På Verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober, hadde Liv Anne Furmyr kronikken «Veien gjennom angsten» i Aftenposten. Hun forteller om sine erfaringer med det å leve med angst.

Utdrag:

Skammen over å rammes av angst holdt meg nede. Etter to år i arbeidslivet uten en sykedag trosser jeg nå skammen og viser min sårbarhet.

[...]

Jeg, som hadde hatt en god oppvekst fylt med glede og kjærlighet. Jeg, som hadde nådd de målene jeg hadde satt meg. Jeg, som var langt ifra deprimert, jeg kunne ikke ha angst. Jeg kunne ikke ha en lidelse som kun var basert på automatiske negative tanker.

Den dagen var jeg overbevist om at min lege tok feil. Men det var jeg som tok feil. Ikke bare hadde jeg tatt så feil av meg selv, men jeg dømte også de andre som har angst. Dømte angsten og angstens tolkninger.

[...]

Noe av det dummeste jeg antageligvis gjorde på den tiden, var å trekke meg unna venner og bekjente. Jeg bygde opp en vegg, en maske og levde på mange måter et dobbeltliv. Jeg gjorde alt for å opprettholde fasaden, slik at ingen andre enn min mor og mine behandlere kunne forstå at jeg hadde en vanskelig periode. Skamfølelsen gjorde min kamp tøffere, og jeg ble ensom. Jeg var helt sikker på at ingen andre kunne forstå hvordan det var å leve et liv med angst.

[...]

Den dagen jeg skulle ut i arbeidslivet igjen gjennom Nav, var jeg glad, stolt og motivert, tross frykten for ikke å prestere godt nok. Jeg fikk starte opp ved den arbeidsplassen jeg drømte om å jobbe. Det falt seg også naturlig at min leder fikk vite om min situasjon.

[...]

Hvorfor er det slik at vi i 2013 er veldig opptatt av vår fysiske helse, men ikke snakker så mye om den psykiske helsen? Hva skal til for at vi i 2013 kan få en større åpenhet rundt psykiske lidelser, og hvordan kan vi unngå at sykefraværet økes, kun grunnet psykiske lidelser? Jeg håper min historie er med på å fremme nettopp den åpenheten vi trenger.