Redsel og angst er kjente fenomener i barnets verden- Psykologisk forskning viser at frykt såvel som glede og sinne er blant de aller første nyansene som utkrystaliseres i spedbarnets følelsesliv.

Grovt sett viser det seg å være slik at frykt for konkrete ting og hendelser opptrer først, mens frykt for at noe ubehagelig skal skje i fremtiden, først opptrer i slutten av det første leveåret. Barnet er da modent nok til å forestille seg et framtidig hendelsesforløp og huska hva som kan ha skjedd i lignende situasjoner.

Barns frykt
Psykologiske undersøkelser både fra 1930-årene og fra 1970-årene visa hvilke situasjoner som skaper frykt og angst hos barn i førskolealderen. De situasjoner som nevnes er: Ubehagelige lyder samt hendelser knyttet til slike lyder. Høyde. Fremmede mennesker eller kjente personer i forkledning (julenissen). Ukjente steder og objekter (fantastiske figurer, troll). Dyr (hunder, slanger, katter), smerte (tannlege, lege). Redsel for høyder er et eksempel på en frykt som så ut til å bli sjeldnere etterhvert som barna blir eldre, mens redsel for dyr holder seg relativt konstant i hyppighet i 6-7 årsgruppen sammanlignet med 3-4 årsgruppen. Generelt sett har forskerne påpekt at barn i ordinære dagliglivssituasjoner svært sjelden viser tegn til frykt og at frykten raskt forsvinner når situasjonen forandrer seg. Det påpekes at dette gjelder barn som er samman med andre barn eller voksne og at situasjonen er annerledes når barna er alene.

Gir jeg barnet angst?
Mange barn blir redde og usikre når mor, far eller andre personer de er knyttet til, ikke er tilstede. Det å være helt alene blir med rette bedømt som mindre trygt enn det å være sammen med andre, både av barn og voksne. Man det er altså ikke likegyldig hvem man er sammen med. Erfaringer fra krigstidens London viste at barn som ble sendt på landet for å ha det trygt og godt, fikk flere angstproblemer og andre psykiske forstyrrelser enn de barna som ble boende i byen samman med mor og far. Dette til tross for at barna i byen ofte måtte oppleve skremmende flyalarmer og bombeeksplosjoner.

De utrygge barn
Foreldre med angstproblemer bekymrer seg ofte for at de kan påvirke barna sine i ugunstig retning - f.eks. for at deres lidelse direkte skal kunne overføres til barna via en eller annen type mental smitteeffekt. En slik smitteeffekt kunne under de mest ugunstige omstendigheter tenkes mulig ut fra den teoretiske synsvinkel at de fleste fobier og angstreaksjoner er delvis tillærte følelsesreaksjoner. Men under ordinære omstendigheter vil de fleste barn ikke bare lære at mors væremåte er den eneste mulige - far, søster, tante eller bestevenn reagerer jo helt annerledes på hunder, på heiser eller på tannlegebesøk. Det er grunn til å tro at åpenhet hos den voksne med angstproblemer vil være til nytte for barnet. En person som på sin måte gir seg tid til å formidle at det finnes andre og vel så hensiktsmessige måter å reagere på, vil være med på å lære barnet en realistisk måte å forholde seg på i de ulike situasjoner.

Ingen regler
Så vidt meg bekjent finnes det ikke klare regler for hva en konkret skal si til barna. Personlig tror jeg det er viktig at mor eller far forteller om sin angst på en følelsesmessig konkret og handlingsorientert måte, og en behøver ikke besvare flere spørsmål enn de som blir stilt. Omstendelige forklaringer og utlegninger kan ofte være til liten nytte. De fleste barn må så likevel være kommet godt inn i pubertetsårene før de blir mentalt modne nok til å forstå angstproblematikken i sin fulle bredde.

Til slutt vil jeg understreke at selvsagt må vi regne med at en del barn av foreldre med angstproblemer vil kunne få angst på tross av åpenhet og fornuftig oppdragelse. Årsakene vil en bare kunne klarlegge i hvert enkelt tilfelle. Men det er rimelig grunn til å tro at åpenhet vil redusere det subjektive besvær i familier med angst.

Av Kjell Håseth, førsteamanuensis, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo