Også Sigmund Freud hadde forgjengere som brøytet veien for ham – blant andre Arthur Schopenhauer. I sine forelesninger til innføring i psykoanalysen fra 1916, skriver Freud et sted om de tre store revolusjonene som ifølge ham selv har skaket det vestlige menneskets tro på seg selv. Den første fant sted da Kopernikus la grunnen for det heliosentriske verdensbildet. Den andre skjedde med Darwin og hans påvisning av at mennesket har en naturhistorie som ikke lar seg forene med den kristne skapelseslæren. Den tredje, annonserer Freud triumferende, fant sted med psykoanalysen, hvor det bevisste menneske ikke lenger ble ansett som herre i eget hus. Freuds vurdering av psykoanalysen har langt på vei blitt stående som en opplest og vedtatt sannhet. Psykoanalysen splintret virkelig den tradisjonelle humanismen. Etter Freud er det nær sagt umulig å tro seriøst at det psykiske liv er transparent for seg selv, og at mennesket i en umiddelbar forstand er et fritt og rasjonelt vesen. Etter mer enn 100 år med psykoanalyse har begrepene om det ubevisste, om overjeget, om ødipuskomplekset, drømmetydning og barneseksualitet glidd inn i vår dagligdagse forestillingsverden og nærmest blitt sjablonger. Forgjengere Det har riktignok lenge vært kjent at Freuds lære ikke oppstod fra intet. Selv om han medvirket til en dramatisk forandring av det vestlige menneskebildet, hadde Freud mange forgjengere som brøytet vei for ham. I sin selvbiografi roser han raust sine lærere Charcot og Breuer, og i tillegg til de rent vitenskapelige inspirasjonskildene var han i besittelse av en betydelig kulturhistorisk kunnskap som blant annet omfattet antikk og moderne filosofi, litteratur, kunsthistorie og antropologi. En innflytelse som Freud selv anerkjenner, men som det har vært forsket overraskende lite omkring, er den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860). Både Wagner, Nietzsche, Wittgenstein og Beckett har fått sin schopenhauerianisme dokumentert i detalj, men ikke Freud. Den østerrikske psykologen refererer selv til «seksualitetens usammenlignbare betydning som ble fremhevet av filosofen Schopenhauer i en enormt imponerende passasje». Freuds biograf Ernest Jones skriver at Freud betraktet Schopenhauer som en av de fem-seks mest vesentlige personligheter som noensinne har levet. Det merkelige er imidlertid at selv om psykoanalysen er gjennomsyret av Schopenhauers motiver og ideer, sier Freud at han selv ikke leste ham før svært sent i livet, altså etter at de banebrytende oppdagelsene var blitt gjort. Om dette er sant eller bare et forsøk på å tone ned Schopenhauers fortjeneste, er uvisst. Det som neppe kan benektes er at Freud, som den våkne intellektuelle han var, må ha støtt på den tyske filosofens tanker i 1870- og 80-tallets Wien, hvor Freud vokste opp. Begrenset fornuft Thomas Mann var antagelig den første som påpekte den sterke forbindelsen mellom Schopenhauer og Freud, og i et av sine essays går han så langt som til å hevde at «Freuds beskrivelse av id og ego er en oversettelse til psykologien av Schopenhauers beskrivelse av viljen og intellektet». Selv om det er en kjerne av sannhet i Manns uttalelse, blir den forenklende. Det grunnleggende, men langt fra uttømmende forhold, er at de begge ser fornuften som begrenset av noe mye mer mektig og grunnleggende: den blinde streben etter behovstilfredsstillelse som Schopenhauer kaller vilje og Freud drift. Hos Schopenhauer er viljen en metafysisk størrelse. Det er viljen som ligger til grunn for alt som finnes og alt som skjer. Alt i verden er bestemt av denne diffuse urenergien som bølger bak fenomenene. Når viljen settes i fokus i Schopenhauers menneskebilde, utfordres et mer enn to tusen år gammelt syn der mennesket først og fremst forstås som et erkjennende og tenkende vesen. Platonismens og kristendommens forestilling om mennesket som fritt og rasjonelt blir her avløst av en mørk og dyster forestilling om individet som en blott og bar funksjon av artens vilje til selvoppholdelse. For Schopenhauer er viljen noe som herjer med oss og alltid lar oss forbli utilfredsstilte. Individets forsøk på å dekke sine egne behov belønnes av naturen med vellyst, men står egentlig i artens tjeneste. Og viljen er ubevisst: Vi kan aldri erkjenne den direkte. Veien til Freud er her meget kort. Selvoppholdelse Det samme gjelder Schopenhauers teori om jeget. I likhet med hos Freud er jeget og bevisstheten et resultat av individets vilje til selvoppholdelse. Fornuften er like primitiv og naturlig som fordøyelsen eller smaken: den er utviklet kun for å tjene den enkeltes overlevelse og dermed artens. Bak jegets respekt for virkeligheten står imidlertid lystprinsippet: at vi handler og planlegger på en slik måte at vi kan oppnå maksimal tilfredsstillelse. Mennesket er derfor i en fundamental forstand egoistisk (eller narcissistisk, som Freud ville kalle det). Som antydet allerede betyr viljens dominans at Schopenhauer tilkjenner seksualiteten en helt spesiell stilling. Seksualdriften er viljens høyeste og mest intense uttrykk, og i alle livets forhold, hevder han, ligger den på lur og virker inn på våre tanker, vurderinger og handlinger. Hos Freud blir likeledes feilhandlingene, humoren og drømmene arenaer hvor seksualdriften bryter direkte inn i dagliglivet. Faktisk har Schopenhauer en teori om symptomdannelse som nærmest til punkt og prikke samsvarer med Freuds. Den sinnsforvirrete, hevder han, lider av et fortrengt trauma som psyken, for å unngå ubehag, bytter ut med en alternativ historie og identitet. Symptomet blir et kompromiss mellom et fortrengt ønske og jegets krav om realitetsorientering. Freud og Schopenhauer overenstemmer også når det gjelder kultur- og historiesyn. Begge er dype sivilisasjonspessimister som mener at menneskeheten aldri kan frigjøre seg fra den skjebnemakt som hviler over den. Det beste vi kan håpe på er å unngå det verste. Og naturen vinner alltid til slutt. Det trengs utvilsomt mer forskning når det gjelder psykoanalysens filosofiske opphav. Jo bedre vi forstår dette opphavet, desto lettere er det å vurdere dens relevans og betydning i dag. MER FORSKNING: Sigmund Freud regnes som den moderne psykoanalysens far. Det trengs mer forskning på psykoanalysens filosofiske opphav, skriver forfatteren. lecturer i filosofi ved University of Essex og professor i filosofi ved Universitetet i Oslo i denne kronikken som er sakset fra Klassekampen