Studier som har undersøkt virkningen av ulike former for meditasjon, tyder
på at psykologiske problemer, som angst og depressive følelser, kan bli
redusert.

Positive funn i forskning på meditasjon indikerer at man her har metoder som
bidrar til bedre mestring av en del psykologiske påkjenninger. Uro,
vedvarende bekymring og nervøsitet er svært utbredt og forsurer hverdagen. Meditasjon kan være en måte å redusere slike plager.

Mange er fra tid til annen i en presset situasjon, og har behov for bedre å
mestre den uro og bekymring om oppstår. Noen prøver å skyve bort det
vanskelige eller tenke på noe annet fordi de vil bli kvitt ubehaget. Andre
forsøker å komme bort fra det ved å gjøre noe helt annet. Uten regelmessig
utslipp for indre spenning kan resultatet lett bli økt uro, bekymring og
nervøsitet, eller muskelplager. En del prøver å redusere det indre trykk ved
å holde et generelt høyt tempo, eller stadig skifte aktivitet. Noen tyr til
risikosport. For atter andre er økt alkoholkonsum nærmeste utvei.

Omtrent halvparten av dem som søker allmennpraktiserende lege, har
psykologiske problemer (Astin, 1997). Det er ikke alltid medisinsk
behandling er nødvendig, og andre tiltak kan være aktuelle. For dem som
ønsker en systematisk metode til å takle livets psykologiske plager, kan
meditasjon være et alternativ. Forventningene til meditasjon er ofte knyttet
til mulige helsegevinster, og mange praktiserer meditasjon for å dempe
psykologiske plager (Solberg, 2004). Erfaring viser at avstressing og mental ro er vanlige virkninger som oppnås etter kort tids praktisering. Man får
gjennomarbeidet og avsluttet spenningsladede inntrykk som ellers ville
kverne rundt i oppmerksomheten og tappe energi. Erfaringsbasert beskrivelse av virkning er imidlertid ikke tilstrekkelig dokumentasjon. Man trenger også
vitenskapelig forskning på meditasjon for å dokumentere dens virkninger på
psykologiske problemer.

Mindre symptomer og plager hos mediterende Astin (University of California
at Irvine) viste i 1997 at psykologiske problemer hos vanlige personer (28
studenter) kunne bedres gjennom et stress-reduksjonsprogram (utviklet av
Kabat-Zinn, 1982) som er nærmere beskrevet i egen ramme (Astin et al.,
1997). Kabat-Zinns program har vært anvendt i mange studier av pasienter med
ulike sykdommer. La oss se nærmere på denne undersøkelsen.

Deltagerne i Astins studie hadde en del psykologiske plager, men ikke i så
sterk grad at de søkte medisinsk behandling. Undersøkelsen er derfor
interessant og aktuell for friske mennesker med vanlige problemer. Også for
dem som ikke er alvorlig plaget, og som ligger langt under nivået til
behandlingstrengende, kan en viss bedring bety mye. Astin fant at de som
mediterte og anvendte avspenningsteknikker, oppnådde mer bedring av angst og
depresjon enn kontrollgruppen (som ikke benyttet slike metoder). De fikk
også bedre evne til å mestre vanskelige følelser, samt bedre søvn og mindre
hodepine. Astins studie har vakt internasjonal interesse og har vært sitert
i flere hundre artikler av andre forskere.

Astin forventet at meditasjon skulle ha positiv innvirkning på psykologiske
plager, spesielt at angst og depresjon skulle være mer redusert i
meditasjonsgruppen enn kontrollgruppen. Det var også forventet at
mediterende skulle ha mindre tendens til somatisering (opplevelse av
kroppslige plager når det egentlige problemet skyldes psykologiske
faktorer). Som det er vanlig i slike studier, gav deltagerne opplysninger om
hvilke psykologiske plager de hadde, gjennom det mest brukte spørreskjema om
slike problemer.

I tråd med opplegget fikk deltagerne meditasjonsgruppen i Astins studie
instruksjon i de tre metodene som hører med i programmet. Deretter fikk de
med seg en lydkassett hjem, som de kunne lytte på mens de gjorde
avspenningsøvelsene. De ble bedt om å praktisere metodene 5 dager i uken i
45 minutter. På ukentlige gruppemøter fikk de også pedagogiske
presentasjoner av temaer knyttet til fysiologi og psykologi ved
stress-reaksjoner og fikk drøfte hvordan de enkelte teknikker kunne anvendes
til å mestre stress.

Kontrollgruppen (som ikke fulgte stressreduksjonsprogrammet) hadde ingen
kontakt med forskningslederen mellom de to tidspunktene de fylte ut
skjemaene, som var den eneste måten de deltok på. De ble forespeilet
muligheten for å være aktive deltagere i et tilsvarende prosjekt på et
senere tidspunkt. Begge gruppene ble vurdert før og etter det 8 uker lange
programmet for å fange opp forandringer i psykologiske symptomer og plager.

Meditasjon hjelper mot psykologiske plager Hovedresultatet i Astins studie
var at de som praktiserte meditasjon og avspenningsmetoder, bedret seg langt
mer på den sammenlagte skåren for symptomer enn kontrollgruppen. I
meditasjonsgruppen hadde skåren for symptomer gått ned 64 % fra før til
etter prosjektet. I kontrollgruppen var forskjellen bare 14 %. Hvis vi ser
på de enkelte typer av symptomer, ser vi at angst-problemer bedret seg mye
mer i meditasjonsgruppen enn kontrollgruppen, 60 %, mot bare 10 %.
Depressive plager bedret seg mest i meditasjonsgruppen, 59 % mot 7 %, og
tendens til somatisering ble også mest redusert, 73 % mot 23 %.
Interpersonlig sensitivitet (overfølsomhet) endret seg også mest i
meditasjonsgruppen, slik at de ble mindre sårbare for kritikk og tok mindre
på vei for dagligdagse friksjoner i forhold til andre mennesker, 59 % mot 23
%. Totalt sett fikk meditasjonsgruppen bedre psykologisk helse, med mindre
plager og økt livskvalitet. Flere i denne gruppen fikk også bedre søvn og
hadde mindre hodepine.

I tillegg til de målte symptomforandringer, beskrev deltagerne flere
positive virkninger: (1) de følte seg mindre satt ut av spill når vanskelige
følelser plaget dem; (2) de hadde oppdaget betydningen av å ta et skritt tilbake for å få et annet perspektiv i stressende situasjoner, og (3) de
hadde mer selvtillit og bedre selvfølelse (”jeg er en mer tilfreds person”).
På bakgrunn av denne studien hevder Astin og medarbeidere at meditasjon har
godt potensial for effektivt å redusere psykologiske plager, som f. eks.
angst og depressive symptomer, hos personer som ikke trenger profesjonell hjelp, dvs i en normalbefolkning.

Hva betyr følelsen av kontroll?
Astins undersøkte i tillegg deltagernes opplevelse av å ha kontroll over
viktige områder i sitt liv. Deltagerne svarte på et spørreskjema, Shapiro
Control Inventory, SCI (Shapiro, 1992), med 187 spørsmål som gir informasjon om (1) følelsen og persepsjonen av kontroll - generelt, og på syv spesifikke
områder (bl.a. kropp, sinn, relasjoner, selv, karriere, omgivelser); (2)
måten man har kontroll: positiv selvhevdende, negativ selvhevdende, positiv
føyelig (fleksibel mht å kunne gi slipp, akseptere, ha tillit), negativ
føyelig; (3) motivasjon for kontroll, for eksempel ønske om kontroll, og om
man er overkontrollert; (4) om kilden til ens kontroll er indre eller ytre.

Positiv opplevelse av kontroll er antatt å henge sammen med bedre mental
helse (Strupp, 1970). Meditasjonsgruppen rapporterte at de hadde fått
betydelig mer fleksibel kontroll i sine liv i løpet av prosjektperioden, og
var mer tilfredse med opplevelsen av kontroll. For eksempel opplevde de
bedre balanse mellom positiv føyelig og positiv selvhevdende kontroll.
Kontrollgruppen oppnådde kun liten grad av bedring og fikk ikke økt positiv
opplevelse av kontroll.

Kan vi redusere daglige stressplager med meditasjon? En annen studie av stressmestring, gjennomført av Williams og medarbeidere i
2000, la vekt på å undersøkte tre faktorer: (1) om meditasjon kunne bidra
til reduksjon av daglige stressplager (”daily hassles”) i forbindelse med
hendelser i hverdagen; (2) om psykologiske plager ble redusert; og (3) om
medisinske symptomer ble redusert.

Stressreduksjonsprogrammet fulgte det vanlige opplegget over 8 uker, med
instruksjon i mindfulness-meditasjon i starten. Studien foregikk ved et
amerikansk universitet, og deltagerne var vanlige personer som meldte
interesse på bakgrunn av informasjon i medier, til sammen 104. Av disse
lærte 59 meditasjon og 44 var i kontrollgruppen, som bare fylte ut skjema og
ellers ble informert om at de kunne benytte offentlig tilgjengelige
ressurser for stressmestring. Deltagerne ble tilfeldig fordelt til enten å
lære meditasjon eller å være i kontrollgruppen. Testene som ble brukt, var
Symptom Check List, Daily Stress Inventory, og Medical Symptom Checklist
(se
egne rammer).

