Angst er en velkjent tilstand for de fleste mennesker. Alle har følt seg anspent eller redd og samtidig merket at kroppen er i opprør. Hjertet banker, hendene skjelver, halsen er tørr og man føler seg svimmel. Angst er en svært ubehagelig tilstand, som man ønsker å bringe til opphør så snart som mulig.
Av psykolog Egil Tonning

Det ikke enighet om definisjoner av angst. Forskjellen mellom angst og depresjon er at angst er rettet mot fremtiden. Depresjon mot fortiden. En "normal" person reagerer ikke med angst hvis ikke situasjonen er klart farlig. Da er det ikke noe problem. Angstpasienter derimot har lært at hvis der er den minste mulighet for at ting kan gå galt da er det nettopp det som skjer. Den engstelige lever sitt liv ved å være opptatt av fare og han spør seg selv "Hva hvis..? Hva hvis..?" mesteparten av tiden. Problemet er at vi ikke kan svare på spørsmålet. De engsteliges reaksjonsmønster kan framstilles på følgende måte:
1. Oppfatning av fare
2. Angstreaksjon
3. Ønske om å flykte
4. Hvis ikke mulig å flykte: hemming-blokkering
For noen mennesker er angst ikke bare en forbigående opplevelse, men en daglig pine: De sjeneres av angst i en så stor grad at angsten får en vidtrekkende innvirkning på deres daglige funksjon. Angsten avholder noen mennesker fra å benytte offentlige transportmidler, fra å handle i butikker, eller å oppholde seg på steder der det er mange mennesker tilstede. Andre avholdes fra å invitere venner til middag eller møte nye mennesker. De frykter at de ikke vil leve opp til forventningene, at de ikke vil gjøre en god figur, eller de føler seg bare nervøse og uopplagte. Intens angst medfører alvorlige begrensninger av sosiale utfoldelsesmuligheter og preger ofte hele tilværelsen.
Flere får høre: "Ta deg sammen, det er bare nerver!", "Du er stresset. Slapp av!". Dette er utsagn engstelige mennesker hører ofte. De er lite beroligende og fører ofte til mer angst. Bedre er det ikke med de pårørendes mange gode råd og bebreidelser når rådene ikke følges. Det er derfor ikke overraskende at engstelige mennesker får inntrykk av at andre tror at de bevisst simulerer sykdom for å bli fritatt fra hverdagens forpliktelser.
Mange mennesker finner angsten så frustrerende, hemmende og uutholdelig at de søker behandling. I perioder får de angstdempende medisiner av sin lege. Andre søker hjelp hos psykolog eller psykiater.
Et stort antall mennesker søker en løsning på deres angstproblemer i alkoholen, som for en tid kan være et effektivt middel til å redusere angsten. Denne løsningen er desverre uhensiktsmessig og dyr, fordi en forbigående reduksjon av angsten ofte betales med et alkoholmisbruk og øket angst.
Det er glidende overganger mellom normal og sykelig angst. Mennesker med angst føler seg ofte forvirret når de søker profesjonelle behandlere fordi disse kan ha forskjellige oppfatninger av årsakene til angsttilstanden og på hvilken måte den skal behandles. Noen vektlegger psykiske forhold, andre sosiale og atter andre biologiske årsaker til angsten.
Det skjer desverre ikke sjelden at mennesker med angst går forgjeves til behandlingen. De føler seg dårlig forstått, har en opplevelse av at symptomene deres blir bagatellisert, eller de finner at den tilbudte behandling er utilstrekkelig.
Det har i de senere år vært en intensiv utforskning av angsttilstanders årsak, forløp og behandling, særlig i USA. Man har i dag langt bedre muligheter til å behandle de mer alvorlige, invalidiserende angsttilstandene og forebygge kroniske utviklingsforløp. Vi vil i denne artikkelen redegjøre for en dominerende retning innen psykoterapi som kalles kognitiv atferdsterapi. Vi vil også redegjøre for de senere års intense forskning omkring sykelig angst, men vi vil også omtale noen viktige forhold omkring normale former for angst.

ANGSTENS PARADOKSER

TERAPI VED ANGSTTILSTANDER
I behandlingen av angst er det viktig å kartlegge nøyaktig angstens karakter og utrykksformer. En begynner gjerne med å registrere de fysiologiske symptomene. Senere kan klienten identifisere tanker og sette ord på følelsene. Nøkkelen er å forstå pasientens referanseramme og dessuten hva han tenker om det å ha angst. Mange sier at angst er tegn på svakhet osv. ("Burde klart det selv!"). Angst og depresjonssymptomer flyter over i hverandre.
Mange blir deprimert av å ha hatt angst lenge. Det er omtrent alltid blandingssymptomer ved angsttilstander. De mest karakteristiske kognisjoner (fornuftsmessige slutninger) ved angst er:
-En overbevisning om at andre kan lese ens tanker.
-En overbevisning om at andres bifall er livsviktig for ens eget velbefinnende.
-Katastrofering, selektiv abstraksjon (fokusering på ens svakheter), enten/eller tenkning.

Generelle behandlingsstrategier ved angst:
1. Å identifisere beskyttelsesmekanismer (f.eks. skam ved å ha angst. "Ingen må vite at jeg har angst.")
2. Å overbevise klienten om at han/hun må eksponeres for angsten for å bli kvitt den.
3. Å bruke visualiseringsteknikker (der en forestiller seg det verste/beste resultat i en eksponeringssituasjon).
4. Å topprioritere hjemmearbeid ved bruk av bl.a. lydbånd, tankedagbok og spørreskjema som hjelpemidler.
5. Identifisering og bearbeiding av lav frustrasjonstoleranse. I respons til: "Jeg klarer ikke dette!", blir klienten oppfordret til å instruere seg selv med: "Hvem sier jeg ikke kan klare dette?", "Jeg vil prøve å se hvor lenge jeg holder ut".
6. Bruk av rollespill (f.eks. høytlesning, foredragsholding i terapitimen, læring av sosiale ferdigheter m.m.)
7. Å lære klienten å akseptere angsten.

Generell angst
Ofte referert som frittflytende angst. Karakterisert ved tilsynelatende mangel på holdepunkter for angsten. Mest brukte terapi tidligere er avslappingsøvelser/psykoanalyse. Disse har etter min mening kortvarige virkninger. Kognitiv terapi inkluderer, foruten avslapping, også klientens kognitive (fornuftsmessige) vurderinger. Hensikten er å kontrollere katastrofetanker. Terapien er også mer strukturert.

Panikkangst
Omlag 2% av befolkningen får panikkanfall. Ofte skjer det hyperventilering som senker co2-innholdet i blodet, noe som i neste omgang fører til flere symptomer. Oppmerksomheten er konsentrert om de kroppslige symptomene og en tenker ofte at en skal dø. Her gjelder det å øke toleransen.
Behandlingsmetoder:
1. Å lære klienten om panikk og angst utfra den kognitive modellen.
2. En gjennomgang av noen av klientens typiske panikkanfall.
3. Fokusering på nøkkelopplevelser og mistolkninger som gir katastrofefølelse.
4. Arbeid med mistolkninger som gir katastrofefølelse ved:
-Panikkreduksjon (hyperventilering, forestille seg faren, få fram en realistisk holdning til faren)
-Registrering av klientens tanker om sine problemer. Å diskutere dem og sette dem under tvil.
-Undersøking av klientens spesifikke panikkopplevelser og å gradvis utsette klienten for lignende situasjoner.
5. Trening på mestringsteknikker (kontrollert pusting, skifting av fokus, tankeregistrering).
6.Å systematisk utsette klienten for angstprovoserende situasjoner.

Det viktigste ved panikktilstander er å redusere pasientenes katastrofefølelse i forbindelse med kroppslige reaksjoner.
En diskusjon kan være effektiv, men det beste er demonstrasjon ved atferdseksperimenter. Pasientene må erfare reduksjon i symptomene. Hyperventilering introduseres som eksperiment og diagnostisk øvelse. I løpet av eksperimentet blir klienten bedt om å puste hurtig gjennom nesen og munnen og fylle lungene så mye som mulig når han/hun puster inn i en periode av 2 minutter. Klienten blir ikke forklart nøyaktig hva han/hun kommer til å føle og han/hun blir ikke fortalt at effekten av pustingen fremkaller symptomer på panikkanfall. Cirka 30% av pasientene opplever symptomene forskjellig fra andre situasjoner i terapitimen.
Terapeuten spør klienten hva han/hun ville føle hvis disse symptomene hadde dukket opp i andre situasjoner. Klienten blir deretter bedt om å gjøre pusteøvelser hjemme straks han/hun har erkjent at hyperventilering kan hjelpe ved panikkanfall. Slik trening har to hensikter:
1)Å vise at pusteøvelser kan ha effekt.
2)Å presentere en effektiv måte å redusere symptomene på.

Et viktig hjelpemiddel er lydbånd som instruksjon. Når klienten har klart øvelsene blir han instruert om å benytte seg av dem når panikkanfall oppstår.
En annen øvelse er å demonstrere kognisjoner. En nyttig metode her er å få pasienten til å lese høyt en del katastrofeord på et stort kort. Når pasientene leser slike ord får de ofte panikksymptomer. Hvis det framkommer panikkanfall under en slik øvelse kan terapeuten forklare at tanker har sammenheng med panikkanfallet.

Fobi
Fobier forårsaker intens angst som resulterer i forskjellige kroppslige og emosjonelle symptomer. Den som har en fobi reagerer gjerne på en helt konkret situasjon eller på et objekt, fenomener som en til en viss grad kan unngå. F.eks. kan en som har en intens frykt for å fly planlegge å reise uten å ta fly. Antall objekter og situasjoner fobikeren kan frykte er nærmest ubegrenset. Det kan være enkle fobier, multifobier eller sosiale fobier. Noen fobier er muligens nedarvet, som f.eks. slangefobi. Agorafobi (angst for åpne plasser) er ofte forbundet med panikkanfall.
De spesifikke konsekvenser den enkelte fobiker forestiller seg er av stor viktighet når det gjelder behandling. I mange tilfeller er det nødvendig for fobikeren og eksponere seg for den truende situasjonen eller objektet. Man bruker da avslappingsøvelser og gradvis eksponering til det fryktede stimuli. Det er viktig å konfrontere/møte situasjonene. I kognitiv terapi kombineres eksponering med kognitiv trening og forestillingsbilder. Det er viktig at klienten lærer seg å avkatastrofere den truende situasjonen eller objektet. Han/hun må da lære seg hensiktsmessige kognisjoner som han/hun kan overbevise seg selv om gyldigheten av før eksponeringen og under eksponeringen. Undersøkelser viser at avslappingsøvelser kombinert med kognitiv trening er den foretrukne metoden i behandling av fobier.

Tvangstanker/-handlinger
Dette er svært plagsomme forestillinger og tanker som stadig gjentar seg (En person kan f.eks. få sterk angst hvis han slutter å vaske seg). Mange har skyldfølelse for å ha slike tanker, som ofte kan inneholde aggressive og seksuelle tema. Vi kan her arbeide med skyldfølelsen og bruke tanke-stopp-teknikker (hvor pasienten gir seg selv kommando om å stoppe en bestemt tanke). Slike problemer kan være vanskelige å behandle. Det finnes egne programmer for å redusere tvangsatferd. Forandring skjer gradvis.

Hypokondri
Hypokondere går ofte til mange leger. Det kan ofte være effektivt å angripe hypokonderforestillingene direkte. Det er viktig å ikke avskrive muligheten for farlig sykdom, men diskutere sannsynligheten.

SÅRBARHET OG ANGST
Sårbarhet kan defineres som en persons oppfattelse av seg selv i forhold til ytre farer hvor kontroll mangler eller er for mangelfull til å gi ham sikkerhet. Når det gjelder psykiske lidelser er sårbarheten forsterket av visse selvsaboterende tankeprosesser. Mennesker med angst undervurderer sine personlige ressurser (minimering). De føler seg tvunget til å bare fokusere på sine svakheter (selektiv abstraksjon). Hver tabbe de gjør bedømmes som en katastrofe (svart/hvitt tenkning). På grunn av tendensen til å overdrive følgene av små feil, føler en seg i økende grad sårbar etter å ha begått en bestemt tabbe eller feil. For eksempel vil en engstelig person som skal holde en forelesning og som sier noe feil bli opptatt av publikums reaksjon og tro at han har dummet seg ut eller mistet sitt gode rykte. I tillegg vil han være sårbar for å begå flere feil.
Selv betydelig suksess i fortiden hjelper ikke fordi det alltid er mulig å gjøre tabber i fremtiden. Mange tankeprosesser blir også påvirket. Den engstelige får problemer med å være objektiv i forhold til sine negative selvbedømmelser. I sårbarhetstilstanden tenker han mer på sine tabber i fortiden enn på de gangene han lykkes med den samme oppgaven. Bare tidligere feil teller, ikke suksesser. Det finnes en sammenheng mellom tankeprosessen og de kroppslige reaksjonene når det gjelder sårbarhet. Han føler seg hjelpeløs, føler seg passiv og svak. Alternativt vil han føle seg utsatt for angrep som vanligvis gir seg utslag i muskelspenninger og skjelving.
En person føler seg sårbar hvis han tror at han mangler nødvendige ferdigheter for å mestre en spesiell trussel. Mange vanskeligheter kan oppleves som trusler hvis han tror at han ikke har de ferdigheter som er nødvendig. Et menneske som lærer seg å svømme, sykle osv. kan etterhvert stole på sine ferdigheter. Med økende ferdigheter er han mer beskyttet mot ulykker som f.eks. å falle eller å drukne. Det samme gjelder for tilegnelse av ferdigheter i mellommenneskelige forhold (f.eks. evnen til konversasjon, til å spørre om hjelp, til å hevde sine rettigheter). Tilegnelsen av slike evner danner grunnlag for redusert angst i sosiale sammenhenger.

Sårbarheten fører vanligvis til at man er tilbøyelig til å tenke på følgende måter:
1. En bruker mange absolutter (ord som aldri eller alltid). Eks: "Jeg kommer aldri til å bli kvitt angsten", "jeg kommer alltid til å være mislykket".
2. Tankelesing har en tendens til å erstatte faktisk viten ("De kan se på meg at jeg er engstelig", "Jeg vet de tenker negativt om meg").
3. Hyppig bruk av overdrivelser.
4. Forventning om katastrofer.
5. Det tas forhastede konklusjoner.
6. Det forekommer overgeneralisering.
7. Det klienten sier til seg selv er selvnedvurderende eller overdrevent selvkritisk.
8. Det fokuseres på visse aspekter mens andre oversees.

Typiske utsagn for angstklienter er:
"Jeg kan ikke holde ut å være sammen med mennesker som ser anklagende på meg".
"Jeg kan ikke gå på gaten alene. Tenk om jeg besvimer eller blir så dårlig at noen tilkaller sykebilen?".
”Jeg tør ikke under noen omstendighet gå inn i en heis. Hvis den sitter fast dør jeg”
"Jeg klarer aldri det jobbintervjuet! Jeg kommer til å dumme meg ut og hvis jeg ikke får jobben er det en fryktelig katastrofe!".

Eller under selve angstanfallet:
"Angsten kommer til å bli verre og verre, jeg vil bryte sammen?"

Arbeidet med å identifisere selvdestruktive tanker er ofte forbundet med motstand, med det vanskelige i å konfronteres med ens egne tanker - og det enda vanskeligere problemet med å erkjenne hvor de kommer fra.
De fleste mennesker sleper rundt på regler og ideer som de har tilegnet seg fra viktige omsorgspersoner som en gang i tiden betydde alt. Det kan være foreldre, men også tidlige partnere eller venner. De behøver ikke ha den samme innflytelse i dag. Mye av vår negative tenkning i dag stammer fra slike tidlige opplevelser. Forandrer vi var tenkemåte i dag forandrer vi også på fortidens innflytelse.

AKSEPTER ANGSTEN
Den verdensberømte psykologen Albert Ellis mener at angst egentlig er basert på følgende irrasjonelle idè:
"FORESTILLINGEN OM AT MAN BØR VÆRE INTENST OPPTATT OG OPPRØRT AV DET SOM KAN VÆRE FARLIG OG SKREMMENDE".

Dermed er det ikke sagt at det ikke eksisterer virkelig eller rasjonell frykt. Det ville vært merkelig hvis vi ikke hadde kjent oss redde når vi skulle krysse en sterkt trafikkert gate der muligheten for å bli påkjørt var stor. Om vi ikke er bekymret eller redde når vår sikkerhet er truet, vil våre dager på denne jord snart være talte. Men i virkeligheten er det meste av det vi kaller angst i moderne tid spørsmål om overdrevne bekymringer angående hva andre tenker om oss. Albert Ellis har i følgende punkter oppsummert det uhensiktsmessige ved overdreven angst og bekymring:

- Om det finnes en mulighet for at en situasjon i virkeligheten er, eller kan være, farlig eller skremmende, så kan vi gjøre bruk av en treskritts fornuftsmessig tilnærmingsmåte til den: a)Avgjør om situasjonen virkelig er farlig for ditt velvære. Hvis ja: b)Finn ut om det kan gjøres noe for å minske den eksisterende faren. Hvis nei: c)Resigner utfra det faktum at faren eksisterer. Hvis vi klager eller bekymrer oss svært mye i en potensiell eller aktuell skremmende situasjon, så kan vi likevel på ingen måte endre den eller gjøre oss mer forberedt på å møte den. Tvert i mot, jo mer vi bekymrer oss over at denne farlige situasjonen eksisterer, desto mindre blir vi i stand til å vurdere den og møte den.

-Selv om det er helt rett at ulykker og sykdommer (f.eks en flyulykke eller kreft) vil kunne oppstå en dag - og selv om det er svært leitt hvis så skulle skje, så finnes der ingenting man kan gjøre annet enn å benytte rimelige forsiktighetsregler. Tro det eller ei, men angst og bekymring bidrar ikke til å minske muligheten for ulykker! Tvert imot vil for mye angst og bekymring øke muligheten for at den fryktede hendelsen vil inntreffe. Jo mer vi bekymrer oss for å komme ut for en bilulykke, jo mer sannsynlig er det at vi "kræsjer" til slutt.

-Den katastrofe vi forestiller oss vil skje i forbindelse med de fleste potensielt ubehagelige situasjoner fremstår nesten alltid som sterkt overdrevet. Det verste som kan hende oss i livet er vanligvis døden - og før eller senere må vi alle dø. Om en har virkelig svære fysiske smerter i lengre tid (f.eks hvis man lider av uhelbredelig kreft som ikke kan lindres med legemidler) kan man alltids begå selvmord. Praktisk talt alle andre ubehag man måtte bekymrer seg for - for eksempel å miste den man elsker, å gå til tannlegen - viser seg oftest å være langt mindre farlige enn det man trodde på forhånd. De fleste katastrofer består vanligvis av vår egen overdrivelse og bekymring for at de vil inntreffe. Livet har unektelig mange smerter i beredskap for oss, men katastrofer og skrekkopplevelser er nesten alltid et produkt av vår egen fantasi.

-Angst er sannelig den mest ubehagelige tilstand mennesker kan befinne seg i, og de fleste skulle bokstavelig talt heller ønske å være døde enn å leve med konstant angst. Om man noensinne blir stilt overfor farer som utpressing, mishandling, eller dødstrusler og der ikke finnes noen mulighet til å unnslippe, da er det bedre å åpent akseptere det enn fortsatt å leve med frykten. Fengselslivet er å foretrekke framfor å tilbringe resten av sin levetid på flukt på ulike gjemmesteder og med hjertet stadig bankende av skrekk.

Bortsett fra å bli fysisk skadet, hva mer er det da egentlig å være redd for? Andre mennesker liker meg kanskje ikke eller de ser ned på meg. Noen av dem boikotter meg eller snakker nedsettende om meg. Det er hardt, urettferdig og bittert. Men så lenge jeg ikke bokstavelig talt sulter eller blir fysisk angrepet av andre, hvorfor skal jeg da la andre gjøre livet vanskelig for meg? Hvis jeg slutter å uroe meg og i stedet prøver å gjøre noe med andres plaging av meg, er det mulig at jeg før eller senere kan motvirke den. Om det intet er å gjøre med den, da er det vanskelig. Da er det bare slik. Hvorfor gjøre livet så mye vanskeligere ved å gremmes og engste seg for urettferdighet?

-Mye skremmende kan hende et barn som nesten ikke kan påvirke sin egen skjebne. Voksne befinner seg vanligvis ikke i denne situasjonen, men kan ved hardt arbeid endre på de skremmende omstendigheter i sitt liv - og om disse ikke kan endres, filosofisk lære seg å leve under slike betingelser uten panikk. Voksne mennesker behøver ikke fortsette å gjenoppleve situasjoner som de har oppfattet som reelle under en tidligere periode i livet, men som nå ikke lenger har noen gyldighet.

MOTANGREP MOT ANGSTEN
Albert Ellis hevder også at det mest effektive motangrep vi vanligvis kan sette inn mot angsten er følgende:

· Spor angsten tilbake til de spesielle meninger den består av. Du kommer sikkert til å finne ut at du sier til deg selv: "Er det ikke forferdelig at....?". Spør deg selv ettertrykkelig: "Er det så forferdelig eller fryktelig om et eller annet hender, det kan kanskje være leit, beklagelig, irriterende, men er det virkelig katastrofalt?"

· Når en virkelig situasjon er skremmende - som når man skal være med på en flytur i et gammelt fly - er det da fornuftig a)å forandre situasjon (f.eks avstå fra flyturen), eller b)å akseptere faren som et av livets mange ubehagelige fakta? Et meningsfullt liv innebærer faktisk å ta en del sjanser. Om en fare kan minskes, gjør så at du reduserer den. Hvis ikke faren kan minskes har du ingen annen mulighet enn å akseptere den. Ingen engstelse vil komme til å gjøre faren mindre.

· Om en ubehagelig hendelse skulle inntreffe og du ikke kan gjøre noe for å forhindre den, vurder da sannsynligheten for at den inntreffer og skaff deg best mulig oversikt over hva som ville komme til å skje hvis den inntreffer. Selv om tredje verdenskrig kan bryte ut i morgen, hvor stor er sannsynligheten for at det skulle skje? Og om den bryter ut, hvor sannsynlig er det at nettopp du kommer til å bli drept? Og om du nå ble drept, er det i så tilfelle en mye større katastrofe enn om du skulle dø 10 eller 20 år senere?

· For å overvinne angst er det vanligvis viktig å sette inn motpropaganda, både verbalt og atferdsmessig. Først må man erkjenne at det er en selv som har skapt engstelsen ved hjelp av negative tanker. Derfor må man også tvinge seg selv til å gjøre det man er meningsløst redd for og handle på tross av angsten.

· Det meste av angst i vår tid er nært forbundet med en underliggende eller åpen frykt for å dumme seg ut offentlig, for å komme i konflikt med andre, for tap av kjærlighet. Det er alltid en fordel og lete etter slike bakenforliggende grunner til angsten og stadig stille spørsmål, tilbakevise og bekjempe ideene som ligger til grunn for den.

· Det er best å overbevise seg selv om at bekymring i forbindelse med forskjellige situasjoner snarere forverrer enn forbedrer situasjonene. Hvis man slutter å si til seg selv hvor forferdelig det er hvis noe hender og i stedet sier til seg selv hvor dumt, meningsløst og selvsaboterende det er å fortsette med å bekymre seg for dette "forferdelige", kommer angsten til å bli mye mindre plagsom.

· Distraksjoner kan være bra for å redusere en grunnløs skrekk. Hvis man bekymrer seg for om flyet man sitter i skal styrte, kan man midlertidig redusere sin uro ved å tvinge seg selv til å lese i en bok eller tenke på noe annet. Hvis man er redd for å tale offentlig kan man konsentrere seg om hva man sier istedet for å konsentrere seg om publikums reaksjoner. Derved minsker man ofte bekymringen. Det som imidlertid er mest effektivt er en grundig filosofisk gjennomgang av irrasjonelle tenkemønstre.

· Å spore angsten tilbake til dens opprinnelse i barndommen kan være nyttig for å få innsikt i viktige sammenhenger. Men på lengre sikt er det ikke en tilstrekkelig anvendbar metode for å redusere angst. Som barn var man helt normalt redd for mye, for eksempel for mørke og fremmede. Men når man nå ikke lengre er et barn må man hele tiden minne seg selv på dette og visa at man som voksen må ta visse sjanser som det ofte hadde vært dumdristig å forsøke seg på som barn.

· Prøv å ikke klandre deg selv for den angsten du går og bærer på. Den er allerede ubehagelig nok. Skal mennesker bebreide seg selv for noe de ikke kan hjelpe for? Du vil sikkert svare nei på dette spørsmålet. Hvorfor bebreider da du deg selv? Fordi du har angst?

· Selv om du bekjemper angsten effektivt, bør du ikke bli overrasket om den av og til kommer tilbake. Det hører til menneskets natur å på nytt frykte det man tidligere har fryktet. Om man engang har vært redd for høyder og man har overvunnet sin frykt ved å frivillig oppsøke høytliggende steder, kan man likevel bli redd på nytt hvis man ved et tilfelle ser ned fra en stor høyde. Man bør under slike omstendigheter rolig akseptere den tilbakevendte frykten, bearbeide den på nytt, ettertenksomt og aktivt på samme måte som man har gjort tidligere, og i de fleste tilfelle vil den forsvinne igjen. Vær i denne sammenheng oppmerksom på at man er dødelig, at mennesker har medfødte begrensninger, at de aldri fullstendig overvinner sin grunnløse angst og at livet er en stadig kamp mot irrasjonelle redsler. Om man kjemper denne kampen fornuftig, kan man oppnå nesten alltid å kjenne seg fri for unødig bekymring. Hva mer kan man forlange av livet?

HVORDAN KAN TANKENE DINE SKAPE ANGST?
Kognitiv terapi er basert på at det er tankene dine, ikke ytre hendelser som skaper angst. Dette gjelder både angst, panikk og andre negative følelser. Du må oppfatte en situasjon og gi mening til den før du kan føle deg engstelig eller nervøs i forbindelse med den. Denne ideen har stor praktisk betydning, fordi når du forandrer din måte å tenke på, forandrer du også din måte å føle på. Det er mulig og mestre frykt, angst, nervøsitet og panikk. Mange mennesker mener at denne ideen er tiltalende. Andre reagerer med irritasjon ved å insistere at det ikke kan være slik. La meg komme med noen eksempler som illustrerer nærmere hvordan tankene våre skaper følelser.

Tenk deg at du er alene hjemme, at det er sent og at du har lagt deg i et soverom i andre etasje i huset. Plutselig hører du en skrapende lyd og et dunk fra etasjen under. Dersom du tenker at det er en innbruddstyv, er det sannsynlig at du blir redd og engstelig. Du tør ikke gå ned for å se etter, men låser i stedet døren til rommet ditt. Forestill deg nå den samme situasjonen, men at din umiddelbare tanke når du hører lyden er at du har glemt å lukke vinduet før du la deg. Du vil nå reagere annerledes følelsesmessig. Du vil ikke bli redd men kanskje litt irritert og du ville gått ned for å lukke vinduet.

Vi ser av dette enkle eksempelet at det ikke er situasjonen i seg selv som er bestemmende for hvordan du vil føle deg, men de umiddelbare tankene som dukket frem i situasjonen. Våre følelser er således avhengige av vår måte å tenke på. Disse følelsene vil igjen kunne påvirke vår handlemåte. Personer som har flyskrekk tenker at farlige ting kan hende hvis de tar seg en flytur. Vanlige uttalelser er: "Jeg er redd flyet kommer til å falle ned", "Jeg vil ikke kunne unnslippe", "Jeg kommer til å få panikk" osv. Det er tanker om at det verste kommer til å skje som setter igang og opprettholder frykten. Når slike katastrofetanker først er satt igang, legger vi merke til alt i omgivelsene som beviser at vi har grunn til å ha angst. Små ubetydelige situasjoner vil dermed bli lagt merke til, som for eksempel at flyet gjør en brå bevegelse, at flyvertinnen ser bekymret ut, at det kommer en rar lyd fra flymotoren osv. For å bli kvitt slike katastrofetanker må vi gjøre to ting:

1. Tenke annerledes
2. Handle annerledes

Dette er ikke gjort på et øyblikk. Det krever trening og atter trening, men det er mulig å bli kvitt eller redusere angst i mange situasjoner. Vi klarer naturligvis ikke å kontrollere alle situasjoner til enhver tid fullstendig, men vi bestemmer en stor del av vår trivsel ved å vurdere eller tenke annerledes i situasjoner som før har vært angstskapende. ABC-teorien til Albert Ellis forklarer sammenhengen mellom tanker og følelser slik:

A. Hendelse: Du får sparken fra en god jobb.

B. Du vurderer hendelsen: "Jeg holder det ikke ut!", "Det er en katastrofe!", "Jeg er totalt mislykket!" - eller: "Der finnes andre jobber", "Nå må jeg gjøre hva jeg kan for å finne en ny jobb", "Jeg kan nå bruke lenger tid på å vurdere hva jeg har mest lyst til".

C. Den følelsesmessige konsekvensen avhenger av måten man vurderer hendelsen på under punkt B: "Jeg kan ikke eksistere uten en jobb!" - fører til fortvilelse/desperasjon mens idèen om at "Det var beklagelig å miste jobben, men det finnes utveier" skaper tristhet/skuffelse, men samtidig motivasjon til å gå videre.

D. De atferdsmessige konsekvensene av følelsene som oppstår under C.

Vi får altså en A-B-C-D modell: Noe skjer (A) som fører til en rekke tanker (B) som igjen produserer følelser (C) som så, til sist, gir opphav til en spesiell adferd (D). Ellis påpeker at det gir oss problemer i dagliglivet hvis vi ofte bruker ord som "må", "bør" og "skal" ved punkt B. "Må" og "skal" tyranniserer oss hvis de betraktes som eneste utvei ("Jeg må absolutt beholde den jobben for å være lykkelig"). I stedet kan vi lære å betrakte situasjoner i våre liv mer fleksibelt. Vi kan ønske eller foretrekke å beholde vårt arbeid, vi kan arbeide for å få en ny jobb, men det er ikke verdens største katastrofe om vi mister jobben. På denne måten kan vi utfordre våre irrasjonelle ideer og forandre dem til mer hensiktsmessige tanker og ideer. Her er noen flere eksempler på selvtyranniserende tanker: "Jeg må absolutt elskes hele tiden og min partner bør fortelle meg at han elsker meg hele tiden - ellers blir jeg ulykkelig!". "Jeg må gjøre jobben min veldig bra og få ros og lønnsforhøyelse - ellers er jeg mislykket!". "Andre skal behandle meg ordentlig hele tiden - ellers blir jeg rasende!". "Jeg må hele tiden få min vilje - ellers er livet uutholdelig!". Slike irrasjonelle leveregler og ideer gir opphav til et destruktivt tankemønster. Dette skaper i sin tur dårlig humør, utilfredstillelse, angst og depresjon. Å tenke irrasjonelt begrenser våre evner til å reagere og handle. Hvis målet for eksempel er å etablere kontakt med det annet kjønn og det eksisterer en regel om at pene piker ikke tar initiativet, så kan en slik regel forhindre at man noensinne når sitt mål.

I kognitiv terapi utfordres våre personlige grenser. Det gjøres gjennom en rekke øvelser og aktiviteter tilpasset forskjellige typer angstlidelser. Man blir oppfordret til å trene systematisk, til å tenke mer hensiktsmessig og til å handle på nye måter i situasjoner som skaper angst. Det kan være dagligdagse situasjoner som å snakke med fremmede, kjøre med heis, ta fly, holde et foredrag osv. Ofte kan dette være vanskelig i begynnelsen fordi det kan føles pinlig og svært ubehagelig. Etterhvert går det lettere og man kan utvikle stolthetsfølelse pga at man mestrer situasjoner som en før har hatt mye angst i.

Mestring av en situasjon kan gjøre det lettere å gå løs på andre situasjoner. Dette benevnes i psykologien som generalisering. Etter at oppgavene er mestret frigjøres følelsesmessig energi og oppgavene blir mindre ubehagelige senere. Slike oppgaver inngår i sosial trening som en vesentlig del av personlig vekst. Klienten definerer selv de angstutløsende situasjoner og lærer seg å mestre dem.

Kognitive terapeuter har i mange år arbeidet for å forandre selvdestruktiv tenkning til hensiktsmessig tenkning. Aaron Beck har arbeidet spesielt med selvdestruktiv tenkning hos deprimerte, hvor selvbebreidelser og katastrofetanker er meget utbredt. Mange mennesker er helt uforstående til innholdet i sine tanker og har derfor vanskelig for å skille hensiktsmessige tanker fra destruktive. De merker bare at de er i dårlig humør og forsøker å gjette hvorfor. Videre skal vi nå beskrive mer detaljert hvordan angst oppstår og opprettholdes.

Hvordan finne fram til de bakenforliggende fantasiene?

Det er alltid en realitet bak angsten. Selv om vi vet at kroppen og sinnet påvirker hverandre glemmer vi ofte at det er slik. Det er derfor viktig å bli overbevist om at forandringer i dine tanker og følelser påvirker dine kroppslige reaksjoner og visa versa. I de senere år har nye psykologiske metoder blitt utviklet, spesielt for å behandle angst. Den terapien som har hatt mest interesse er kognitiv atferdsterapi. Denne terapien ble først utviklet av Albert Ellis og Aaron Beck. De har begge arbeidet i USA og drevet lenge med behandling av deprimerte og engstelige mennesker. Denne artikkelen baserer seg på metoder som de har utviklet. Det mest effektive for å redusere angst er å utforske tankene dine og handle annerledes i situasjoner der du før har følt deg engstelig. Vi skal nå vise mer detaljert hvordan disse metodene kan benyttes mot angst.

I.Hvor er beviset?
En standard metode går ut på å få oversikt over din logikk i forbindelse med hvordan du skaper dine erfaringer. For eksempel var en seksti år gammel dame ekstremt engstelig for en teorieksamen på en kjøreskole og trodde hun ville mislykkes. Dette til tross for at hun nylig hadde bestått en tilsvarende eksamen.
Terapeuten prøvde å overbevise henne om at der ikke var noen bevis for at hun skulle komme til å feile, utenom hennes negative tanker som påstod at den forestående eksamen ville bli vanskeligere enn den første. Når pasienten innså at hun hadde konkludert negativt uten og prøve å finne motforestillinger ble hun mindre engstelig og besto eksamen. Deretter ble suksessen brukt som ytterligere bevis for at hun hadde konkludert ulogisk.
Du kan identifisere automatiske negative tanker ved hjelp av trekolonneteknikken. I den første kolonnen kan du beskrive en angstprovoserende situasjon, i den andre automatiske tanker i forbindelse med denne situasjonen, og i den tredje typer av logiske feil i forbindelse med de automatiske tankene. På denne måten kan du du trene deg til og få oversikt over dine automatiske tanker. Samtidig får du en opplevelse av å gjøre noe konkret med dine problemer.

Mye av hjemmearbeidet mellom terapitimene består av å teste hypoteser. Eksempler på slike hypoteser er:
1. "Jeg er altfor engstelig til å lese".
2. "Jeg er altfor engstelig til å forberede en tale".
3. "Jeg er altfor engstelig til å spørre noen om hjelp".
4. "Jeg kan ikke en gang snakke med en fremmed".
5. "Det er umulig å gjøre noe når angstanfallene kommer".
6. "Jeg kan ikke ta noen avgjørelser".
7. "Jeg klarer ikke å snakke eller tenke på dette fordi det er altfor fryktelig".
8. "Jeg klarer ikke å gjøre noe for å kontrolere min angst".

Det er viktig at du gjør eksperimenter for å teste ut slike hypoteser. Her er det viktig med tålmodighet fordi resultatene kommer ikke umiddelbart.

II.Hvilken annen måte kan jeg se situasjonen på?
Her kan du benytte den såkalte tokolonneteknikken. Skriv ned dine angstprovoserende tanker og søk etter alternative forklaringer. Eksempel: En pasient mente han ville bli oppsagt på jobben. Når han ble avvist av sjefen hadde han følgende tanker: "Han unngår meg. Han kommer til å gi meg sparken. Det er derfor han er så reservert". Alternative forklaringer han var i stand til å finne inkluderte:
1. "Sjefen er reservert overfor alle arbeiderne, ikke bare meg"
2. "Det er faktisk forskjell på våre roller her på arbeidsplassen"
3. "Det er mulig at han misliker meg. Det behøver ikke bety at han synes jeg ikke er kompetent i arbeidet mitt"
4. "Selv om han synes jeg ikke duger, så kan de andre sjefene eller arbeidskameratene mene det motsatte"

Pasienten var i stand til å redusere sin angst ved å repetere alternative forklaringer. Han oppdaget at de alternative forklaringene var alltid mer sannsynlige og naturligvis mer hensiktsmessige for ham selv.
Av og til kan du ha vanskelig for å komme på alternative forklaringer fordi du hele tiden fokuserer på mulige trusler. I slike tilfeller kan du be noen hjelpe deg med å lage en lengre liste med alternative forklaringer.

III.Hva hvis det verste skjer?
Personer med angst tror ofte at det verste kommer til å skje. Du må derfor øke mengden av alternativ informasjon for å takle angsten for dette. Naturligvis er det vanskelig å registrere automatiske tanker når du føler deg svært engstelig. Du kan begynne når du føler deg litt mindre engstelig. Når du er blitt i stand til det, er det viktig at du fører dagbok over automatiske tanker for lettere å kunne tilbakevise dem når de dukker opp igjen.

