Bildet ved siden av artikkelen er faksimile fra Bergens Tidende 12.10.2015.
Eva Rognvik
Informasjonssenteret Hieronimus
Ubeskjedent og med skylapper større enn Pampers viser han til undersøkelser/rapporter som bekrefter denne konklusjonen.
Nuvel, foruten de gamle skoletannklinikkene bemannet med undermåls utøvere som var en centimeter fra yrkesforbud er det vel knapt en offentlig instans som er fryktet mer og berettiget skydd mer enn nettopp barnevernet. Og uten å være fanatisk motstander av det faktum at vi trenger et barnevern forstår jeg veldig godt hvorfor.
Jeg har gjennom 30 års selvhjelpsarbeid gjennom Informasjonssenteret Hieronimus mye oftere enn av og til, vært vitne til såkalte hjelpetiltak satt i gang av komplett inkompetente, overivrige sosionomer som under parolen «til det beste for» har ødelagt år og tiår av menneskers/familiers liv. Og ettervirkningene av deres skjødesløse saksbehandling har preget de samme personene lang tid etter dette i form av angst og redsel.
På bakgrunn av disse erfaringene, ukentlige oppslag i media, politikere som vil granske barnevernet og i tillegg egenerfaringer fra folk som har opplevd systemet på sitt verste må man vel kunne kalle Mikalsen sin fremstilling for en sannhet med visse modifikasjoner. Dette til tross for alle referanser han viser til. Det jeg imidlertid opplever som ekstra skummelt er at det virker som om han virkelig tror på dette selv. For det er jo dessverre slik at når en løgn blir fortalt mange nok ganger så fremstår den som en sannhet.
Mikalsen skriver også at sakkyndige ikke er nødvendig – for i en del saker konkluderer de på linje med barnevernet.
Interessant skrevet av Mikalsen dette også, for det ville jo vært enda mer perverst om sakkyndige aldri noensinne mente at barnevernet gjorde riktig vurdering.
Det er diskusjoner om sakkyndige – som har gjort hele sitt virke avhengig av sakkyndigoppdrag. Om hvordan de i det ene øyeblikket kan jobbe for og representere barnevernet, og neste øyeblikk støtte klienter i klagesaker mot samme barnevernet. «Objektivitet», sier de, og la oss inderlig håpe de streber etter nettopp dét, men uten å være mer paranoid enn 8 på en én til ti-skala, så vil nok et vanlig tenkende menneske noen ganger lure på om objektivitet går til fordel for oppdragsgiver – når praksisen står på spill om det ikke kommer inn oppdrag. Her har sakkyndige en oppgave å se litt nærmere på for ikke å ha mistanken om at økonomien styrer avgjørelsene deres hengende over seg. Når det kommer henvendelser til Hieronimus fra folk som er oppi en sak med barnevernet anbefaler jeg alltid at de selv finner en sakkyndig – ikke lar etaten skaffe dem en.
At Mikalsen ønsker sakkyndige ut av saksgangen er jo ikke uforståelig sett fra hans ståsted. Jobben til barnevernet og oppstyret omkring hele etatens og deres mange tilsiktede eller utilsiktede arbeidsuhell ville nok blitt mye mindre støy omkring uten at det var vaktbikkjer som fikk innsyn og kunne ta affære på saksbehandlingsfeil og krenkelser. Sakkyndige vil også kunne fange opp små uregelmessigheter i samspill mellom barnevernsarbeidere og klienter og se projeksjoner og mønstre der saksbehandlers ubearbeidede sinne eller traume får herje fritt og påfallende mange ganger gå i klienters disfavør.
Jeg tviler på om mange av de ansatte i barnevernet bruker tid på å selv legge seg på terapibenken for å frigjøre seg fra demoner og bearbeide disse, slik at de ikke tar dem med seg og lar dem overskygge sunt bondevett i henhold til dem som trenger hjelpen deres.
Derfor burde de sakkyndige komme inn og opptre som djevelens advokater i forhold til konklusjoner gjort av barnevernet – dette for å sikre rettighetene og ivareta tryggheten til de menneskene som er blitt underlagt denne etaten med de fatale konsekvenser det kan ha for mange familier.
Å trekke inn økonomiske besparelser på å ikke bruke sakkyndiges ressurser er et utilbørlig argument fra Mikalsen. Vi snakker om mennesker og familier, ikke salderingsposter. Unger som feilaktig blir tatt ut av sine biologiske hjem og blir statens ansvar vil koste mer enn noen sakkyndigsalærer i en utredningsperiode. Og i henhold til prognoser slik systemet fungerer/svikter, blir de dessverre altfor ofte statens regning resten av livet.
Som jeg skrev innledningsvis, mener jeg selvsagt at vi trenger et barnevern. Mange unger lever under grusomme forhold og bør hjelpes langt bort for å ikke bli ødelagt for livet. På den annen side tror jeg ikke tolv fosterhjem pluss et par institusjonsopphold før barnet er 16 år gjør jobben og hindrer at det går veldig galt. Men kanskje forebygging, vilje til å hjelpe på et tidlig tidspunkt når en familie sliter, tilby kyndig faglig hjelp i form av psykolog/psykiater.
Oppfølging av spesialister på andre områder. Det er et vell av tilbud; i stedet for å avslå søknader fra klienter i risikogrupper om denne hjelpen bør de innvilge og berømme at folk ønsker ta grep og gjøre endringer og at de ber om hjelp til dette. Men inntil denne forståelsen forhåpentligvis kommer så er dette med barnevernet og det berettigete skrekkbildet folk har av denne etaten et langt lerret å bleke, ny verditenkning må inn og en selekteringsprosess mht. personlige egenskaper hos barnevernsansatte må inn, slik at ikke hvem som helst med noenlunde adekvat utdannelse kan komme i en posisjon der de skal avgjøre livet fremover for mange sårbare individer. Karaktertrekk som ydmykhet, selvkritikk og erkjennelse av at ting bør bli mye bedre i eget fag bør jo være til stede som et minimum.
Ikke en konklusjon om at vi vet og kan best – og ingen behøver passe på oss.
