I innlegg i Bergens Tidende 3. august, skriver Gunhild Hofstad følgende:

«Stadig mer av ressursene på DPS går til å korttidsbehandle lettere psykiske plager hos normalbefolkningen. Personer med tyngre, mer langvarige sykdommer og utviklingsforstyrrelser forblir derimot gående ubehandlet, eller de blir tungt medisinert og fanget i et livslangt institusjonsliv.»

Vi har undersøkt dette, og det er ikke riktig at personer med «lettere psykiske plager hos normalbefolkningen» får stadig mer av ressursene. For å få hjelp ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS), må det foreligge tap av funksjon og høyt lidelsestrykk.

Vår erfaring er at terskelen for å få hjelp ved DPS for mennesker med angst og depresjon, er for høy, og at det brukes for lite ressurser til denne gruppen.

Angstlidelser og depresjoner, som grovt feilaktig går under betegnelsen «lettere psykiske lidelser» kan være vel så invalidiserende som såkalte tyngre psykiske lidelser, og det er vanlig at førstnevnte gruppe lider uutholdelig av angsten sin, hele tiden. Psykosetilstander derimot, er ikke nødvendigvis (men kan være) forbundet med høyt lidelsestrykk. Personer med komorbid angst og depresjon, eller depresjon alene, har mye høyere selvmordstall enn f.eks. dem med schizofrenidiagnose.

Vi mener derfor det må være rom for å prioritere både angst/depresjon og psykoselidelser.