Williams ønsket å undersøke om mindfulness-meditasjon innvirket på
deltagerne i forbindelse med stressende hendelser i deres hverdag.
Resultatet viste at de som lærte meditasjonsmetoden, oppnådde betydelig
større reduksjon i hvordan ”daily hassles” virket inn på livet, enn det
kontrollgruppen oppnådde. I meditasjonsgruppen ble ”daily hassles” redusert
med 24 % fra før til etter undersøkelsen, mot 7 % i kontrollgruppen.
Psykologiske plager ble redusert med 44 % fra før til etter, mens
kontrollgruppen ikke oppnådde statistisk signifikant bedring i det hele
tatt. Medisinske symptomer ble redusert med 46 % i meditasjonsgruppen, mens
kontrollgruppen overhodet ikke ble bedre.

Resultatene i denne studien gir grunnlag for å forvente at meditasjon kan
være bra både mot stress i hverdagen, og mot psykologiske plager hos vanlige
mennesker. Williams fant også sammenheng mellom graden av praktisering av
meditasjon og bedring av medisinske symptomer. Man må imidlertid være
forsiktig med å trekke konklusjoner inntil dokumentasjon fra flere studer
foreligger. Visse medisinske symptomer henger kanskje sammen med stress og
psykologiske problemer. I slike tilfeller kan det være realistisk å forvente
bedring av medisinske symptomer samtidig med at andre plager reduseres.

En annen studie ved et amerikansk universitet fulgte 83 personer, studenter
og ansatte, i et ett-års prosjekt om stress-reaktivitet (Gaylord et al.,
1989). Deltagerne ble tilfeldig fordelt på tre grupper som lærte: (1)
meditasjon (en lydbasert teknikk, Transcencental Meditasjon/TM); (2)
progressiv avspenning (PR, starter med at man spenner visse muskelgrupper,
og deretter stopper spenningen og observerer hvordan musklene slapper av);
eller (3) en kognitiv adferds-strategi (instruksjon i hvordan studere bedre,
tenke positivt om seg selv, hvordan takle prøver, hvordan klare seg bedre i
universitetsmiljøet).

Deltagernes mentale helse ble vurdert ved starten og slutten av studien. Et
felles mål for mental helse ble beregnet, og det reflekterte bl.a. grad av
angst (både situasjonsbestemt og vedvarende), og nevrotisisme (sårbarhet,
anspenthet, bekymring). Resultatet viste at den mentale helse totalt sett
bedret seg både i meditasjonsgruppen og progressiv avspenningsgruppen,
omtrent like mye i hver. Når de så på graden av nevrotisisme isolert sett,
oppnådde de mediterende større reduksjon. Etter en samlet vurdering
konkluderte Gaylord med at meditasjon hadde bredere effekt enn
muskelavspenning alene. Selv om det kan være fristende å trekke slike
konklusjoner, trengs flere studier som kan gi tilstrekkelig grunnlag for å
si noe om hva man kan forvente av forskjeller mellom teknikker.

Hva slags meditasjon bidrar til våken oppmerksomhet?
Vil ulike meditasjonsteknikker ha ulik innvirkning på vår oppmerksomhet?
Dette ble undersøkt av Elizabeth Valentine ved Royal Holloway University of
London (1999) i en studie av evnen til å oppfatte ytre lyder mens man mediterer (Valentine et al., 1999). Lydsignalene ble presentert i serier som
inneholdt både forventede lyder og en uventet serie lyder. Valentine skilte
mellom to former for meditasjon som er beskrevet som konsentrativ versus
reseptiv meditasjon (Brown, 1977). Halvparten av deltagerne praktiserte
konsentrasjons-meditasjon. Det innebærer å konsentrere seg om en ting og
utelukke alt annet, slik at oppmerksomheten er avgrenset til ett spesifikt
fokus (”one-pointed-ness”, ”zoom lens attention”). Den andre halvparten
praktiserte mindfulness-metoden, hvor man forsøker å inkludere alle inntrykk
som kommer, og ingen ting blir oppfattet som distraherende (”wide-angle lens
attention”).

