De fleste som en eller annen gang i sitt liv har hatt behov for psykologisk hjelp, vet at den overskriften jeg har valgt til dette innlegget er illusorisk. Dessverre er det ofte slik at en hjelpesøkende ikke fritt kan velge sin terapeut. Denne situasjonen fører til visse problemer både for klienten og terapeuten.

Av Svein Otto Aarland, førsteamanuensis UiB
For de fleste blir ventetiden lang før de kan komme til behandling. I dag er ventetiden fra 3 til 6 måneder. For den som trenger hjelp for sin angst eller depresjon, virker en slik ventetid uendelig og uoverkommelig. Når situasjonen for et menneske kjennes for vanskelig, er det ikke uvanlig at man tar for seg telefonkatalogen og systematisk går gjennom listen over psykologer og psykiatere - ringer opp en etter en fra A til Å, for å be om time. Til slutt får en kanskje «napp»: «Du kan få time fredag i neste uke.» Den hjelpesø-kende blir lettet og aksepterer selvsagt umiddelbart.

GJENSIDIG RESPEKT - ET GODT UTGANGSPUNKT
Det er naturlig at klienten, i allefall i starten av behandlingen, vil definere forholdet mellom seg og terapeuten som et «Herre-Knekt» forhold. Han/Hun tenker gjerne slik: «Det er jeg som er hjelpeløs, og det er du som skal hjelpe meg.» Ja, jeg er så fri at jeg våger påstå at ikke så få -særlig nyutdannede psykologer - tenker i samme bane. Dette er et svært ugunstig utgangspunkt for behandling, fordi det passiviserer klienten som forventer at terapeuten skal finne den riktige knappen å trykke på slik at problemene forsvinner. Samtidig overaktiviserer det terapeuten og tvinger henne/ham inn i en «Jeg må være flink»-rolle.
Etter min og manges mening er det en ting man må ha klart for seg i et terapiforhold, nemlig at i dette forholdet finnes to eksperter. Terapeuten er eksper-ten i psykologi, mens klienten er eksperten i hvordan han/hun har det. For å skape et godt utgangspunkt for behandling, bør og skal begge parter akseptere hverandres ekspertise. Skjer dette, blir spørsmålet om valg av terapeut lite relevant. Vi har nemlig en situasjon preget av gjensidig respekt og aksept det beste utgangspunkt for en vellykket behandling.

TRYGGHET ER VIKTIG
I nær sammenheng med dette er det et annet forhold jeg føler det er nødvendig å påpeke. Det er av vesentlig betydning at man i begynnelsen av et terapiforhold bruker god tid til å bli kjent med hverandre før den egentlige behandlingen starter. På denne måten skaper man trygghet, og dermed et klima som er egnet for åpenhet. Uten åpenhet er det vanskelig, ja jeg våger påstanden umulig, å drive terapi. Dersom man ikke gjennom slike innledende samtaler greier å skape en gjensidig trygghet, kan man stille et stort spørsmåls-tegn ved om man skal gå inn i et terapeutisk forhold. Det er lite sannsynlig at det vil komme noen positiv effekt ut av terapien. Hvis en kan regne noen effekt i det hele, er det mer sannsynlig at denne vil være negativ.
Hvis ikke trygghet etableres, har klienten i praksis (i alle fall i de fleste tilfeller) bare to valgmuligheter. Han/hun kan fortsette i terapiforholdet. Dette gjør mange fordi de vet hvor vanskelig det er å finne en ny terapeut. Klienten kan også velge å gå ut av situasjonen med den risiko dette innebærer. Hva som er verst kan diskuteres. Jeg tør i alle fall påstå at muligheten for valg av ny terapeut er minimal.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at terapeuten også har valgmuligheter. Han/hun kan gjøre det klart for klienten at def ikke synes som om vedkommende er den rette til å hjelpe. Klienten skal imidlertid ikke sparkes ut. Det kan få alvodige konsekvenser for klientens til-stand. Klienten må få et tilbud om fortsatte timer helt til terapeut klient i fellesskap har funnet en ny terapeut som synes å passe. I praksis viser det seg ofte at under denne prosessen etableres trygghet og terapien kan starte.

«DEN SOM IKKE VIL DEN SKAL!»
En annen valgmulighet er å starte opp terapien og kjøre på. Dette kan gå bra, men sannsynligheten for det er liten, ja så liten at jeg ikke nøler med å kalle det uetisk. Det er helst uerfarne terapeuter som velger slik, enten fordi de har et sterkt behov for å være flink (verdensfrelser kompleks) eller fordi de selv har en del ubearbeidede og ubevisste emosjonelle problemer.
Resultatet av et slikt valg blir gjerne at klienten får en følelse av å være håpløs, reagerer med utilfredshet, depresjon eller aggresjon - alt etter klientens personlig-het. Terapeuten vil gjerne reagere med irritasjon, skjult eller åpent sinne, rettet mot både klienten og seg selv. Terapeuten kan også reagere med å klandre seg selv, og kan kanskje selv få emosjonelle problemer. Andre terapeuter forsvarer seg selv med å tillegge klienten skyld. Dette kan signaliseres bevisst eller ubevisst til klienten med påfølgende uheldige konse-kvenser. I slike tilfeller virker «terapien» mot sin hensikt. Det oppstår gjerne et verbalt pingpong spill der terapeuten bruker sin makt og kaller sine egne reaksjoner for tolkninger, og klientens reaksjoner for f.eks. overføringer eller motstand.
Dette er ikke terapi, det er anti-terapi. Det eneste umiddelbare valg klienten har i denne situasjonen er å avslutte «terapien». Ofte gjøres dette med tusen unnskyldnin-ger, fordi terapeuten sitter med makten og skal skrive journal. Men, hvilket annet valg har klienten i praksis? Han/hun må trekke seg tilbake for å bevare den siste rest av verdighet og selvrespekt. Når valget er gjort sitter klienten ofte tilbake med tanker om at det sikkert likevel var hans/hennes feil, og det vil sikkert gå lang tid før klienten slår opp i telefonkatalogen igjen.