt, slik at han (og i stigende grad hun) ikke er til utilbørlig genanse for omgivelsene.
Som all kastrering er inngrepet billig, fremfor en terapi som er langvarig og dermed kostbar. The Merch Manual fra 2004 fastslår at "ADD is estimated to affect 5 to 10 % of school-aged children" i USA. I et ekstremt pille-happy samfunn som det amerikanske, er jo slike tall særs gunstige for legemiddelindustrien. Det riktige tallet er nok nærmere 1-3 %.
Så hva skal en "klient" da foreta seg?
Manipulering ved Ritalin.
Først og fremst må vi forsøke å finne ut om ADHD er arvelig. Den medisinsk-genetiske forskningen hevder at tilstanden skyldes en defekt på the frontal lobe , en liten klaff som styrer fordeling av dopamin og noradrenalin. Disse stoffene administreres og distribueres gjennom et nettverk av nevrotransmittere og synapser, og disse kjemiske forhold kan manipuleres ved bruk av Ritalin.
Ulempen ved denne forskningen er at ingen screening eller scanning foreløpig har påvist slike fysiske defekter i hjernen til folk med ADHD. Denne påstanden om arvelighet har stor tilslutning blant medisinere og psykiatere. Men akkurat hvordan den genetiske overføringen skjer, vet de ikke.
Tvilende til medikamenter.
Psykologer stiller seg i utgangspunktet tvilende til medikamentell behandling av mentale problemer. De anbefaler en behandling som strekker seg over tid, og som derfor faller dyrere for samfunnet. Deres forklaringsmodeller er ofte langt mindre positivistiske enn medisinernes. Det vil si at de stiller seg tvilende til at en psykisk lidelse er arvelig, og at det er fruktbart å lete etter mer sammensatte årsaker.
Dette bringer oss til den tredje posisjonen i diskusjonen om ADHD og dens årsaker, nemlig de som benekter at det finnes en slik tilstand som kan beskrives så entydig at vi kan snakke om en avgrenset og definerbar mental plage. Men de har ikke snakket med meg! Likevel foregår det særlig i USA en overdiagnostisering. Skepsis mot medisinering og en altfor kvikk diagnostisering finnes i tallrike artikler på Internett.
Men våre to fremste selvutnevnte ADHD-eksperter vil først og fremst pushe Ritalin. Psykolog Sagvolden "vil gjerne fange opp barn allerede i tre-fireårsalderen". (Adresseavisen 26. september 2005).
Mennesker og rotter.
Som med sine forsøk på rotter, vil Sagvolden fastslå forekomsten av dopamin i hjernen: "Dette er signalstoffet som virker inn på læring og belønning samtidig som det øker sjansen for at man blir medikamentmisbruker. Hovedmekanismen for at folk blir avhengig av noe, eksempelvis røyk, dop og alkohol, skyldes en umiddelbar økning av dopaminnivåene i en kort periode". (Drammens Tidende 10. april 2004).
Dette er en oppsiktsvekkende påstand: Alt misbruk skyldes vårt egenproduserte stoff dopamin. Da kan man lett avvenne enhver misbruker med Ritalin? Dette kan muligens virke på rotter, men det er en håpløs forståelse av rusmisbrukens mekanismer. For en hammer ser gjerne tilværelsen ut som en spiker, heter det, og for en rotteforsker ser kanskje mennesker mer ut som. . . rotter?
Narkotika.
Vår andre ekspert er derimot langt farligere, psykiater og overlege Pål Zeiner: "Fra tidligere vet vi at Ritalin hjelper omtrent tre av fire pasienter med ADHD," sier han til avholdsavisen Folket 11/2005. Medisinen Ritalin står i Norge på listen over forbudte narkotiske stoffer. Zeiner står på lønningslista til legemiddelprodusenten Eli Lilly, som blant annet forsyner hele den vestlige verden med Strattera.
En av langerne for særlig Strattera er sammenslutningen EINAQ, The European Interdisciplinary Network for ADHD Quality Assurance. EINAQ er sponset av legemiddelkonsernet Eli Lilly, og hjemmesiden deres har Strattera som heading. Og når EINAQ har sine samlinger, foreleser Zeiner.
Ikke redde.
En av fordelene vi med ADHD har, er at vi er ikke redd for noe. Derfor utfordrer jeg herved Zeiner og Sagvolden.
1: Kan dere dokumentere at tilstanden ADHD er arvelig, og at det eneste som hjelper er medisinering med Ritalin og Strattera? Ritalin er et narkotikum som amerikanske skoleunger omsetter på den stedlige narkobørsen. Strattera kan drive ungdom til selvmord.
Og her kommer utfordring nummer 2:
Svar på følgende spørsmål: Blir ADHD-pasientene noensinne "friske" med denne medisineringen?