Sheriffen fra Bergen Vest, Harald Andersen, har nok en gang uttalt seg temmelig klønete om et ømtålig samfunnsproblem. Forrige gang han trampet i klaverert, gjaldt det vold mot kvinner i parforhold. Denne gangen er stikkordet voldtekt.

Ganske forutsigbart blir han sablet ned av en kompakt politisk korrekthet, fra feministen Ågot Himle til BTs lederskribent. Ingelin Killengreen tar sterk avstand, og et par av broilerne i Stortingets justiskomite vil ha Andersen fjernet fra sin stilling. Med andre ord: for mitt vedkommende er fristelsen til å ta lensmann Andersen i forsvar ikke til å stå i mot.
Andersen har i sine utsagn en ulykksalig evne til å sause en god porsjon common sense inn i noe som minner om fordommer fra folkedypet. Jeg vil ikke gå god for måten han ordlegger seg på. Men ingen i hylekoret kan ta fra ham en enestående erfaring fra samfunnets skyggeside, ei heller har de rett til å trekke i tvil hans engasjement på vegne av overgripernes ofre. Det er noe ufordragelig ved måten et samlet meningsetablissement tar alt i verste mening, når det kommer fra en mann med begge beina plantet i det praktiske livet.
Bak lensmannens synspunkter fornemmer jeg en fortvilelse over den økende voldeligheten i samfunnet, og et oppriktig ønske om å gjøre særlig kvinner i bedre stand til å ta vare på seg selv under hardere vilkår. Noen av disse endringene til det verre, særlig med relevans for voldtektsstatistikken, kan nevnes. Den ukontrollerte utbredelsen av ekstrem pornografi har en ødeleggende innflytelse på mange gutter og menn. Den ekspanderende ruskulturen høvler ned hemninger på en tilsvarende negativ måte. Og en skyggeside ved de nye forskjellene som innvandringen representerer, er at enkelte utlendinger later til å oppleve omgangsformen mellom kjønnene her til lands som litt av et kultursjokk. Menn med et kvinnesyn som etter vår målestokk er mildt sagt avlegs, har åpenbare problemer med å respektere norske kvinners seksuelle integritet.
Jeg sier ikke at disse faktorene, eller krysninger av dem, nødvendigvis skaper voldtektsforbrytere. Likevel er det hevet over tvil at en del utviklingstrekk i samfunnet fører med seg et økende antall menn som er farlige for kvinner.
Dette er en virkelighet som de fleste kvinner automatisk tar innover seg. De føler et selvstendig ansvar for å beskytte seg mot mannskulturens voldelige avvikere – i ren egeninteresse. Det finnes en del elementære forholdsregler. Ingen av dem er noen garanti mot at det verste kan skje, men de hjelper et godt stykke på vei.
Selv om han ordlegger seg på en kantet og udiplomatisk måte, skal det mye vrangvilje til for å tolke Harald Andersens uttalelser – sett i sin sammenheng – som annet enn en velmenende advarsel mot å ta unødige sjanser. Har en erfaren politimann virkelig ikke lov til å komme med et hjertesukk over dem som utfordrer skjebnen? At Andersen i løpet av et langt yrkesliv har merket seg en og annen risikosøker på dette feltet, er vel neppe egnet til å forbause andre enn de mest livsfjerne av oss. Uheldigvis finnes det både naive og forskrudde kvinner, så vel som menn. I så måte har likestillingen alltid vært på høyden.
Men selvsagt kan ingenting legitimere voldtekt.
Ingen andre enn forbryteren er skyldig. Ågot Himle later som om Andersen «sier at menn i visse situasjoner skal ha lov til å tiltvinge seg sex fra kvinner». Det er en ganske ufin manipulasjon av et annet menneskes synspunkter. Resultatet av denne og liknende utlegninger er at sheriffen har latt seg skremme til å holde kjeft. Slik forsvinner kanskje en særpreget stemme fra samfunnsdebatten, en representant for frontlinjetjenesten som sitter inne med erfaringer vi andre kan ha god nytte av å få et innblikk i. Harald Andersens innsikt kan være ubehagelig, og måten han formidler den på kan virke provoserende. Enhver er selvsagt i sin fulle rett til å ta til motmæle. Men i dette tilfellet er det min oppfatning at en noe upolert mann blir tvunget til taushet ved hjelp av den politiske korrekthetens hersketeknikker.
Samfunnet blir neppe et hår bedre av den grunn. Bare litt mer blodfattig. Litt kjedeligere.
Erling Gjelsvik er forfatter og fast spaltist i BA