Innlegg av Eva Rognvik:
Blir ansatte inkompetent av å jobbe i et system som ligger med brukket rygg ?
Innslaget med psykiater Anders Malkomsen i tv2 «Norge bak Fasaden» levnet ikke mye optimisme til psykisk syke som prøver å finne hjelp, løsning eller litt håp om å få det bedre i smertefulle tilværelser. Når den vanligvis uredde journalisten Kadafi Zaman også uttrykker en viss enighet og aksept på uttalelsen til Malkomsen, blir det liksom et Amen. Det er vanskelig å komme nærmere en fallitterklæring enn når fagfolk hevder pasienter med håp om å bli frisk er et problem for profesjonen.
Det er ikke sånn. Tusenvis av folk med store psykiske helseutfordringer klarer brasene. Gjennom god behandling har de fått innsikt, verktøy og kunnskap om hva lytene handler om og hvordan de best mulig kan manøvrere seg gjennom dem. De har møtt behandlere som har vist respekt og gitt dem tid til å forsone seg med alternative måter å leve dette såkalte livet på. Pasientene er blitt, sett dem, fulgt og guidet. Behandling må handle om å hjelpe og guide folk til et sted der de kan finne noenlunde lease. Derfor er det viktig å synliggjøre at det finnes mange behandlerne som viser respekt, som besitter smuler av den Hippokrateske ed.
Og som finner glede og nysgjerrighet ved valget og i utøvelsen av å behandle folk. Åtti og nittitallet endret psykiatrien. Det kom sterke pasientorganisasjoner som gjorde psykiske lidelser synlig og viste at pasientene var mer enn en stilltiende grå masse. Pasientgruppene ba ikke bare om skikkelig behandling, men krevde det. Nytenkende behandlere kastet seg på, bistod og bifalte. Ikke alltid uten problemer i forhold til jobb og kollegaer, men de gjorde det.
Psykologer og psykiatere fikk refusjonsordninger, køer av pasienter ble avviklet. Så poppet økonomer i lederstillinger opp og skulle spare penger. Strenge begrensninger på behandlingstimer. Pasienter ble ting, salderingsposter. Pasientbehandling ble et skjemavelde. «Ferdig utskrevet» var viktigere enn om behandlingen fungerte. Det er et dårlig utgangspunkt å si til en pasient: Du har sju timer på å bli bra – så er du alene igjen.
Behandlerne som mente pasientene var viktigst synes å bli truende for det nå industrielle helsevesenet. De ble avskiltet for fote. Fornøyde pasienter var skummelt og pr. definisjon ikke ensbetydende med god helsehjelp Tvert imot – når noen klarte å snu håpløshet til suksesshistorier … eller mindre sykdomshelvete, så skulle måten de var behandlet på under lupen. Journalføring, og ryddige arkivskap ble viktigere enn liv. Behandleren som besvarte telefonen fra en hytte på Ål og reddet en person fra selvmord glemte å journalføre samtalen.
Da skulle hen tas. Fleksibilitet, omsorg og tilgjengelighet ble fremstilt som uetisk styggedom. Dette satt jo en helt annen og kanskje farligere mal enn hva økonomene tilrådet, det reddet liv. Men: man kunne bli dratt inn det. Gud forby – at man kanskje måtte yte litt ekstra av og til for å få resultat.
La oss håpe at Malkomsens ståsted i psykiatri krisedebatten ikke er det gjeldende for denne og de fremtidige generasjonene av behandlere innen norsk psykiatri. At menn med hans autoritet og pondus ikke fargelegger og forfører kritisk journalistikk og etikk omkring behandling av psykisk syke. Å bli frisk – er et relativt begrep. Å få det bedre – må være lov å ønske seg og kreve av en profesjon som har det som sitt arbeidsområde.
