Gjengitt med tillatelse fra forfatteren, Professor Frode Thuen
Institutt for samfunnspsykologi,
Universitetet i Bergen

Hvert år utkjempes det over tusen skilsmissekriger i norske rettssaler. Hver og en av disse krigene rommer mange tragedier. Nylig fikk vi et kort, men opprørende innblikk i en av dem.

Politiaksjonen i Kvinnerhad er ikke dagligdags kost. Heldigvis er det sjelden at politiet blir koblet inn for å iverksette domstolenes vedtak i barnefordelingssaker. Og enda sjeldnere er det at et videokamera fanger det opp. Men selv om denne saken er
enestående, reiser den noen svært viktige spørsmål i forhold til hvordan rettssystemet
og det offentlige hjelpeapparatet kan håndtere alvorlige konflikter mellom foreldre.
Et av spørsmålene er naturligvis hvilken rolle politiet skal ha i slike saker. Det kan neppe være til barnas beste at politiet brutalt tvinger barna til å dra til en mor eller far han eller hun ikke selv ønsker. På den annen side, hvem skal sørge for at domstolens vedtak blir fulgt når en av foreldrene motsetter seg dommen? I konfliktfylte forhold er det mye vanligere at samværsforeldre føler seg maktesløse fordi det ikke finnes en instans som kan sørge for at lovbestemt samvær blir gjennomført, enn at politiet aksjonerer mot barnas vilje. I et slik perspektiv kan man argumentere for mer bruk av politi. Et annet spørsmål er naturligvis hvordan politiet skal gå frem dersom de først kobles inn. Det er åpenbart behov for en prinsipiell diskusjon om tvang og iverksettelse av tvangsvedtak i barnefordelingssaker. En slik diskusjon kan naturligvis ikke føres uavhengig av barneloven. Det er i så måte grunn til å håpe på at den nye samarbeidsregjeringen kan få fortgang i arbeidet med å revidere loven. Det trengs tydeligvis.
Et minst like viktig spørsmål er hvordan vi kan forhindre at så mange skilte foreldre havner i fastlåste konflikter. Spørsmålet er spesielt viktig fordi det angår så mange. Det er nemlig slik at omkring 20 prosent av alle foreldre med små barn som skiller lag, blir bitre uvenner og kamphaner i årevis etter bruddet. Barn som vokser opp under slike forhold er betydelig mer utsatt for å utvikle psykiske og sosiale problemer, enn skilsmissebarn som har en mor og far som samarbeider. Foreldrenes konflikter er blant de aller mest alvorlige psykiske risikofaktorene i disse barnas liv.
I dag er det slik at alle gifte foreldre med barn under 16 år skal ha fire timer obligatorisk mekling før de kan ta ut separasjon. For samboende foreldre er det et frivillig tilbud. Denne ordningen hvor alle blir skåret over en kam, er overhodet ikke egnet til å møte foreldre som har store konflikter. I disse sakene er det behov for langt mer omfattende tiltak. Dette kan skje på tre måter:
For det første må meklingsordningen bli mer fleksibel. Det innebærer å differensiere ressursene slik at det blir mulig å gi et tilbud som i større grad er tilpasset familienes behov. Først og fremst er det avgjørende å kunne tilby mer tid til de som trenger det mest. Det er også viktig å kunne tilby nye meklingsrunder når partene trenger det.
For det andre er det behov for å øke meklernes kompetanse når det gjelder vanskelige konflikter. I stedet for dagens ordning hvor de aller fleste gjør det aller meste, bør en satse på mer differensiering også blant familierådgiverne og meklerne. En bør satse bevisst på å utvikle noen “supermeklere” som kan ta hånd om de særlig vanskelige sakene. En kan tenke seg et team av slike særskilt egnete meklere i hvert fylke, og at alle saker som strander i den vanlige meklingsprosessen, blir sendt videre til mer avansert mekling, eller til et slags forliksråd.
For det tredje er det behov for en annen type mekling, hvor en har mulighet til å ta i bruk sanksjoner overfor partene. Med riset bak speilet vil en kunne tvinge partene til enighet. En kan for eksempel tenke seg at den avanserte meklingen kobles opp mot rettsapparatet, kanskje i form av en barnedomstol, slik det praktiseres i flere andre land.
Først etter å ha prøvd ut den mest omfattende meklingsordningen, bør det bli mulig å bringe saken inn for ordinær behandling i domstolen. På denne måten vil samfunnet kreve av partene at alt annet skal ha vært prøvd, før de får lov til å gå løs på hverandre i rettsalen. Samtidig vil de stridende partene få reell hjelp til å finne frem til en felles løsning.
Et annet viktig tiltak for å forebygge vanskelige konflikter vil være å utvikle bedre samarbeidsrutiner, og klarere grenseoppganger, mellom familievernet og andre offentlige tjenester, først og fremst barnevernet og psykisk helsevern. Det er nemlig slik at både de voksne og barna kan ha store psykiske og sosiale problemer i forbindelse med barnefordelingssaker. Det å avhjelpe eller sette inn tiltak i forhold til slike problemer, kan ha stor betydning for hvordan konfliktene mellom far og mor utvikler seg og blir håndtert. I dag er det for eksempel slik at barnevernet mange ganger er motvillig til å gå inn i betente barnefordelingssaker. Det fører desverre til at mange barn ikke får den hjelpen de har behov for og rett på. Blant fagfolk innenfor feltet har det lenge vært en økende erkjennelse av at disse sektorene må samarbeide tettere. Til nå finnes det likevel relativt få gode eksempler på slike samarbeid. I så måte er det prisverdig at Barne- og familiedepartementet nå i høst skal arrangere en stor konferanse om nettopp tverrsektorielt samarbeid i arbeidet med familier og barn.
Det er i et slikt perspektiv, hvor vi betrakter det offentlige systemet i forbindelse med konfliktfylte barnefordelingssaker, vi bør se på politiaksjonen i Kvinnherad. Slik kan denne saken kanskje bidra til å sette søkelyset på mer generelle problemer knyttet til disse konfliktene, og kanskje til og med være til hjelp for de tusenvis av andre foreldre som kriger om og for sine barn.