Vi presenterer her et intervju med tidligere leder av Psykologforeningens fag-etiske råd, Haldor Øvreide. Fag-etisk råd er psykologforeningens klageinstans, eller vaktbikkje. Vi intervjuet den gang Haldor Øvreide for å få vite litt mer om hva psykologer kan gjøre og ikke gjøre i regi av sin profesjon. Intervjuet ble gjort i 1992, men vi vil tro at dette fremdeles er gjeldende. Øvreide forteller her hva fag-etisk råd står for, og hvordan man kan komme i kontakt med denne instansen.

- For ikke så lenge siden kunne vi lese side opp og side ned i løssalgsavisene om påståtte seksuelle overgrep som psykologer skulle ha gjort mot klienter. Er dette et problem blant psykologene, - at de ikke klarer å holde styr på lystene sine?

- Det er et problem hver gang en psykolog ikke kan beherske sine egne behov i forhold til en klient. Det er et problem for den klienten som blir utsatt for det, og det er generelt et problem for tilliten til psykologer at slikt skjer. Hver overskridelse er en gang for mye. Hvis jeg i tillegg skal kommentere om dette er noe som hyppig forekommer, så tror jeg ikke det. Noe mer viten vil vi få ved at Norsk Psykologforening, etter et initiativ fra Kvinnepolitisk utvalg i foreningen, i fjor tok initiativet til en undersøkelse av om, og i hvilken grad, det forekommer erotisk og seksuell kontakt mellom behandler og klient. Undersøkelsen er etter modell fra USA, og resultatene vil foreligge i løpet av våren -92.

- I Dagbladet var det et inter}jo med en psykolog som mente at enkelte kvinner kom til terapitimene i lårkorte skjørt, dette var mange ganger kvinner som hadde vært seksuelt misbrukt tidligere, at deres form for tilnærmelser til andre bestod i seksuelle tilnærmelser. Vi reagerte på denne uttalel-sen, selv om den er tatt ut av en litt større sammenheng. - Er det slik at en klient bør passe på hvilke klær man har på seg i en terapitime, slik at en ikke skal bli oppfattet som utfordrende? Er det klientens oppgave å sette grenser for terapeuten eventuelle mistolkning?

- Jeg reagerte selv på denne uttalelsen, selv om den sto i en mer nyansert sammenheng. Det er og blir psykologens selvstendige plikt å sette grensene for sin egen adferd og sine egne tolkninger av forholdet til en klient. En klient skal selvsagt kunne komme til terapitimen i tillit til at det ikke skjer overgrep -uansett hvordan en går kledd eller på andre måter oppfører seg. Det er terapeutens ansvar at overgrep ikke skal skje.

- Du representerer psykologforeningens fag-etiske råd. Hva er dette, og hvorfor er det så få mennesker som vet at de har denne klageinstansen? Kan det skyldes at psykologer generelt er for lite flinke til å opplyse at de kan gjøte feil, og at klienten/kunden har mulighet til å reklamere på en vare de ikke er tjent med, eller som ikke bok/ei mål?

- Norsk Psykologforenings Fag-etiske Råd, er et råd innefor norske psykologers fagforening. Det er utvalg for etiske spørsmål på linje med det en vil finne innenfor de fleste profesjons-foreninger. Det er i alle profesjo-ners interesse at befolkningen kan ha tillit til profesjonens tjenester. Når det gjelder psykologisk virksomhet, er det et grunnleggende moment at aktuelle og potensielle klienter skal kunne ha tillit til vår virksomhet, særlig fordi vi ofte arbeider med personer som av ulike grunner står svakt. Vårt fag-etiske råd er en klageinstans både for klienter, for kollegaer og andre som mener de har noe å utsette på en psykologs virksomhet. Som en del av medlemskontrak-ten er medlemmene i Norsk psykologforening bundet av å følge de etiske prinsipper som er satt opp, og som er gjort gjeldende for psykologforeningene i alle nordiske land. Om det er få som vet om denne klageinstansen, vet jeg ikke. Det kan ligge et poeng i at psykologer mer automatisk skulle opplyse sine klienter om psykologens plikter og klientens rettigheter, feks i forhold til fag-etiske spørsmål. Ved siste landsmøte i foreningen ble det bestemt at det skal opprettes en arbeidsgruppe som skal arbeide med ulike spørsmål for å forbedre fremgangsmåter og opplysning om fag-etiske spørsmål. Personlig tror jeg at vi som forening ennå kan gjøre mer for å tydeliggjøre at vi arbeider for at norske psykologer skal ha høy etisk standard. Men når det er sagt, så er hver psykolog selvstendig ansvarlig for det ar-beidet han/hun gjør.

