– Her fikk jeg hjelp, sier Pelle Sandstrak og ser seg rundt på Hotel Bristol i Oslo.
Selv om det er 20 år siden, er følelsene fortsatt sterke. For det var hit han dro – uvasket, stinkende, dratt helt ned av tvangstanker, satt i arresten for dopbesittelse og så vidt sluppet fri – etter å ha hørt en svensk professor snakke på radioen om «sin» sykdom.

– Det var på 80-tallet, og det var en stor dørvakt her. Jeg husker jeg satt i en sofa utenfor denne døren, jeg var trøtt og holdt på å sovne. Jeg våknet da det sto en mann foran meg, og sa ordene jeg aldri glemmer: «Så det er her du sitter».

For professor Per Mindus hadde ingen problemer med å kjenne igjen den unge Pelle, som hadde skrevet et langt og forvirret brev om hjelp, og fått beskjed om å møte opp på hotellet der professoren var på konferanse.

Ikke den eneste

Fem eller ti minutter iakttok professoren ham, så fikk Pelle Sandstrak vite at han hadde både Tourettes syndrom og tvangssyndrom – etter å ha slitt siden ungdomsårene med rare ritualer, tvangshandlinger og såkalte tics, ufrivillige bevegelser og lyder uten at leger eller psykologer klarte å finne noen diagnose.

«Jeg trodde jeg var den eneste i hele verden, at det ikke fantes andre med gærne premieidiottanker som mine» skriver Sandstrak i boken «Mr Tourette og jeg», som nå kommer på norsk og antagelig blir film.

– Det ble jo en ordentlig happy end, sier Sandstrak – i dag en flott, kreativ, veltalende 43-åring som vel kan kalles ganske så ... livlig og som ikke sitter så mye stille, men som er en ettertraktet foredragsholder verden rundt.

Han gjør også en sceneversjon med samme tittel som boken, som skal være en trollbindende seanse. Det eneste han gjør, er å fortelle om livet sitt.

Og det har vært litt av et liv.

Sulten i Oslo

Unge Pelle vokste opp på det han kaller Stedet, for oss andre Overhalla i Nord-Trøndelag. Der tenker gutten «tanker jeg ikke visste fantes», som han skriver i selvbiografien.

Boken blir en reise gjennom en ungdomstid der tvangstankene blir sterkere og sterkere. Omverdenen oppfatter han som utagerende og vanskelig. Familien forsøker fortvilt å finne hjelp. Pelle gikk til psykolog i nabobyen; den slags var tabubelagt, så han gikk omveier og sa han fikk behandling for vond rygg.

– Jeg visste om det, at det jeg gjorde var rart. Det skaper ekstra smerte, sier han til NTB i dag.
Han er tilbake i Oslo igjen, byen der han levde på sitt verste på en måte som får de engelsk-skotske filmskaperne til å trekke paralleller til Hamsuns «Sult». Nå skal han lansere selvbiografien sin i norsk utgave, og i mai er han tilbake med forestillingen med samme navn.

– Jeg er ikke noe glad i Oslo fremdeles, for det finnes en indre smerte som ikke går over, sier Sandstrak, som i dag bor på Söder i Stockholm.

Mangel på terapi

For han måtte til Sverige for å få hjelpen han trengte, den gangen for 20 år siden. Da hadde tvangstankene – som sammen med AD/HD er vanlige følgesykdommer av Tourettes syndrom – dratt ham nesten ned til bunnen:

– Jeg tror det var meningen – eller kall det skjebnen – at jeg hørte det radioprogrammet. Nei, jeg ville ikke fått hjelp i Norge. Jeg kunne blitt buret inne, det var en lege som ga meg diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse. Eller jeg kunne havnet i fengsel; man har lett for kriminalitet om man er impulsiv og doper seg for å prøve å finne ro.

Selv om Sandstrak i dag tror et barn som ham ville fått riktig diagnose langt tidligere, påpeker han at det likevel ikke finnes hjelp å få.

– Det er en stor mangel på tilbud om kognitiv atferdsterapi i rike Norge fremdeles. Det blir jeg lei meg over å høre. Det er slik terapi som må til mot tvangstankene, som er de som skaper problemene for oss med Tourettes. Jeg hadde aldri klart meg uten slik hjelp.

Bra energi

Nå er han så normal som han ønsker å være – og det er et stykke fra A4.

– Energien kan jeg leve med, det er fint å ha! Jeg kjenner meg nesten litt for normal nå, ler han, og stiller spørsmål ved hva som er «normalt»:

– Det er tragisk om livet skal være som alle andres. Vekk med vanlighetsfascismen, oppfordrer han muntert.

De menneskene som hjalp ham under oppvekst og behandling, har én ting felles, forteller Sandstrak: De var alle «uvanlige» mennesker. Dette er noe han gjerne understreker når han holder foredrag for lærere, som han gjerne gjør:

– Jeg sier til dem «visk bort pedagogstempelet i pannen, og vær den du er». Ikke tenk så mye på å være en «god lærer», vær heller deg selv på godt og vondt. De som sitter fast i mitt hjerte i dag, er de som var det jeg kaller normalt forstyrret – de som ikke var like de andre. Barn elsker uforutsigbare voksne, sier Pelle Sandstrak. (ANB-NTB)