Angst kan komme brått eller den komme litt etter litt. Dette innlegget er sakset fra diskusjonsforumet. Noen som kjenner seg igjen?

Det var en fin dag, solen sto høyt på himmelen og sendte sin livgivende varme ned på landskapet.
Det glitret av lys mellom grenene, søkende etter markens blomsterflora.
Jeg hadde slått ut håret og lot det flyte fritt nedover skuldrene. Sollyset danset i det og farget det rødt som kobber. Lukten av sen vår slo mot meg på stien. Vinden lekte med kjolen min så den sto i en bue ut fra knærne.
Jeg var fri den dagen, fri til å se alt rundt meg, naturen, lyset fargene. Vinden spilte sin egen sang, og hvisket mellom trærne. Jeg ville danse, leke og le. Vri meg på bakken og grave hodet ned i hvitveisen, bare kjenne duften av frihet og vår.
Jeg tror jeg fornemmet deg før jeg så deg. En følelse, en frykt for det nye, det ukjente. Hjertet mitt slo fort, hoppet over et par slag og raste av sted.
Fort reiste jeg meg opp, undrende. Hva var dette for noe? Jeg så skyggen på stien, fotsporene bak meg der jeg hadde gått. Var det ikke vinden som pustet? Men du, du som hvesende sendte lyder i mitt øre?
Jeg snudde meg brått, ville fange deg opp. Du sto der i skyggene, innkledd i mørk tåke som omkranset deg og farget bakken mørk som natten.
Hva ønsker du? Ropte jeg høyt, frykten hang over meg som et teppe som snart ville ramle over meg og fange meg inn i et nett.
Du svarte ikke, bare strakk dine armer mot meg. Du krummet de inn mot deg selv, fortellende. Kom, kom til meg. Jeg snudde meg og løp, løp til blodet bruste i mine årer og knærne knakk sammen under trykket. Jeg seg sammen på trappen, hulkende som et barn.
Jeg så deg ikke igjen før vannliljene danset over tjernet der hjemme. Jeg hadde glemt deg, fortrengt deg, hvisket deg ut av erindringen.
Jeg satt barfotet på fjellknausen og kjente det kjølende vannet leke med føttene mine når de små krusningene på vannflaten nådde frem til meg. Hvor kom du egentlig i fra? Steg du opp fra vannet og liljene og rev i stykker bildet av det rene, det vakre? Eller var det i skogen mellom trærne du gjemte deg og ventet? Ventet på en sviende seier. Jeg reiste meg og sto der som en blussende brud. Jeg knelte foran dine føtter, ettergivende, ydmyk og liten. Hvem er du? Hva ønsker du? Din hvesende stemme skar i stykker luften jeg pustet inn. Snørte den sammen til jeg skalv av frykt.
Se på meg, se meg i øynene. Ta dine hender og form meg, jeg venter kun på deg.
Jeg kunne ikke en gang se på dine føtter uten å ville skrike av frykt. Se på deg, hvisket jeg med hodet vendt bort. Se på deg, aldri. Jeg våger ikke en gang å tenke på deg. Jeg kunne ikke springe, eller gå, jeg krøp på mine knær bort fra deg. Din latter fulgte meg til trappen der hjemme.
Nå ventet du hver dag der ute, ventende på meg. Jeg åpnet ikke døren, men låste den og blokkerte døren, redd du skulle nå inn til meg hvis jeg gløttet på låsen.
Jeg lagde min egen lille verden der inne, trygg fra deg, trygg fra verden. Et lite fengsel som varte lenge, lenger enn jeg trodde var mulig. Du ventet ved postkassen, i bilen, i hagen. Jeg fulgte deg fra vinduene i huset. Alltid på vakt, en evig kamp om makt.
En vinterdag sent i januar banket det på døren. Jeg lukket ikke opp. Jeg visste det var deg, jeg fornemmet din vrede gjennom døren. Se på meg da, se meg i øynene, form meg, gi meg et navn. Stemmen din vrengte veggene innover. Lenger og lenger ned mot meg. Jeg knelte ved døren, gå din vei, jeg ønsker deg ikke. Men du var ikke til å stanse. Du braste inn i stuen til meg og omgjorde huset mitt til en mørk seig tåke som lå over alle møblene i huset.
Nå satt du ved frokostbordet hver dag og drakk av mine kopper og spiste av mitt brød. Du sov i min seng og danset på mine bord. Jeg knelte atter en gang under din makt. Min styrke var borte, jeg var tilintetgjort. Du eide meg med hud og hår. Voktet meg hvert sekund på dagen, ventende så du kunne slå til og sende meg skjelvende i bakken med dine giftige bitt.
Jeg gråt jeg ba, jeg tigget og skrek. La meg være, jeg ønsker deg ikke. Gå din vei.
Telefonen var død, jeg orket ikke å høre din hvesende stemme i den andre enden, så jeg tok den ikke. Vennene mine var borte, jeg orket ikke å ha deg sittende ved mitt bord og gjøre to til tre. Du splittet meg opp, spiste meg bit for bit.
Jeg lot deg vinne, allikevel var det ikke nok. Du ville jeg skulle se deg i øynene, forme deg og gi deg et navn.
Jeg våget det aldri, din vrede er for sterk.
Det har vokst mange hvitveiser på marken siden den gangen. Vannliljene har prydet dammen min mang en sommer. Jeg har gått barføttet i solen og kjent strålene leke i mitt hår. Jeg går ofte alene nå uten min skygge.
Men jeg ser ham noen ganger. I byen, i forsamlinger eller i mitt eget hjem.
Ventende, ventende på at min styrke skal svekkes, min motstand bli mindre.
Nei, angst jeg valgte deg aldri, du valgte meg.

Erica