- Hvis man klager en terapeut inn til Fag-etisk Råd, hva oppnår man egentlig? Får man noen form for oppreisning mot tort og svie? Har det forekommet erstatningskrav mot psykologer. Kan et ødelagt sinn måles i kroner og Øre?

- Man oppnår å få andre psykologers vurdering av en spesiell psykologs handle-måte i forhold til den etiske standard som forventes av psykologens praksis. Noe mer oppnår man forsåvidt ikke. Man oppnår en moralsk oppreisning, gjennom at man even-tuelt får støtte for at psykologen har oppført seg på en etisk klanderverdig måte. Norsk Psykologforening kan ikke på andre måter ta ansvar for psykologens virksomhet, men kan eventuelt bringe saken inn for Helsedirektoratet som administrerer god-kjenning av norske psykologer. Dette blir gjort dersom det fremkommer opplysninger som er relevante for de krav som myndighe-tene stiller for godkjenning av en psykolog. Det er selvsagt at en klient skal kunne komme til en terapeut i tillit til at det ikke skjer overgrep. Klienter kan selvsagt også bringe en sak inn for Helsedirektoratet, eller for politiet, dersom psykologen kan ha gjort noe som er i strid med norsk lov. Psykologforeningen på sin side er selvføl-gelig interessert i å korrigere medlemmer som ikke holder høy etisk standard i sitt arbeid. Om en klent ønsker å forfølge en psykolog med erstatningskrav, så må det gjøres innenfor de vanlige offentlige organer for slike spørsmål. Fag-etisk råd tar ikke stilling til slike spørsmål. Rådet vurderer psykolo-gens handlinger i forhold til våre etiske standarder. Jeg kjenner ikke til at det er reist erstatningsspørsmål på grunnlag av de vurderinger som er gjort i Fag-etisk råd. Et ødelagt sinn kan selvsagt ikke måles i kroner og øre.

- Blir man trodd? Det er jo en kjensgjerning at de som klager inn slike saker har en psykiatrisk diagnose. Er det ikke da enkelt for den terapeuten som er klaget inn å bruke nettopp denne mot klageren, slik at det kan bli en slags oppfyllende profeti at nettopp denne perso-nen leverer en klage, ut ifra diagnosen?

- Det er alltid et problem at de som har mest makt, også vil kunne ha ressurser til å dekke til, og la en prosess komme ut til sin fordel. Det vil også kunne være tilfelle ved klagesaker til psykologer. I Fag-etisk råd er vi oppmerksomme på dette - og jeg kan ikke si annet enn at vi prøver å ta hensyn til at i en klagesak kan klienten bli den svake part. Vi utfordrer spørsmålet om makt i våre vurde-ringer. En psykolog skal ikke kunne «diagnosti-sere» en klient for å få redusert eller avvist en klage.

- Når dere vurderer klager, vurderer dere dem ut fra typen overgrep, eller utfra konsekvensene det har for den som er blitt utsatt for dem?

- Vi vurderer det ut fra psykologens handlinger, og slik hans/hennes tenkning kommer frem under saksbehandlingen Kon-sekvensene vil si noe om alvorligheten av handlingene psykologen kan ha utført. Fag-etisk råd er ikke en rettsinstans som vurderer beviser i vanlig forstand. Primær-målet er å få kollegaer til å høyne sin etiske vurderingsevne. D.v.s. at en alltid ivaretar klienters integritet, rettigheter og selvbestem-melsesrett, samt at de tar hensyn til allmennhetens tillit til psykologer - en positiv kollegialitet. En psykolog er også ansvarlig for langtids-effekten av sine handlinger, feks. av å ha innlatt seg i et seksuelt forhold, til en klient, under, eller i tiden etter avsluttet behandling.

- Blir psykiske og fysiske overgrep sidestilt, eller blir fysiske - da tenker jeg på seksuelle overgrep - sett på som mer alvorlige?

