Debatten om TT-kort dør langsomt ut. Byrådet i Oslo har forlengst satt sluttstrek.

Og mange eldre skjønner ikke egentlig hva som foregår, fordi det er imot alt de har lært om norsk velferd.
Her dreier det seg nemlig ikke bare om 700 000 pensjonister ”med besvær kan ta trikken” eller forflytte seg mellom høyst nødvendige mål. Det dreier seg heller ikke om bevegelseshemning eller økonomisk evne.
Selv om den slags aldri er på tale når det gjelder den øvrige befolkning, ville man kanskje forstå nødvendigheten av behovsprøving.

Det som skjer er følgende: Dersom du er bevegelseshemmet og har behov for
bil for å komme ut i høyst nødvendige ærend og for å ha et normalt liv - så er det alderen som ”behovsprøves”. Er du under 67 har kommunen viselig funnet ut at du har større behov for å komme ut. Derfor får denne gruppe 150 TT-merker mens gruppen over 67 bare får 25 (En tur/retur i måneden). Med samme diagnose fra legene!!!. For å si det brutalt, er du fylt 67 er du mindre verdt som menneske. I siste liten fant kommunen ut i sin visdom at minstepensjonister kanskje burde få 50 TT-merker. Men hvem er minstepensjonister? Mange sitter ensomme i dyre leiligheter uten muligheter til å ta drosje ved behov, men det fins også dem som kanskje lever i et familiemiljø med lett adgang til bil.
Dette skulle imidlertid ikke bety noe som helst. Ingen spør unge familier hva de har før de får alle sine velferdsgoder i et samfunn der alle skulle være like for loven.

Men er de det?
Høsten og vinteren nærmer seg. Glade pensjonister intervjues og sprudler om et deilig liv i syden. Tusener orker ikke engang å forflytte seg til nærmeste matbutikk. De er utbrente, nedslitte i muskler og ledd, sliter med sykdom. Og de hater å være avhengige av å be om hjelp, om de i det hele tatt får noen.
Jeg håper kommunene står ferdig med fullt utbygde aldershjem for alle som vil få behov for det når depresjonene og sykdommen siger på av mangel på et vanlig anstendig sosialt liv.

Margaret Johansen