Svært mange som i voksen alder har utviklet angst forteller at de allerede i barndommen hadde symptomer som de ikke fikk verken forståelse eller hjelp for. De mener at om hadde hjelpen kommet i tide ville mange av problemene i voksen alder ha vert unngått.
Noen unnskylder det med at man ikke visste så mye om psykiske lidelser den gangen, at man ikke hadde samme opplysningen og åpenheten om disse tilstandene som nå. Dette stemmer nok, men selv om vi har en mengde av informasjon, tilgang på kvalifisert personell og alle muligheter til forebygge i dag, så skjer det skremmende lite likevel.
Unger i dagens samfunn tilbringer mesteparten av dagen i barnehage, fritidshjem eller skole, så man skulle tro at de da var under kompetent oppsyn av pedagoger som kunne gripe fatt i og håndtere barn med nervøse tilbøyeligheter, samt føre en linje som oppfordret barna til å snakke om vonde og vanskelige ting, men dessverre så kan det virke som om disse forlengelsene av hjemmet ikke har peiling på hva de skal se etter eller hvordan de skal bringe emnene å banen.
Tarmer synes viktigere enn følelser.
I skolene blir det undervist i seksualitet, prevensjon, om tarmsystem og galleblære, men det er sparsommelig informasjon om følelser og følelsenes betydning for det hele mennesket. Det er alment akseptert og vedtatt at mobbeoffere får problemer etter mobbing, at mobberen selv har lavt selvbilde som gjør at vedkommende må hevde seg gjennom å gjøre andre små, men det kan virke som om det stopper her.
Utagerende elever blir stemplet som vanskelige, late og ikke tilpasningsdyktige. Må stadig møte opp på overlærerens kontor og få reprimander. Blir utpekt som syndebukker uansett hva som skjer, og får gjennom alle signaler bekreftelse på at de er drittsekker. Hadde personalet hatt bedre tid kunne de kanskje gått inn i materien og spurt: hvorfor denne destruktive oppførselen og hvorfor dette behovet for oppmerksomhet?
Signalene er ganske tydelige.
Den skoleflinke rolige eleven får topp karakterer på hjemmeoppgaver og andre innleveringer, men på tentamen og på prøver går karakterene betraktelig ned. En kunnskapsterk elev vegrer seg for gå frem på tavlen, og rekker aldri opp hånden i timene selv om læreren vet at stoffet sitter som klistret. Så har man eleven som går og tusler for seg selv i skolegården, helst i nærheten av døren til klasserommet. Er det sjenanse som hindrer vedkommende i å ta kontakt med de andre, er et en dårlig dag som gjør at den skoleflinke ikke rekker opp hånden, og hvorfor vegrer en annen faglig sterk elev seg for å gå frem på tavlen ??? Latskap, sjenanse, beskjedenhet ??
Disse eksemplifiseringene kan være symptomer på at elevene kommer til kort i nevnte situasjoner, at de ikke tør snakke høyt i klasserommet, at de føler ubehag ved å rekke opp hånden og bli gjenstand for oppmerksomhet. Det blir nok kommentert på lærerrommet, men ikke stort mer enn det. Signalene blir ikke tatt på alvor, ikke gjort noe med, ikke bearbeidet eller forsøkt løst, og dette er skammelig. Statistisk sett utvikler hver femte nordmann en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, så det er naivt å tro at det ikke finnes et par eksemplarer av psykisk syke personer i et klasserom med 30 elever.
Psykologen, hvem er det?
På skolen vet elevene hvem helsesøster, skolelege og skoletannlege er. Nevner man skolepsykolog så trekker de på skuldrene, hvem er det og hva skal vi med ham eller henne? En presentasjon av skolepsykologen burde være like obligatorisk som et besøk av helsesøster og skolelege. Elevene burde blitt fortalt at om det var ting, følelser eller tanker de fant vanskelig eler ubehagelig så var det en mulighet å snakke med psykologen. Dessverre så må foreldrene godkjenne at ungene skal sendes til PPT for psykologtime. Mange foreldre nekter dette, eller vegrer seg med begrunnelsen av at det ikke feiler ungen deres noe, ungen er ikke skrullete. Det kan virke som om profesjonell psykiatrisk hjelp til barn er et nederlag for foreldrene, en ripe i lakken. Så i perfeksjonismens ånd unnlater de å skaffe avkommet denne typen hjelp og lar dem i steden halte seg av gårde emosjonelt.
Omsogssvikt.
Å unnlate å søke hjelp til barn med nervøse tilbøyeligheter burde gå under alvorlig omsorgssvikt. PPT burde ha rett til å evaluere barnets behov for hjelp uavhengig av foreldrenes godkjennelse. Her et det ikke snakk om å verne om en fasade, men å forebygge et langt liv i fortvilelse. Når man leser om unger ned i sjuendeklasse som prøver å ta livet sitt, om småjenter som sulter seg halvt ihjæl og om tolvåringen som ruser seg på sykkellim, så må noen våkne opp og se nødvendigheten av at de nødvendige tiltak blir gjort, ikke skjerme foreldrene ved å overse at de ignorerer barnets behov for psykiatrisk behandling.
Barns forestilling om psykisk sykdom.