- Nei, de blir ikke sett på som mer alvorlige, men vi er blitt mer klar over at seksuelle overgrep gir større konsekvenser enn tidligere antatt. Fysiske overgrep er ofte lettere å definere og få frem enn psykiske overgrep, som er vanskeligere å avgrense og få synliggjort.

- Hvis noen ønsker å diskutere om de eventuelt skal gå til det skritt å klage inn psykologen sin for Fag-etisk råd, er det da mulig for dem å få snakke med noen på forhånd), for å få hjelp og veiledning om hvordan de skal gå frem, eller blir de automatisk anmodet om å formulere en skriftlig klage?

- De kan ta kontakt med sekretariatet i Norsk psykologforening, eller kontakte en av med-lemmene i Fag-etisk råd for å få vite fremgangsmåten i klagesaker. I enkelte tilfeller kan medlemmene i rådet ta en samtale med en mulig klager som kan ha vanskelig-heter med å fremme klagen sin. Men vanligvis ber vi den som ønsker å klage, eventuelt med assistanse fra andre, om å formulere klagen skriftlig og sende den til Norsk psykologforening.

- I forbindelse med at psykolog Aarland gikk ut i dagbladet med at han personlig kjente til kollegaer som hadde begått seksuelle overgrep i forhold til klienter, sa Sverre Nilsen, generalsekretær i Norsk psykologforening at Aarland selv begikk et overgrep med ikke å innrapportere disse sakene til psykologforeningen. Det er kom-met noen reaksjoner på dette. Folk vil vite hvordan det er med taushetsplikten til psykologene. Hvis man har opplevd over-grep, men ikke føler seg sterk nok til å levere klage mot terapeuten, vil man da kunne gå til en ny behandler og fortelle om dette og vite at denne har taushetsplikt? - Eller kan man risikere at saken går til psykologforeningen, og at man ufrivillig blir dratt inn i noe man hverken ønsker eller er klar over?

- Psykologene har taushetsplikt overfor sin klient som absolutt første prioritet, og kan ikke gå videre med noe uten klientens klare samtykke. En psykolog bør ta følgende hensyn i følgende rekkefølge når han får vite om uetiske handlinger fra en kollega: - Først og fremst til sin klient, så andre klienter som kan bli utsatt for det samme, så sin kollega som eventuelt blir utsatt for uriktige påstander og sladder, og til profesjonen som vil skades av at det ikke blir handlet overfor psykologer som det påstås ikke har tilfredsstillende etisk praksis. Det er også viktig at psykologer blir beskyttet mot uriktig sladder og halvsannhe-ter. Mener du at psykologforeningen tjener mest på å gå ut og bagatellisere at overgrep finner sted, eller tror du at folk flest vil få større tillit til standen hvis dere bekjenner at det finnes individer også i deres profesjon som burde vært luket ut? Vi er best tjent med at vi erkjenner at det også blant psykologer finnes individer som må korrigeres og eventuelt lukes ut - at det som måtte være fag-etisk tvilsomt blir synliggjort.

- Noen hevder at kameraderi er fremtredende hos psykologer. Med det mener de at hvis de har en uheldig opplevelse hos en terapeut, og kontakter en annen, så blir de mange ganger møtt med en bagatellisering av hva de har opplevd. De føler at «den nye» behandlerne ikke er så villig til å diskutere det, og slett ikke til å gå skikkelig igjennom det som faktisk skjedde. Medfører dette riktighet? - Hvis det gjør det, er det da ikke ille at klienten ikke skal bli skikkelig ivaretatt også på dette?

- Jeg kjenner ikke til den slags kameraderi, men utelukker ikke at det i enkelte tilfeller kan være slik. Jeg har selv hatt tilfeller hvor klienter ønsker å snakke om uheldige opplevelser med andre terapeuter. Det kan være vanskelig å håndtere, fordi klientens budskap kan bli: «Hjelp meg - men ikke gjør noe med det». Klienten har selvsagt rett på forståelse og oppmerksomhet på sine opplevelser. Jeg håper ikke det er slik at noen blir avvist når de tar opp slike spørsmål. Terapeuten må ha tid til å diskutere og tydeliggjøre at han ikke kan gjøre noe uten klientens samtykke. Terapeu-ten må også ha rett til å ta opp spørsmålet med klienten om det ikke burde bli gjort noe med den informasjonen klienten kommer med. Fagforeningen vil ha et høyt faglig og etisk troverdig «kameraderi».