Praktiser å tenke alternative tanker når du ikke er i en situasjon der du føler deg engstelig. I stedet for å si til deg selv "Jeg må ikke bli engstelig!", si heller:
-"Når jeg kommer til selskapet vil jeg føle meg avslappet"
-"Jeg vil konsentrere meg om å puste riktig"
-"Jeg kan klare å mestre situasjonen hvis jeg øver meg"
-"Hvis jeg får angst så kan jeg prøve å snakke meg selv bort fra angsten. Da kan det hende at den forsvinner eller blir redusert"
-"Angst er ikke farlig, bare svært ubehagelig"
-"Det er ikke katastrofalt om jeg ikke alltid klarer å mestre angsten perfekt"
-"Jeg kan lære meg å mestre angsten bedre i fremtiden hvis jeg øver mye".
-"Selv om jeg ikke skulle klare å mestre denne situasjonen så er jeg jo nettopp begynt å arbeide med alternative tanker. Rom ble ikke bygget på en dag"
-"Ingen klarer alt perfekt med engang. Det er dermed ingen grunn til å slutte om ikke det hjalp akkurat i dag".
Etterhvert vil du kunne tilegne deg et stort repertoar av alternative tanker du kan benytte deg av i forskjellige situasjoner. Det kan bli en spennende indre reise – i alle fall mye bedre enn å gå rundt å føle angst hele tiden. Etterhvert er det mulig at positive alternative tanker kan erstatte de automatiske negative tankene.

SELVTILLIT
En person reagerer med selvtillit eller sårbarhet avhengig av hans vurdering av sin egen evne til å mestre en truende situasjon. Forløpet av en situasjon som ikke mestres kan skisseres slik:

1. En truende situasjon oppstår.
2. Personen vurderer situasjonen på grunnlag av graden av fare og egne ressurser til å mestre situasjonen.
3. Oppfatningen av fare og av manglende mestringsferdigheter setter igang "sårbarhets-programmet".
4. All informasjon vil bli oppfattet som tegn på svakhet når sårbarhetsprogrammet er satt igang.

Det som skjer i situasjoner der en føler seg sårbar er at oppmerksomheten flyttes fra ens styrke og ferdigheter til ens svakheter. Den nervøse tennisspiller vil for eksempel tenke: "Hva hvis jeg ikke klarer å treffe ballen?" Den engstelige taler vil tenke: "Hva hvis jeg ikke kan huske hva jeg skal si?". Når sårbarhetsprogrammet er innkoblet, vil personen nedvurdere sine egne ferdigheter. Han begynner å lure: "Vil jeg klare det?" Deretter drar han negative slutninger: "Jeg kommer ikke til å klare å holde en god tale" eller "Angsten vil komme helt ut av kontroll". All positiv bedømming av ham selv vil forsvinne i strømmen av negative selvvurderinger. For å oppnå selvtillit er det nødvendig å lære seg å fokusere på positive sider ved en selv i truende situasjoner. Da er det mulig å oppleve at man har større kontroll en man tror man har.

Prestasjonshemming

Vi har vist hvordan mistro til ens ferdigheter kan føre til redusert selvtillit og opplevelse av trusler. En annen svært ubehagelig side ved dette er at prestasjoner hemmes. Taleblokkering og muskelstramminger er noe en kan oppleve når en føler seg truet. Det er mulig å ha gode ferdigheter på et område og likevel misslykkes fordi en er redd for å feile. Selv om personen har lykkes mange ganger med den samme oppgaven er der alltid en mulighet for å feile i fremtiden. Opplevelsen av slik mulig inkompetanse kan paradoksalt nok blokkere ferdigheter man allerede har.

SKYLDFØLELSE
Skyldfølelse betyr at du føler deg ille til mote på grunn av noe som er sagt eller gjort i fortiden. I den grad det motiverer til forbedring i adferd, kan det å lære av fortiden være nyttig. Men skyldfølelse er ikke å lære av fortiden. Skyldfølelse betyr en handlingslammelse i nåtiden på grunn av noe som allerede har hendt. Det er et redskap som brukes av voksne for å få barn til å føle seg så ille til mote at de voksne kan styre deres adferd. Skyldfølelse opptrer i mange variasjoner. Foreldre kan manipulere barn med den og barn kan bli eksperter i å gjøre det samme med foreldrene. Skyldfølelse er de svakes våpen. Den brukes for det meste til å manipulere. Hensikten er å få andre til å leve livet slik vi mener de bør.

Skyldfølelse oppstår når du sier til deg selv:
1. Jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort, eller har feilet med noe jeg har gjort.
2. Denne dårlige oppførselen viser at jeg er et dårlig menneske, at jeg er verdiløs (dette leder igjen til depresjon).
3. Hvis andre hadde funnet ut hva jeg har gjort ville de sett ned på meg.

Å feile er menneskelig!

En annen tankesyklus som fører til enda mer skyld, generalisering og angst kan beskrives i følgende trinn:

1. Jeg kjenner meg skyldig og verdiløs.
2. Dette betyr at jeg er en dårlig person som fortjener å straffes.
3. Jeg står i fare for å få straff.

Mange skyldbevisste mennesker straffer seg selv hele tiden for å komme videre. Det er derfor beklagelig at det er det motsatte som skjer: Istedenfor å komme videre forsvinner all energi og skyldfølelsen blir sterkere. Andre mennesker vil ikke elske eller respektere deg mer om du føler deg skyldig. Heller ikke vil skyldfølelsen lede til et produktivt liv, så hva er da vitsen? Det hele handler om å tilgi seg selv! Man kan erstatte skyldfølelse med en mer moralsk reaksjon:
Innlevingsevne eller forståelse (empati).

Hvis noen misliker meg eller kritiserer meg pga feil jeg har gjort, er det likevel bare min oppfatning av meg selv som kan påvirke måten jeg føler på. Det er bare mine tanker som influerer følelsene:

1. Husk at når noen snakker negativt om deg, er det hans eller hennes irrasjonelle tenkning som er kilden til deres reaksjon!
2. Hvis kritikken er reell, behøver ikke dette forstyrre deg. Jeg kan innrømme mine feiltagelser og ta de nødvendige skritt. Jeg kan lære av de feil jeg gjør og jeg behøver ikke være skamfull over dem. Nettopp fordi man er et menneske SKAL og MÅ man gjøre feil av og til!
3. Hvis du har gjort en tabbe betyr ikke det at du er den "fødte taper". Det er umulig å gjøre feil hele tiden, eller endog det meste av tiden. Tenk på de tusenvis av ting du har gjort "rett" i ditt liv!
4. Andre mennesker kan ikke bedømme din "verdi" som menneske bare utfra det du gjør og sier. Alle vil dømme deg forskjellig uansett hva du gjør og hvor dårlig du oppfører deg. Kritikk kan bar gjøre deg urolig hvis du "kjøper" argumentene som blir solgt til deg!