Deltagerne var valgt ut på grunnlag av at de allerede praktiserte en av
disse teknikkene, slik at det ble to omtrent like store grupper. Valentine
har selv tidligere utført en studie som viste at meditasjon bidrar til økt
konsentrasjonsevne, og hun viser til at flere andre har funnet det samme
(Valentine, 1988). Dette er imidlertid den første studien som sammenligner
virkningen av to ulike meditasjons-teknikker på evnen til å ha en vedvarende
våken oppmerksomhet.

Valentine undersøkte antall lyder deltagerne oppfattet gjennom tilsammen 12
serier med lyder de lyttet til (Wilkin’s counting test: sustained
attention). Lydene skulle oppfattes mens deltagerne satt og utførte den
meditasjonsteknikk de var vant til å praktisere. De var blitt fortalt at
oppgaven etter hvert kunne fortone seg kjedelig. Kontrollgruppen fikk høre
at det var 3 sett med lyder, mens de mediterende fikk høre at de skulle
lytte til 2 sett, slik at de fikk noen overraskelser.

Resultatet viste at uventede lyder hadde ulik effekt. De som praktiserte
mindfulness-meditasjon, gjorde det bedre enn de som praktiserte
konsentrasjons-meditasjon når de fikk høre de uventede lydene. De som hadde
praktisert meditasjon over lengre tid, gjorde det bedre enn de som bare
hadde meditert kort tid. Ingen av de mediterende opplevde oppgaven som
kjedelig, men det gjorde derimot kontrollgruppen (”how boring”). Valentine
tolket dette som at de mediterende var vant til å ignorere distraherende
tanker. Hennes funn er interessante. De sier i seg selv lite om effekter på
oppmerksomhet utenfor selve meditasjonstiden, men mer om ulike holdninger og
virkningsmekanismer knyttet til meditasjonsutførelsen. Slik sett kan dette
være en måte å objektivt skille mellom og karakterisere ulike
meditasjonstyper.

En svakhet ved studien er at den hadde få deltagere. De 19 mediterende var
fordelt på 4 undergrupper; to grupper av dem som hadde meditert kort (inntil
to år), og to grupper av dem som hadde meditert lenge (over to år), slik at
antallet i hver gruppe bare var 4-6. Det behøves på dette området flere
studier før man kan vite med større sikkerhet hva ulike former for
meditasjon bidrar til.

Hvem kan ha utbytte av meditasjon ved siden av medisinsk behandling? En amerikansk forsker, Jon Kabat-Zinn ved University of Massachusetts
Medical School, har utført en rekke studier av ulike pasientgrupper som har
hatt utbytte av meditasjon. I en av dem undersøkte han virkningen av
meditasjon på angst hos pasienter som hadde søkt hjelp ved en poliklinikk
(Kabat-Zinn et al., 1992). Pasientene ble bedre i løpet av studien, og den
positive virkningen holdt seg også gjennom en oppfølgingsperiode på tre
måneder.
Av de som deltok, var det 22 pasienter som hadde gjennomført alle deler av
programmet og fylt ut alle skjemaer på de aktuelle tidspunkter. Tre år
senere ble en ny studie laget for disse 22. Man greide å få med 18 av dem
(Miller et al., 1995). Det viste seg at de psykologiske virkningene som ble
undersøkt så lenge etterpå, var stabile. Millers konklusjon var at man kan
oppnå gode langtidsvirkninger av meditasjon også i en pasientgruppe med
angst.

Angst- og panikk-symptomer ble undersøkt i en egen studie hos 136 personer
som hadde ulike former for helseplager og var med i et
stress-reduksjonsprogram (Reibel et al., 2001). Pasientene i denne studien
hadde følgende sykdommer og plager: kronisk smerte, kreft, høyt blodtrykk,
astma/allergi, fordøyelsesplager. To tredjedeler av deltagerne hadde to
eller flere lidelser. Deres psykologiske symptomer var først og fremst
depresjon og ulike former for angst. De lærte ulike former for
mindfulness-meditasjon og praktiserte dette 20 minutter daglig 6 dager i
uken i løpet av prosjektet (8 uker). På de ukentlige møtene ble det gitt
instruksjon i pusteøvelser, yoga, og body-scanning. Resultatet viste at
deltagernes angst ble redusert med 44 %, og depresjon ble redusert med 34 %
fra før til etter prosjektet.