- Jeg vil gjerne litt inn på dette med taushetsplikten igjen. Vi har opplevd at det i barnevernsaker kan forekomme utlevering av informasjon om klienter til sosialkontor og barnevern. Gjelder ikke den samme taushetsplikten her? Er det ikke et alvorlig tillitsbrudd fra en terapeut å utlevere informasion uten klientens samtykke?

- Barnevernloven kan åpne mange dører, også taushetspliktdøren, for å kunne ivareta barn som ofte kan være de som står absolutt svakest. Dersom en psykolog får kjennskap til at et barn har levevilkår som er slik at det kan være riktig med vernetiltak for barnet etter barnevernsloven, så skal psykologen gjøre sitt til at situasjonen blir endret, og hvis dette ikke er mulig å få til, så har psykologen, og andre selvstendige behandlere, rett, men ikke plikt, til å gi informasjon om forholdet til barnevernet. Det kan oppstå en etisk plikt i forhold til barnet for en psykolog i en slik situasjon. Her kommer psykologen opp i en svært vanskelig etisk vurdering, hvor det kan være aktuelt å ta hensyn til et barn som en svak og lidende part, fremfor den grunnleggende lojaliteten til klienten. I tillegg til loven, vil psykologen kunne ha støtte for en slik vurdering av våre etiske prinsipper, men det vil aldri være noen lettvint og automatisk handling å benytte informasjonsretten i en slik situasjon. Det vil kunne innebære et tillitsbrudd i forhold til klienten, men med riktig håndtering kan det også være situasjo-ner der klienten kan oppleve det som positivt at psykologen tar ansvar for barnets situasjon og får formidlet at det er til barnets beste at informasjon gis til barnevernet.

- Kan du til slutt gi en rask oppsummering av hva som er overgrep, både fysisk og psykisk, og om hvilke kriterier som skal til for at en terapeut plikter å bryte taushets-plikten sin overfor klienter?

- Et overgrep er en subjektiv sak der klientens opplevelse av å være krenket må være utgangspunktet. Som terapeut må en være oppmerksom både på de umiddelbare reaksjonene, men også på de senere konse-kvensene av overgrep. Ved seksuell utnyttelse av klienter kan det oppleves som ivaretakelse i øyeblikket, men være dypt krenkende på lengre sikt. En ugjennomtenkt handling kan få konsekvenser for tilliten og ødelegge et terapiforhold, men det kan også bli en repetisjon av tidligere overgrep og slik forsterke og legge til problemer til det klienten hadde fra før. Derfor er kravet i våre etiske prinsipper absolutt om at det ikke skal forekomme seksuelle handlinger fra en psykolog overfor klienter. Som terapeut skal en ikke bryte den enkelte persons integritet, men samtidig skal terapi være utfordrende og grenseutvidende. Psykologen skal kunne beherske kunsten å utfordre grenser, uten å krenke dem. Taushetsplikten er i utgangspunktet abso-lutt og er et av de viktigste middel psykologen har for å kunne være sine klienter til hjelp i terapi. Bortsett fra at barnevernloven gir en begrenset rett til å bryte taushetsplikten, så har psykologen rett til å bryte taushetsplikten for å hindre at en alvorlig forbrytelse skjer. Det vil da være spørsmål om alvorlig vold, drap, selvmord, seksuelle overgrep mot barn eller andre ubeskyttede personer og lignende. Det er bare lov å bryte taushetsplikten overfor de personer eller myndigheter som kan hindre at forbrytelsen skjer. Psykologen kan ikke bryte sin taushetsplikt om alvorlige forbrytelser som er- begått. Psykologen kan ha andre roller enn som terapeut, som sakkyndig og lignende. Da vil det være andre rammer for taushetsplikten. Psykologen skal da informere om hvilken rolle hun/han har, og hvilke regler som gjelder i denne situasjonen.

Våre «Etiske prinsipper for Nordiske psykologer» stiller strengere, mer presise og veiledende krav til psykologen enn det lover og godkjenningsmyndigheter gjør.

Prinsippene omhandler psykologens ansvar, kompetanse, forpliktelser overfor klienter, taushetsplikt, psykologiske undersøkelser og uttalelser, offentlige uttalelser, profesjonelle relasjoner og forskning.

Intervjuet av Eva Rognvik