Vi som elsket psykiatrien

"Dette er ikke ironisk ment.I årtier har vi kjempet for en human og god faglig psykiatri. Vi som elsket psykiatrien og troen på å bevare og å gjenvinne en god mental helse, ser at visjonene ikke deles av andre", skriver psykiater Harald Ø. Reppesgaard, Trondheim i et innlegg i Friheten nr 19/2006

En kjærlighet kan begynne brått og voldsom, men dørlangsomt;litt etter litt. Mangel på oppmerksomhet og næring dreper.
Psykiatrien fungerer nå antipsykiatrisk. Den får
overdoser av medisin, tvang, konformisme og distanse til pårørende.
Den er ressursfattig, sykeliggjørende og paternalistisk. Medmennesker i fengsler, de som har rusproblemer, suicidale og kronisk syke lider, blir ignorert. Hvorfor?

”Mot korrekte politiske strømninger”
sa en direktør ved St. Olavs Hospital og trakk på skuldrene, da store kutt i psykiatrien ble deklamert. Plasser i trønderpsykiatrien blir lagt brakk. Nye tiltak kommer. Verken psykiatrien eller direktørene vil dette. Alt ansvar ligger på de politisk ”korrekte” i en rødgrønn regjering som tvinger fram ”ukorrekte” sparetiltak.

Psykiatriens pasienter er sårbare uten ventelistegaranti eller fritt sykehusvalg. Men direktører må stå oppreiste mot statsrådene Brustads (Ap) og Halvorsens (SV) kremmersjeler og kalkulatortenkning for å verne psykiatrien. Sykehusstyrene har stortingsmeldinger og -proposisjoner, valgløfter og faglige råd i ryggen til sitt veto. Øker nå renta og inflasjonen pga. psykiatriens krav; vel amen!

Styrene har også det virkelige liv som støtte
250 000 voksne og 5000 barn trenger hjelp. Rus,
selvmord, mord, spillegalskap og utbrenthet øker og kan ramme alle. Det er patetisk med politikernes verbale poseringer på TV etter drap, der de erklærer at psykiatrien må skjerpe seg. Der intet er, har selv politikerne tapt sin rett.

Jeg er privatpraktiserende og ser det ”glade vanvidd” fra første benk. Jeg har snart ingen å spille på lag med når akutte mentale katastrofer rammer hjemme, i hospitser, på gata, i parker. I 35 år i faget, ser jeg at alle gode løfter og planer systematisk etterfølges av politisk uforstand og byråkratiske beinkroker i et direkte proporsjonalt forhold.
Når regjeringen på oljeberget ikke ivaretar ressursbehovet til en anstendig psykiatri, ja, heller raserer den, må den avløses. Med en enorm privat rikdom og økende offentlig fattigdom i landet må det reageres.

Fagbevegelsen og kommunistene (NKP) må verne de svakeste når andre ikke gjør det. Til politiske
formyndermennesker: Se livets virkelighet før dere selv står foran stupet.

Artikkelategori: