Brikt Jensen sa engang: Hvis det er noe du vil ha utført her i verden, så gjør det før du fyller femti, etterpå springer du bare rundt og leter etter brillene dine.
Som kjent har han utført en rekke viktige ting i de mer enn tyve år som er gått.
Det samme gjelder mange av oss.
Men på Alzheimers dag har Dagsavisen gitt spalteplass til
”Nasjonalforeningen for folkehelsens Demenslinje”.
Jeg har selv levd sammen med en Alzheimerpasient i mange år, fulgt ham inn på institusjon og deretter hatt anledning til å følge ham og hans medpasienter i ytterligere 11 år.
Om det har jeg skrevet mye. Og holdt en rekke foredrag om erfaringene.
Nå forteller artikkelen oss at ”demens er en sykdom, men forveksles med naturlig aldring”.
Og så ramses det opp om forandringer som er ”så små fra person til person, fra dag til dag at de bare merkes av personen selv eller nær familie. Man glemmer det som nettopp er sagt eller navn på personer de kjenner. Mange gjentar seg selv, forlegger ting, noen har problemer med å finne de rette ordene o.s.v. ”–
Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør!
I går husket jeg plutselig ikke hvilken dag det var – men kom på at jeg hadde sovet middag og fått døgnrytmen forstyrret. Så går jeg ut en tur og folk stanser meg på gaten og prater. Herregud, hvem er nå det?
Ansiktet er kjent, men navnet?
Jeg forteller en historie, men glemmer plutselig poenget og ber om en pause…
Jeg går med faste skritt for å hente en ting på kjøkkenet, men kommer på tre andre ting underveis og glemmer hva jeg egentlig skulle …
Slik har jeg hatt det i minst tyve år. I samme tidsrom har jeg utført atskillige oppgaver som trenger en sunn hjernevirksomhet og har klart meg selv. Står jeg på en talerstol fungerer hjernen utmerket. Jeg må bare skjerpe meg, som alle andre. Men det er svært viktig at dine omgivelser betrakter deg som et voksent menneske og ikke forventer du skal gå etter deres mønster.
Ikke bare mener jeg at det er naturlig aldring, men det er et tegn på at vi etter hvert får en overfylt ”harddisk” og av og til må sile ut det vi har bruk for. Det er grenser for hva vi til enhver tid skal ha fremst på lageret.
Min ektefelle fikk tidlig Alzheimer – han mistet retningssansen, unnlot å stanse for biler fra høyre. Han gikk rett i veggen istedenfor gjennom døren. Han glemte hvor kjøkkenet var og gikk ut på verandaen. Han sovnet ved rattet. Han fikk black out, drakk av en lysestake istedenfor glasset ved siden av. Og han mistet ting ut av hendene. Han sto opp midt på natten og ville i teatret ved to-tiden.
Spar oss for skremselpropaganda, det er ille nok å bli gammel.
For er det en ting vi ikke glemmer – så er det at vi lett blir glemt når vi virkelig trenger hjelp.
MARGARET JOHANSEN