Av lensmann Harald Andersen.
Laksevåg
Bergen

Vårt samfunn sier at de er meget bevisst på fagkvalitet i helse Norge. Men
et unntak finnes og det er et unntak ingen en gang har forsøkt å ta
skikkelig tak i.

Etter Lov om Psykisk helsevern har politiet
en bistandsplikt opp mot
vanskelige psykiatriske pasienter. I klar tekst betyr det at når lege
eller psykiatrisk helsepersonell har bestemt seg for at en pasient skal
transporteres fra sitt hjem til legevakt eller psykiatrisk sykehus ­ så
skal politiet bistå når denne anmodningen kommer. Etter min mening er denne
praksis en skamplett i dagens helse Norge.

Et menneske som har en alvorlig sykdom blir hentet i sitt hjem
kvalifisert helsepersonell og transportert ut på båre og videre i en
sykebil. En psykiatrisk pasient blir hentet av politiet, i spesielt
vanskelige tilfeller er det nødvendig å påføre pasienten håndjern og å ta
vedkommende med makt ut fra hjemmet og inn i en sivil politibil.
Når et menneske blir hentet ut fra sitt hjem blir det lagt merke til
Spesielt blir det lagt merke til om vedkommende kommer ut mellom sivilt
kledde politifolk, iført håndjern og da gjerne skrikende. Forhåpentligvis
blir de fleste mennesker friske etter opphold på sykehus og de skal tilbake
til sine hjem. Naboene erindrer godt hvorledes de forlot sitt hjem og det er
ikke enkelt for de psykiatriske pasientene å vende tilbake.

Jeg har tatt dette problemet opp i forskjellige fora i mange tiår uten at
verken politikere eller medisinsk fagpersonell har vært villige til å ta tak
i problemet.

Jeg erindrer et tilfelle for mange år siden. Vi ble tilkalt til en enebolig
for å bistå med en psykiatrisk transport. Jeg ble forundret da jeg
oppdaget at på adressen sto der en sykebil og da der var medisinsk
personell også en lege tilstede. Det viste seg at den psykiatriske
pasienten var overlege. Han var alvorlig syk og vi måtte holde pasienten
slik at lege kunne få satt en beroligende sprøyte. Da han roet seg ned ble
han lagt på båre og plassert i den ventende sykebilen for transport til
psykiatrisk klinikk.

Dette viste meg at vi vet hvordan det skal gjøres.
Når vi vet det hvorfor
praktiserer vi det så da ikke???
Jeg får helt sikkert til svar at det hele dreier seg om økonomi. Jeg våger
faktiske den påstand at helse Norge var like godt den gangen vi hadde
milliardunderskudd og stor gjeld til utlandet, som nå etter at vi har 700
milliarder på bok og store oljereserver.
Den gjentatte melodien er at vi har det så godt i dette landet ­ vi er så
rike! Hvis det er slik at når man er rik så har man ikke anledning til å
bruke av sin rikdom ­ for da skaper man inflasjon og skader pengemarkedet ­
da kan man lure på hvorfor vi bygger oss opp en stor formue.
Mine videre refleksjoner om dette vil sikker bli oppfattet som politisk, men
det er ikke min intensjon. Det er bare en følge av at jeg ser resultatene
fordi jeg som lensmann også er namsmann og derved registrerer at antall
tvangs og gjeldsordningssaker stadig øker. Det blir helt feilt når bankene
nærmest ukritisk låner ut penger og øker kjøpepresset og sentralbanksjefen
belønner dem med større inntekter i form av stadige renteøkninger.
Dette er noe av det som fører til at vil ikke blir bedre i helse Norge. Vi
er livende redde for å bruke av vår formue i vårt eget land. Et gammelt
ordspråk sier at ” kua dør mens gresset gror!”
Jeg er redd for at dette er i ferd med å skje. En del av våre politikere
vil ikke bedre de offentlige tjenester. Det er min ærbødige påstand at vi
ikke kan privatisere over hele linjen. Samfunnet må stå fram å ta ansvar og
de kan begynne med helse Norge, de kan begynne med de psykiatriske
tjenester, det skal ikke de store beløp til for å endre en del rutiner.
Når dette er gjort bør de gå videre. Det offentlige kan gjøre meget uten
penger for å bli bedre, men noe vil det alltid koste. Jeg vil til slutt
minne om at vi alle kan før vi vet av det få bruk for helse Norges
tjenester. Selv politikere og byråkrater kan bli syke, de kan bli gamle og
de kan bli demente.

Les også mer i Bergens Tidende