Manisk-depressiv lidelse kalles i dag bipolar lidelse, og den rammer minst fem prosent av befolkningen. Fra Dagbladet 14.10.01 og gjengitt med tillatelse fra forfatterne FRED HOLSTEN, professor og KETIL J. ØDEGAARD, doktorgradsstipendiat
Sammenhengen mellom melankolske depresjoner og maniske episoder ble allerede beskrevet av de gamle grekere for mer enn 2000 år siden. Manisk-depressiv lidelse kalles i dag bipolar lidelse, og man har i alle år regnet at den rammer ca. en prosent av befolkningen. Nyere forskning har vist at forekomsten er langt høyere (minst fem prosent), fordi definisjonen av bipolar lidelse også må utvides til å omfatte mindre dramatiske former. Erkjennelsen av at det er et spektrum av bipolare lidelser hvor den klassiske formen bare er toppen av isfjellet, har åpnet for effektiv hjelp for tilstander som tidligere ikke var tilgjengelige for målrettet behandling. Selv om bipolare lidelser diagnostiseres ved at man finner tegn til oppstemthet i sykdomsbildet, er det i regelen depresjonene og ustabiliteten som preger bildet i hverdagen. Behandlingen atskiller seg fra vanlig depresjonsbehandling, og en gruppe som hører til under betegnelsen bipolar lidelse, er de som har hatt depresjoner eller panikkangst og som har reagert på behandling med antidepressive medikamenter med å bli oppstemte (hypomane).
Til tross for stadig bedre behandlingsformer, oppdages lidelsen ofte altfor sent, og ubehandlet eller feilbehandlet fører den til mye unødvendig lidelse, sosial misere og ikke sjelden tap av liv.
BIPOLAR I: Klassisk manisk-depressiv lidelse kalles for bipolar I, og gjelder dem som har opplevd alvorlige depresjoner og maniske episoder, eller bare maniske episoder. Med en manisk episode menes en periode på mer enn en uke der stemningsleiet er tydelig hevet eller preget av voldsom irritasjon og sinne. Selvbildet øker til det grandiose, søvnbehovet minsker, man blir mer pratsom, og opplever at tankene raser gjennom hodet. Aktivitetsnivået stiger, men på grunn av økt distraherbarhet blir ofte lite gjort. Mange engasjerer seg i gledesfylte aktiviteter på en ukritisk måte. Symptomene fører til alvorlig funksjonsnedsettelse eller psykose. Ved psykose foreligger det hallusinasjoner eller vrangforestillinger, ofte om at man har helt spesielle overnaturlige evner. Symptomene kan ofte bli så alvorlige at man må ty til tvangsinnleggelse. Forekomsten er omtrent den samme i hele verden, og er jevnt fordelt blant kvinner og menn.
BIPOLAR II: Den vanligste av de «mykere» variantene av bipolar lidelse kalles bipolar II. Denne formen særpreges av alvorlige depresjoner og såkalte hypomane episoder. Hypomani er kortvarige og mindre omfattende maniske episoder, vanligvis på to- sju dager. Funksjonsnedsettelsen er mindre, og psykotiske symptomer er fraværende. Kari, 45 år, har denne lidelsen. Siden tenårene har hun regelmessig opplevd perioder der hun blir merkbart mer aktiv. Hun sover mindre, kan starte omfattende husvask kl. fire om morgenen, tar på seg mer arbeid på jobben. Hun føler seg full av energi og styrke, og selvtilliten øker. Hun blir mer sosial, snakker mye mer, er full av planer og ideer. Tankegangen er rask og springende, og beslutninger tas på bakgrunn av impulsive ideer. Ofte har hun brukt alle pengene sine på kort tid, med påfølgende økonomiske problemer. Hun har også engasjert seg i utelivet med mye alkohol og seksuell aktivitet, inkludert utroskap. Som mange andre med denne lidelsen blir hun også mer irritabel, kranglete og aggressiv i løpet av en slik periode, og flere av hennes parforhold har gått i stykker på grunn av dette. Mange har oppfattet Kari som humørsyk. Generelt reagerer partnere på slike episoder med å si: Nå er han/hun inne i en av sine «hyper»-perioder igjen. Episoden går over av seg selv, gjerne avløst av en lengre periode med depresjon. En indikasjon på at bipolar II hører inn under manisk-depressiv lidelse, er at pasienter med bipolar I og II ser ut til å ha like høy forekomst av bipolar sykdom i familien, og at denne forekomsten er mye høyere enn hos dem som kun har hatt depresjoner uten hypomanier.
