Alle kan feile. Men ikke gang på gang overfor en av samfunnets svakeste grupper
Noen enkeltstående feilgrep ender opp som førstesidestoff og forfølges av mediene i dagevis. Andre skandaløse tilstander er så innarbeidet at vi knapt registrerer dem.
Evnen til å følge opp de svakeste i samfunnet vårt, barn med psykiske lidelser eller barn som er tatt hånd om av barnevernet, kan plasseres i siste kategori.
Regelbrudd
I 2003 leverte Riksrevisjonen en knusende rapport om norsk barnevern. Den gangen ble det lovet bot og bedring fra alle hold. Nå viser det seg at norske kommuner fortsatt har problemer med å følge lover og forskrifter innen dette feltet. Ifølge VG mandag viser tilsynsrapporter fra landets fylkesmenn at 60 av 66 kontrollerte kommuner bryter regelverket.
Og selv om mange av bruddene er ubetydelige, er det rett og slett ikke holdbart. Rundt 35000 barn er i kontakt med barnevernet årlig, men tilsynet har særlig sett på rettssikkerheten til de 7300 barna som bor i fosterhjem. Regelbruddene som ble avdekket, gjelder for eksempel:
- Kravet om at alle fosterbarn skal ha en uavhengig tilsynsfører å betro seg til.
- Kravet om at også barneverntjenesten skal besøke fosterhjemmet minst fire ganger i året. Formålet er både å følge opp barnet og å gi fosterforeldrene veiledning.
- Plikten til å utarbeide konkrete planer for omsorg og tiltak for hvert enkelt barn
Sårbare
Alle som kjenner det norske barnevernet, vet at det har gjort mye godt for uendelig mange. Men alle som kjenner barnevernshistorien, vet at det også er nok å gripe fatt i av maktmisbruk og overgrep, handlinger som ikke kan unnskyldes med tid eller miljø. Og med slike tilsynelatende gjennomgående systemfeil, har vi heller ingen garanti for at det vil være et avsluttet kapittel. Barnevernsbarn er sårbare. Derfor må systemet være ekstra trygt.
Rett skal være rett. Det er blitt tatt grep for å bedre situasjonen for barnevernsbarna. Det er for eksempel etablert et nytt direktorat og fem regionale, statlige etater som har ansvar for barnevernsinstitusjonene og faglig oppfølging av kommunene. Det er innført godkjenningsordninger og spesifikke kvalitetskrav til institusjonene, og det er gitt pålegg om internkontroll.
Men at dette er skrytelisten til ansvarlig statsråd Laila Dåvøy (KrF) fra 2005, forteller mye om hvor lenge tilfeldighetene har fått råde i norsk barnevern
Manglende behandlingstilbud
Forskning dokumenterer at barnevernsbarn er langt mer sårbare og har høyere dødelighet og selvmordsrate enn barn flest. Selv om mange av dem klarer seg helt flott, er det en kjensgjerning at en del også sliter med alvorlige psykiske problemer etter traumatiske opplevelser i oppveksten.
I tillegg ender noen opp i barnevernsinstitusjoner på grunn av sine psykiske problemer. Ifølge psykolog Thore Langfeldt (Dagsavisen 12.12.2005) blir mange barn og unge med alvorlige angst- og aggresjonsproblemer avvist i psykiatrien og overført til barnevernsinstitusjoner uten nødvendig faglig hjelp og behandlerkapasitet.
Det er aspekter som så langt ikke har fått nok oppmerksomhet.
Når vi samtidig vet at behandlingskapasiteten innen barne- og ungdomspsykiatrien generelt er altfor dårlig, er det grunn til å hente frem skandalestempelet.
For dette er en situasjon som har fått vedvare altfor lenge.
En fersk SINTEF-rapport viser at ventetiden for barn og unge som trenger psykiatrisk behandling, var 86 dager i snitt i august, 16 prosent lenger enn året før. Og flertallet av barn og unge med psykiske lidelser får ikke hjelp fra spesialisthelsetjenesten i det hele tatt. Bare om lag en fjerdedel av dem som sliter med angst, og halvparten av dem som har diagnosen hyperaktive, får slik hjelp i dag.
Det er urovekkende at vi kjenner til alle problemene og ser alle de negative konsekvensene for enkeltmenneskene og samfunnet, uten å reagere sterkere.
Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad (Ap), som har ansvaret for psykiatritilbudet, har riktignok lovet å kutte ventetiden for barn og unge i psykiatrien, et utvalg er i gang med å se på hva som kan gjøres. Men en ventetidsgaranti tør hun ikke love. Det er ille. Men vi lar henne altså slippe unna med det.
I barnevernet går diskusjonen om hvorvidt lovbruddene skyldes dårlige rutiner eller ressursmangel. Begge årsakene er like uakseptable. Poenget må være å rydde opp. For vi kan ikke ha det slik lenger.
Av PERNILLE HUSEBY
(VG 08.02.06 kl. 07:40)