Tvangsnevroser - en slitsom lidelse
På samme måte som ved tvangstanker, kjennetegnes tvangshandlinger ved at de fremtrer som fastlåste ritualer som pasienten føler seg tvunget til å utføre.

AvInge Jarl Støylen, amanuensis og spes. i klinisk psykologi ved UiB.
Artikkel i Bergens Tidende 3dje april

Å foreta en kort beskrivelse
og avgrensing av nevrotiske lidelser er ikke enkelt, fordi det som regel dreier seg om gradvise overganger til det som er normal atferd og opplevelse. Dette gjelder også den tvangsnevrotiske lidelsen (ofte benevnt som OCD - obsessive compulsive disorder), men det er stor enighet om hva som kjennetegner tilstanden.

Man skiller vanligvis mellom tvangstanker og tvangshandlinger, og det vanligste er at en tvangstanke følges av en tvangshandling.

En tvangstanke (obsesjon)
kjennetegnes ved at den kommer igjen og igjen, og den kommer mot ens vilje. Pasienter som plages vil ikke kjennes ved tankene og forsøker å avvise dem. Tankenes innhold har alltid et ubehagelig, avskyelig, obskønt, bisart, eller aggressivt preg. Pasienter kan komme i sterk religiøs anfektelse når innholdet har en gudsbespottende (blasfemisk) karakter. Faglitteraturen gir en rekke eksempler på plagsomme tvangstanker hvor pasienten opplever sterk skyldfølelse for å krenke religiøse normer og tabubelagte emner. En pasient kunne for eksempel fortelle at han gikk i stadig angst for at han mot sin vilje skulle komme til å si ordet Gud når han var på toalettet. En annen kunne fortelle om plagsomme seksuelle fantasier omkring jomfru Maria.

På samme måte som ved tvangstanker,
kjennetegnes tvangshandlinger ved at de fremtrer som fastlåste ritualer som pasienten føler seg tvunget til å utføre. Handlingene oppleves som overdrevne og meningsløse og pasienten er klar over at de har et fornuftsstridig (irrasjonelt) utspring, og av denne grunn forsøker de så langt som mulig å skjule sine problemer for omgivelsene. Når man arbeider med tvangsnevrotiske pasienter, er det i det hele slående hvordan underlige og bisarre tanker og handlinger kan slå rot hos intelligente og fornuftige mennesker. Ettersom de fleste pasienter med tvangshandlinger er i sterk tvil om de har gjennomført en oppgave på riktig måte, trekkes ofte familien inn for å forsikre pasienten om at han nå kan gå videre. I ett tilfelle måtte for eksempel ektefellen være til stede når vedkommende dusjet seg for å bekrefte at han var ren nok. Tvil står i det hele sentralt ved tvangsnevroser. Dette gjør det vanskelig for pasienten å fatte avgjørelser, fører til gjentagne kontroller og unnvikende atferd.

I all hovedsak
fremstår tvangshandlinger som overdreven sjekking, og overdreven vasking. Pasienten må gjentagne ganger sjekke at ovnen er av, at dørene er låst, at tingene er på sin rette plass osv. De unngår å bruke offentlige, eller fremmede toaletter fordi de er redde for å bli smittet. De føler sterk tvang til å vaske seg etter å ha håndhilst på noen, lest avisen, tatt i penger osv. Selve vaskingen gjøres overdrevent omhyggelig, og kan i enkelte tilfeller oppta mange timer om dagen.

Om noen lesere skulle kjenne seg igjen, er det på sin plass å si at det ikke kan trekkes et skarpt skille mellom normal og sykelig sjekking og renslighet. I vårt daglige liv må vi alle sjekke at ting er gjort på den riktige måten og vi må alle utvise renslighet. Dette er helt enkelt sikkerhetsforanstaltninger som gjør oss trygge.