Likeledes er det godt dokumentert at pasienter med gjentatte depresjoner uten at de ennå har fått hypomane eller oppstemte episoder, likevel kan ha en bipolar lidelse, særlig hvis de har nære slektninger som er bipolare. Arveligheten ved bipolare lidelser er den høyeste vi kjenner i psykiatrien.
Er det noen sammenheng mellom temperament, personlighet og bipolar lidelse, og hvor går i så fall grensen?
Noen av dem som er plaget med tilbakevendende depresjoner har det man kan kalle et affektivt temperament. Med cyclotymt temperament mener man personer som siden tenårene har hatt et ustabilt, svingende humør som sin normaltilstand. Selvtillit, søvnbehov og energinivå svinger opp og ned. Livet er preget av pessimistisk grubling og innadvendt selvopptatthet som veksler med optimisme, ukritiskhet og uhemmet kontaktsøking. Mest typisk er en markert ujevn produktivitet og dårlig konsentrasjon.
Den hypertyme er stort sett munter, overoptimistisk, overdrevent selvsikker, utadvendt og med høyt energinivå. Han kan være rastløs og impulsiv til det uhemmet stimulussøkende.
Den irritable er grublende, kritisk, lunefull og hissig og gjerne svært sarkastisk, mens den depressive er tungsindig, passiv, selvkritisk og ute av stand til å more seg.
Disse karaktertrekkene kan vedvare hele livet uten at det utvikler seg til en behandlingstrengende stemningslidelse, men de kan også være forløpere til en bipolar lidelse. Mange som lider av bipolar lidelse, har et affektivt temperament som sin normaltilstand. Når humørsvingningene er ekstreme, og medfører mye aggresjon og konfliktfylte relasjoner til andre, kan cyclotyme personer fylle kriteriene for og feilaktig få diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse. Mange med denne diagnosen har ved nøyere undersøkelser en bipolar II lidelse.
Noen pasienter har gått i årtier uten at diagnosen bipolar lidelse har vært stilt av behandlingsapparatet. Mange som har fått korrekt diagnose og behandling, kan fortelle om en dramatisk forbedring av livskvaliteten. Desto tidligere riktig diagnose stilles og behandling iverksettes, jo lettere er det å lykkes.
Personer med bipolar lidelse har ofte panikkangst, generell angst eller spiseforstyrrelser som tilleggssymptomer. Noen misbruker alkohol, beroligende medisiner eller narkotika for å dempe uro og lidelse. En høy andel av periodedrankere har faktisk bipolar II lidelse. Det er lett å komme inn i en ond sirkel med avbrutt utdannelse, ustabile arbeidsforhold og brutte sosiale relasjoner. Denne mangelen på stabilitet i livet vil igjen føre til at lidelsen forsterkes.
Man antar at så mange som 30- 50 prosent av alle som har tilbakevendende depresjoner, egentlig har en bipolar lidelse.
Bruk av antidepressive medikamenter alene kan forverre ustabiliteten og utløse perioder med oppstemthet eller ukritisk aggresjon. Den best dokumenterte behandlingen er bruk av stemningsstabiliserende medikamenter sammen med en mest mulig regelmessig livsførsel og god søvnhygiene. Litium er det eldste og mest kjente stemningsstabiliserende medikamentet, men også tradisjonelle epilepsimedisiner brukes stadig oftere med god effekt ved bipolare lidelser. Som regel vil det være nødvendig å prøve seg frem med forskjellige stemningsstabiliserende medikamenter, gjerne i kombinasjon. Det finnes dessverre ingen fasit for hvilke som hjelper hvert enkelt menneske, men ved å prøve seg frem finner man ofte frem til en behandling som hjelper.
Når behandlingen først lykkes, kan resultatet bli dramatisk. Dette var tilfellet med Kari. Tre uker etter at hun forsøkte sitt tredje medikament, inntraff det en merkbar forandring. Gradvis følte hun seg mer stabil, den indre uroen forsvant, søvnen normaliserte seg, og etter å ha vært ute av arbeidslivet i flere år kunne hun igjen starte i jobb. Effekten har nå holdt seg i flere år, og Kari kommer kun til sin psykiater med noen måneders mellomrom for kontroll av medikasjon og diskusjon av sine sårbarhetsfaktorer.
Dette er også en del av virkeligheten ved medikamentell psykiatrisk behandling. Derfor bør ingen pasienter avskrives som «bare humørsyk» før man har utelukket en bipolar lidelse.