De fikk det som de ville.
Otto Jespersen gikk over streken, det har flere gjort før ham. Og vi har alle våre grenser for grad av humor. Når man fleiper med sykdom reagerer man.
Det gjorde ikke Jespersen.

Og Bondevik fikk det han ønsket seg.
Men det virker som et hån for dem med virkelige psykiske lidelser - med tre ukers ”depressiv reaksjon” og påfølgende tabupris. Fordi han sto frem!

En slik tre ukers affære opplever de fleste. Forfattere for eksempel, har en slik nedtur hver høst når anmeldelsene kommer.
Mange mobbes jevnlig på jobb og skole.
Psykiatriske pasienter – derimot - går gjennom helvete år etter år med angst og depresjon. Mange blir lagt inn – dersom de får plass – mange må slite alene. Og en ting vet de – i deres tilstand ville de ikke vært i stand til å ta et så stort ansvar og i hvert fall ikke stile mot stillingen igjen.

Politikere, kunstnere og annet kjentfolk har i årevis stått frem i mediene eller i bokform med sine depresjoner, angst og diverse rusproblemer.
Det er vanskelig å forstå hvorfor Bondevik med Gud og kjernefamilie, snill ektefelle og hele Kristelig Folkeparti bak seg ikke skal tåle det en statsminister bør tåle – eller gå av.

Vi har stadig redselsfulle kriger, vi vet at 6 mill. barn har aids (ofte barn som ikke burde vært født, men kristelig pålagt et liv av dem som er imot prevensjon og selvbestemt abort) vi har hatt nyheter om krig, grufulle naturkatastrofer, gisseldramaer, terroristangrep, - og vår statsminister finner det beleilig å gå på kirkegården med Se& Hør for å gråte over sin mor som døde for 26 år siden?
Er ikke det litt umodent da?
Jeg har bare lest det i mediene.
Og noe dementi har jeg ennå ikke sett.

MARGARET JOHANSEN