Elin Sverdrup-Thygeson har et stort hjerte for dem som har falt utenfor, særlig mennesker med psykiske lidelser. Mange har sluttet å be om hjelp fordi hjelpeapparatet har lært dem å tie.

Av Camilla Wright
-Vokste ditt engasjement ut av egen erfaring?
-Man kan være en god hjelper uten å ha vært gjennom helvete, men det er ikke en dårlig forutsetning. Mange mennesker har ikke lært det vesentlige i å gi og ta i mot. I vårt samfunn lærer vi at vi må klare oss selv og å gi for å få noe. Men jeg mener at å ta i mot er veldig viktig for oss å lære. I noen kulturer er det en grov fornærmelse å ikke ta i mot det noen har å gi. Dette handler dypest sett om nestekjærlighet; vi trenger alle følelsen av å bety noe, enten det er ved å gi eller å motta.

Engasjementet ligger i sjelen
Elin har organisert seg i mange organisasjoner og i mange enkeltmennesker. Hun er initiativtaker for Galebevegelsen, en bevegelse som først ble etablert i Danmark i 1979, og ti år etter i Oslo. Hun samlet en gruppe og begynte å gå i 1.mai-toget med paroler som kritiserte psykiatrien, og med forslag om endring.
- Det er så mange mennesker som ikke har språk for hvordan de har det. Istedenfor at psykiatrien hjelper folk til å finne språk på følelsene og opplevelsene sine, medisineres de, dopes ned, og de komer ut med problemene uløst og påført nye problemer.
- Hvis ingen interesserer seg da blir ethvert fellesskap hhjerteløst. Jeg vil bruke et eksempel fra Det Nye Testamentet. en hyrde hadde 100 sauer, men en hadde gått seg vill. Da var det viktigere for hyrden å finne den ene, enn å bekymre seg for de andre. Men de fleste av oss holder seg til de 99. og koser oss med hverandre. Da tar vi ikke ansvar for de som faller utenfor.
Elin ble selv tvangsinnlagt i 1964.
- Det skjedde fordi jeg hadde blitt personlig kristen, og jeg ble oppfattet som sinnsyk. Jeg måtte bare konsentrere meg om å berge livet og å komme meg ut av institusjonen igjen. Jeg hadde en sønn på seks år som gitt for lut og kaldt vann, mens jeg ble tvangsmedisinert. Jeg fikk kome ut på to betingelser; skaffe meg jobb og bolig. Jeg dro alene far Dikemark til Sørvågen i Lofoten til en jobb som lærer - uten sønnen min. Jeg tok ikke sjansen på at det ikke skullle gå, det tøffe livet med jobb og barn uten noen som helst form for hjelp eller støtte. Det hade jeg prøvd før og det gik galt.
Sønnen min protesterte vilt på det som skjedde med ham på barnehjemmet, så ble han også neddopet. Han har vært tvangsinnlagt på Dikemark senere, inntil han døde av kreft for et halvt år siden.
Maktapparatet hører ikke på de pårørende eller pasientene. Maktapparatet søker til og med å så splid mellom pårørende og pasient. Det skjedde mellom meg og min sønn.

Får diktene av Gud
Telefonen ringer. Det er en av kvinnene med psykiske lidelser som Elin besøker jevnlig, minst en gang i uken. Da hun kommer tilbake har hun med seg et brev.
- Noen blir provosert av at jeg tar med Gud i det jeg skriver. Her er et utskjellingsbrev. Men jeg får diktene mine som lyn fra klar himel. Da jeg ble personlig kristen i 1962 var det den gaven jeg fikk. Det er diktene mine jeg skal konsentrere meg om. Det er det Gud har gitt meg. Derfor leser jeg dikt i forskjellige sammenhenger.
Elin er medlem i Fattighuset i Oslo. Hun har levd på trygd, sosial støtte og minstepensjon de siste tretti årene, mange av dem som aleneforsørger for sin sønn.
- Fellasskapet finner jeg blant de utstøtte. På Fattighuset for eksempel.

Hverdag
Hjemme hos Elin ser det ut til at det spares på alt. Kjøkkenskapet er fullt av det andre kaster, for eksempel syltetøtglass. På gulvet står en kase bananer og epler kassert på matbutikken. Elin tar det med på Fattighuset som starter sin matservering klokken fire. Etterpå skal hun besøke en 59 år gammel kvinne som hun møtte i psykiatrien, men som nå er plassert på et vanlig syke- og aldershjem.
- De har ikke noe annet tilbud til henne, forklarer Elin. Det er stort behov for et psykiatrisk sykehjem i Oslo. Hvis de i det hele tatt får et psykiatrisk tilbud, er det ute på et jorde langt fra busser og tog. De tenker ikke på at psykisk syke ofte har venner som er fattige, uten bil, og som kanskje opplever det som en stor bøyg å reise ut av byen for å besøke et menneske som kanskje ikke orker besøk akkurat den dagen.
Folk er så ensomme. Min vennine på sykehhjem sitter der helt alene, uten skikkelig oppfølging og uten noen som bryr seg.

Og jeg tenker: Det skulle vært flere som Elin.

Jeg lovet deg aldri en rosenhave
Vi sier det til dem
vår tids ulykkeligste
vi gjør dem arverettsløse
for sine oppbrudd
fra fedrehjemmene

Hvem er vår sanne Far?

Våre fortapte sønner og døtre
vil forlate slavevilkår
blant svin i denne verdens land
de søker seg hjem til Faderhuset
ser vi at de nermer seg det?

Ser vi dem?

Må vi villede dem nå
når de har forlatt sin trygge
eksistens blant oss verdslige
eller kan vi tillate at dette skjer
og gi dem oppmuntrende roser på
veien?
Hjem til sine rosenhaver?

Av Elin