Helserelatert livskvalitet ble også målt i denne studien, gjennom faktorer
som vitalitet, sosial fungering, kroppslig smerte, og rollebegrensninger som
følge av fysisk sykdom. Det viste seg at deltagernes livskvalitet bedret seg
i løpet av programmet. En oppfølging ett år senere viste at flere av
resultatene var stabile. Det samlede resultatet tyder på at pasientgruppen,
med sine ulike sykdommer, hadde godt utbytte av meditasjon ved siden av
medisinsk behandling. Reibels konklusjon var at meditasjon bidro til bedre
funksjonell status, mer velvære, mindre kroppslige symptomer og mindre
psykologiske plager hos pasienter med kroppslig sykdom.

En annen amerikansk pasientgruppe oppnådde lignende resultater med samme
meditasjonsform (Roth & Creaser, 1997). Pasientene oppnådde reduksjon av
både psykologiske symptomer som angst og depresjon og medisinske symptomer.
Dessuten ble det funnet positive endringer i adferd, vaner og holdninger som
kan gi bedre helse direkte, eller bidra til bedre samarbeid rundt den
medisinske behandling. De studiene som foreligger, tyder altså på at det ved
flere sykdommer kan oppnås verdifulle resultater når man tilbyr pasienten
instruksjon i meditasjon i tillegg til medisinsk behandling. Det kan være
mye å hente på å gjøre slike opplegg tilgjengelige i større grad for ulike
grupper som måtte ønske det.

Forskning på Acem-meditasjon
I et norsk pilotprosjekt for brystkreftpasienter ble Acem-meditasjon anvendt
(Nesvold, 2000). Disse kreftpasientene oppnådde en opplevelse av bedre
livskvalitet når de lærte, og praktiserte, meditasjon ved siden av den
nødvendige medisinske behandling. Etter kurset rapporterte deltagerne at
meditasjonen var et hvilested som bidro til at de mestret sin slitsomme
hverdag bedre, gjennom den ro og avspenning som de fikk tilført på denne
måten. Acem-meditasjon gav dem mer energi, og de opplevde også en lettelse
av det indre trykket de ellers hadde. Trolig var dette en effekt av en
kombinasjon av meditasjon og gruppesamtaler.

Erfaringene med pilotprosjektet gir grunnlag for å utvikle tilbud for
grupper som kanskje kan oppnå bedre livskvalitet og økt velvære, til tross
for alvorlig sykdom. I fremtidige prosjekter er det også ønskelig at det
utføres forskning for å vinne mer kunnskap om hvilke gevinster av meditasjon
som er realistiske. Flere amerikanske forskningsprosjekter har rapportert
godt resultat på disse områder for tilsvarende grupper av kreftpasienter.
Dette tyder på at det kan være en del å hente på å ta meditasjon mer
systematisk i bruk for slike grupper.

Løsrevne forskningsresultater kan lett forlede til enten å gå god for noe,
eller avvise noe, uten egentlig grunnlag. Det kreves derfor god
dokumentasjon for å kunne hevde at man har positive resultater. Den engelske
forskeren Peter Canter interesserer seg spesielt for kvalitetsvurderinger av
det som kalles komplementær medisin, dvs tilleggsbehandling man kan gi, ofte
av alternativ type, sammen med etablert biomedisinsk behandling. Han har
hatt en kritisk gjennomgang av studier på virkninger av meditasjon, anvendt
av pasienter med ulike lidelser (Canter, 2003). Canter kom frem til at det
ene området der man kan se en viss effekt av meditasjon, er stressreduksjon.
At dette området peker seg ut er i tråd med bl.a. den stressbetonte
oppfattelse av meditasjonens virkningsmekanismer som bl.a. dette
Dyade-nummeret tar utgangspunkt i. Det behøves imidlertid langt flere
studier av god vitenskapelig kvalitet før vi kan si mer om hvilke
pasientgrupper som kan ha nytte av meditasjon som tilleggsbehandling.

Sammenfatning
Forskningsfunn som foreligger, tyder på at meditasjon har et betydelig
potensial for positiv innvirkning på vår psykologiske helse og på opplevelse
av stress. Spesielt ser det ut til at virkningen av ulike meditasjonsformer
er gunstig på vanlige psykologiske plager som bekymring, nervøsitet, angst
og depressive symptomer. Vanlige resultater av å praktisere meditasjon er
også økt velvære, opplevelse av bedre livskvalitet og mer følelsesmessig
stabilitet. Virkningen av meditasjon som tilleggstilbud for ulike
pasientgrupper viser også positive, lovende resultater i en del tilfelle.
Bare noen få studier har hittil undersøkt vanlige, friske personer som
ønsker å meditere for å oppnå bedring av sine psykologiske plager. De
studier som foreligger, tyder likevel på at det er mye å hente for
normalbefolkningen.