Alle mennesker
har en genetisk tilbøyelighet til å ha innslag av fenomenene i tvangslidelse. Atferdsmønster for vasking og stelling, sanking og ritualer finnes kodet hos oss alle. Denne tilbøyeligheten er nyttig så lenge den ikke tar overhånd. Ofte dukker det opp tanker som kjennes fremmede for oss, og vi regner med at alle mennesker har opplevd tanker som de helst ville slippe. Det er imidlertid når tankene og atferden overskrider enhver fornuft og vi føler oss tvunget til å utføre den, at vi kaller det en tvangsnevrose. Selv om det i teorien kan være vanskelig å skille mellom det normale og det sykelige, er det i praksis enkelt fordi pasienten som regel selv er den første til å innse at det dreier seg om en ubegrunnet renslighet, nøyaktighet og bekymring.

Man trodde tidligere
at hyppigheten av tvangsnevroser var lav, men nyere undersøkelser viser en livstidsprevalens på 2-3 % i befolkningen. Lidelsen er likelig fordelt mellom kjønnene (i alle fall for voksne), og har som regel sin debut i puberteten. Menn rapporterer mer seksuelle obsesjoner, og obsesjoner omkring symmetri og punktlighet. Kvinner rapporterer mer aggressive obsesjoner og renslighetsritualer.

Vår viten om hva som ligger til grunn for tvangsnevrotiske lidelser, er på ingen måte fullgod. Vi er imidlertid enige om at tvangsnevrotiske pasienter er særs følsomme for kritikk og skyldfølelse. Forskjellen mellom normale, påtrengende tanker og obsesjoner, synes å ligge i at pasienter med tvangstanker fortolker disse som et tegn på at de er ansvarlige for fremtidige (aggressive, seksuelle, bisarre osv.) handlinger. De må derfor utføre nøytraliserende handlinger som vasking og sjekking for å forhindre at det verste skal inntreffe.

Denne tilbøyelighet
til angst og skyld for fremtidige konsekvenser av handling fører til falske og plagsomme psykologiske alarmer som lett utløses av i utgangspunktet ufarlige stimuli. At tvangsnevrotiske pasienter har lett for å reagere med angst på ufarlige stimuli, har de siste årene fått støtte i nevropsykologiske undersøkelser som viser at OCD-pasienter har endrete biokjemiske prosesser i hjernen spesielt i områder som har med faresignaler å gjøre. Dette ytrer seg slik at pasientene ikke klarer å «skifte gir», eller la informasjonsprosessen flyte på normal vis. Et eksempel vil være pasienten som etter et toalettbesøk ikke klarer å avrunde håndvasken på normal vis. Når han så endelig ser seg ferdig med det, må han vaske springen, kaste håndklærne som er brukt for deretter å ta på seg gummihansker for ikke å bli kontaminert (besudlet) på nytt.

Til tross for
uklare etiologiske forhold ved tvangsnevrosene, har det de siste årene utviklet seg gode behandlingsmetoder. Behandlingen går under navnet eksponering og responsprevensjon som er en metode innen kognitiv terapi. Når pasienten helt ut har forstått det irrasjonelle ved sine tanker og handlinger, blir han bedt om å utsette seg for det som oppleves som sterkt ubehagelig, uten å ritualisere. Det interessante er at ved en vellykket behandling synes hjernens biokjemiske prosesser å normalisere seg, slik det bl.a. kan måles ved positron emisjons tomografi (PET). Pasienten får her injisert en glukoseliknende substans som blir sporet i hjernen og man finner i etterkant av behandlingen at energiomsetningen (metabolismen) har sunket til det normale i de berørte hjerneavsnitt.

Behandlingen
er i prinsippet enkel, men krever både utholdenhet og styrke fra pasienten side. I tillegg til den rent psykologiske behandling, bruker man ofte medikamenter. Førstevalget her er de nye antidepressiva (SSRI - selektiv serotonin reopptak hemmere), som i mange tilfeller er til stor hjelp for pasientene. Mange uroer seg over om de kan bli avhengige av disse legemidlene, men de gir ikke opphav til «sug», eller misbruk slik nikotin, eller alkohol kan gjøre.

Selv om vi har en lang vei å gå, må vi kunne konkludere med at psykologisk behandling av tvangsnevroser, gjerne i kombinasjon med antidepressiva, gir grunn til optimisme.