Vi mennesker liker utfordringer. Og vi beundrer dem som våger litt mer. Før gjaldt det bare menn. I dag liker alle å tøffe seg. Da er det ikke noe særlig kult å gå rundt å sippe over og klage over at man lider av angst. Jeg lider av angst. Det er en innrømmelse. Men den koster meg ingenting. Slik sett har jeg vært heldig. Jeg skjuler det ikke. Jeg snakker om det. Helst på en munter måte. Ja, for jeg er absolutt i stand til å se komikken i mitt irrasjonelle reaksjonsmønster når angsten erobrer fornuften. Å kunne le av sin egen tragedie er en gave. Men angst er ikke noe morsomt. La meg fortelle dere om angst. Angst er å tvinges i kne, skjelvende ugjenkjennelig, uten rømningsveier en aldeles normal formiddag hjemme i din egen stue. Angst er å samtale med deg selv i minutter, ja, kanskje timer, for å våge noe så trivielt som å gå i nærbutikken og handle melk og brød; og når du omsider våger, bryter du sammen og snur etter førti meters gange fordi du ikke engang makter det. Angst er å våkne om natten, med buldrende hjerte og prikkende hud, vilt overbevist om at døden er her. Angst er ikke å få sove, eller å våkne med et smell hele natten igjen. Angst er å krabbe inn i bilen klokken tre om natten for å forsøke å nå legevakten før hjertet som du kjenner dunk dunk dunk helt oppe i halsen, stopper. Angst er å være redd for ikke å få sove, og angst er å være redd for å sovne. Angst er å ta sin egen puls i time etter time. Angst er å sitte i baksetet i en bil i et fremmed land og uten forvarsel plutselig kjenne brystet snøre seg sammen, og så merke hvordan ansiktshuden strammer seg tettere og tettere over kraniet mens armene bøyer seg inn mot kroppen i en slags fosterstilling og du hiver og hiver etter luft, mer luft, mer luft. Inntill alt blir velsignet mørkt. Angst er å sitte eller stå ansikt til ansikt med venner (eller ukjente) og kjempe for å beholde selvkontrollen mens ditt indre er i opprør, og å holde stemmen klar og tanken fokusert. Det koster. Gud som det koster! Angst er å befinne seg på sammenbruddets rand en sen kveld å vite at du ikke kan tillate deg å tippe over fordi du har ansvaret for barna som sover trygt og uvitende i sine senger. Angst er aldri å vite noe sikkert. Du kan føle deg utmerket. Du kan sove nettene igjennom i uke etter uke. Men plutselig, og helt uten forvarsel, er den der. Sort og kolossal. Du vet hva det er, du har gått til leger og psykologer, du har kjempet med denne demonen i en årrekke, din fornuft snakker til deg, men du lytter ikke. For angsten er mektigere enn deg. Angsten bor i deg, angsten eier deg, angsten eter deg. Den gjør deg vaktsom, den beleirer deg, den gjør deg til et gissel. Det er kanskje det verste: At du aldri vet. Du kan ingenting planlegge fordi angstutbruddene ikke følger noen timeplan. Å reise på ferie medfører stor risiko. Da rives du ut av ditt nærmiljø og alle de små tingene som sammen danner ditt eget system, din egen måte å takle angsten på. Det kan være logiske størrelser som menneskene du betrakter som dine fortrolige, din personlige lege, det utenatlærte telefonnummeret til ambulansetjenesten. Og det kan være irrasjonelle størrelser som luften du puster på hjemstedet, din egen seng, solens vante gang utenfor stuevinduet, avisen på dørmatten. Sammen skaper de noe som likner på trygghet. Lar du deg diktere, har du et uoversiktelig handikap. Du er nødt til å ta sjansen. Den eneste veien er kampen. Kampen mot den usynlige og uberegnelige fienden. Det er en kamp du må kjempe alene. Angstpasientene er verdens ensomste mennesker. Jeg leser om ledertrening. Dette å utsette mennesker for ekstremer. Man klatrer i fjell, hopper i fallskjerm, padler igjennom stryk, utsetter sin kropp og sitt sinn for de ytterste påkjenninger. Det eneste man har å møte det med, er mot og vilje. Og når man kommer ut på den andre siden, er man styrket. Man er blitt en bedre leder. Men jeg ser ikke noe heltemodig i denne leken for voksne. Jeg ser det ikke engang i den profesjonelle lek med farer som du finner hos enkelte forfattere, eventyrere og journalister innenfor omerådet vi kaller ”adventure”. De er modige. Javel. Men de utsetter seg like fullt for det jeg kaller en kalkulert risiko. De kan føle frykt. Men de vet ingenting om angst. Angstpasienten slåss ikke med fjell og krokodiller. Han slåss med noe mye verre. Han slåss med de indre demonene som kan gjøre noe så trivielt som en handletur i nærbutikken til en rystende kamp for å overleve. Angstpasienten kommer ikke hjem for å fortelle om sine opplevelser. Han kommer aldri hjem. Han er der ute hele tiden. Derfor hevder jeg at angstpasientene er vår tids virkelige helter. Det finnes intet større og mer heltemodig enn et menneske som trosser døden og overvinner seg selv for to liter melk og et kneipbrød. Skrevet av Yan Friis for " Vi Menn "