Skyldfølelsens urimelighet

Må du nødvendigvis ha skyldfølelse etter at du har gjort noe uheldig eller skadelig og fortjener du å lide for det? Hvis du føler at svaret på dette spørsmålet er ja, spør deg da: Hvor lenge må jeg lide? En dag? Et år? Resten av mitt liv? Hva vil du si til deg selv for å bli kvitt din pinefulle skyldfølelse? Hva er egentlig vitsen med å ha skyldføelse? Hvis du har gjort en feil eller handlet på en gal måte, vil ikke skyldfølelsen på noen magisk måte kunne forandre på dette. Den vil ikke føre til at du lærer noe nytt som reduserer muligheten for at du gjør den samme tabben i framtiden. Andre mennesker vil ikke elske eller respektere deg mer hvis du har skyldfølelse og bebreider deg selv. Heller ikke vil skyldfølelse føre til en mer produktiv levemåte. Så hva er da vitsen?

Mange vil spørre: Hvordan kan jeg handle moralsk riktig når jeg ikke føler skyld? Dersom dine handlinger har fått store negative følger for noen, er det naturlig at en smertefull gjenomtenkning kan føre til at du lærer noe for framtiden. Likevel, det har aldri før hendt at noen er blitt et bedre menneske ved å se på seg selv som et dårlig menneske. Nylæring skjer når du: a)kjenner igjen dine feil og b)utvikler en strategi for å forandre dem.

Du kan erstatte skyldføelse med empati som gir et bedre moralsk grunnlag å bygge på. Empati er evnen til å forstå seg selv, inkludert årsakene til- og de gode og dårlige følger av ens handlinger. Du kan da føle deg genuint trist uten å redusere deg selv. Spør deg selv:
1. Gjorde jeg, bevisst eller ubevisst, noe galt, urettferdig eller unødvendig smertefullt som jeg ikke burde ha gjort?
2. Beskylder jeg meg selv for å være et dårlig menneske for det jeg gjorde?
3. Står intensiteten eller varigheten av min pinefulle skyldfølelse i forhold til handlingen?
4. Lærer jeg av mine feil og utvikler jeg en strategi for forandring eller fortsetter jeg å bebreide og straffe meg selv på en destruktiv måte?

Her er noen metoder du kan bruke for å redusere skyldføelse:

1. Kvitt deg meg MÅ-SKAL-BØR-utsagn. Spør: Hvem sier at jeg skal? Hvor står det skrevet at jeg må? Poenget med dette er at du skal bli oppmerksom på at du unødvendig kritiserer deg selv. Du lager dine egne regler! Så snart du blir overbevist om at disse reglene er unødvendige, kan du bearbeide dem og i neste omgang bli kvitt dem. For eksempel sier du til deg selv at du må gjøre din ektefelle lykkelig hele tiden. Istedet kan du for eksempel si: "Jeg kan gjøre min ektefelle lykkelig noe av tiden, men ikke hele tiden!" Lykke er også opptil ham eller henne.
2. En annen effektiv metode er at erstatte ord som "skal", "må" og "bør" med "Det hadde vært fint om...". Istedet for å si: "Jeg må gjøre min ektefelle lykelig" kan du si "Det hadde vært fint om jeg kunne gjøre henne lykkelig fordi hun ser så trist ut nå".

Registrer i to minutter hver dag dine skal-må-bør tanker. Les dem så høyt eller spill dem av på lydbånd. Jeg tror det kan hjelpe deg til å forstå hvor urimelige de er. Prøv også å finne ut grensene for dine kunnskaper og lær å akseptere disse grensene. Still deg selv spørsmålet "Hvorfor må jeg?" Deretter kan du skrive ned de motbevisene du kommer på.

DITT ARBEID ER IKKE ET MÅL PÅ DIN VERDI
En annen idè som fører til uro og engstelse er forestillingen om at et menneskes "verdi" står i forhold til det en utretter i livet. Denne forestillingen fremstår som en sterk drivkraft i den vestlige kulturen. Menn er vanligvis mest opptatt av å gjøre karriere og bekymret for ikke å gjøre en god jobb. Kvinner, derimot, er ikke så bekymret for karrieren, men de er desto mer bekymret og deprimerte etter tap av kjærlighet eller ved misbilligelse.

Man kan naturligvis rose seg selv når man har gjort en god jobb. Sjefen blir fornøyd med meg og jeg føler ekte stolthet. Det er lov å føle seg verdifull og glad når man har gjort det bra. Denne formen for selvaktelse gjør en spesielt motivert. I et "nøtteskall" så arbeider en da enda hardere for å "lykkes" og når en så gjør en ny god jobb vil det igjen virke positivt inn på selvaktelsen.

Ulempen er at hvis karrieren går veldig bra, så kan man bli så åndsfraværende at man avskjærer seg fra andre hyggelige og tildfredstillende ting, at man blir en arbeidsslave fra morgen til kveld (Desto mer man jobber, desto mer vil man produsere!). Det kan etter hvert bli vanskelig å holde ut presset og erfaringene viser at det kan føre til engstelse og stress. Du vil føle deg verdiløs og deprimert hvis du ikke har andre former for selvutfoldelse! Det kan hende at man også må betale prisen i form av skilsmisse, lite kontakt med sine barn o.s.v. Konklusjonen er helt klar: Suksess garanterer ikke lykke! Siden mine tanker er nøkkelen til hvordan jeg føler meg, vil smaken av seier blekne ganske fort. Hvis man ikke forstår at det å være lykkelig ikke er avhengig av suksess, ender man opp med å jobbe harderer og hardere i et forsøk på å finne tilbake til den følelsen en hadde når en var på topp! Å være lykkelig og veldig aktiv trenger ikke nødvendigvis gå hånd i hånd!

Mennesker som har utrettet noe er ikke noe mer "verdifulle" en andre mennesker. "Menneskelig verdi" er et abstrakt begrep. Det eksister ikke som relatert til noe et menneske gjør, representerer eller står for. Det finnes ingenting som kan kalles "et menneskes verdi" (annet enn i tilknytning til selve mennskets eksistens - verdien ved det å være til). Begrepet er generalisert og har som sådant ikke tilknytning til noe konkret. Det har rett og slett ingen nytteverdi. Istedet forårsaker det, som biprodukt, lidelse og følelse av mislykkethet. De fleste er redd for å gi opp "sin verdi". Hva er så forferdelig med det? Hva kan skje? Egentlig ingenting.

Blant eksempler som viser hva en slik missoppfatning av verdibegrepet kan føre til, finner vi den suksessfulle forretningsmannen som følte at han ikke kan finne lykken utenfor jobben. Han var stadig engstelig og nedfor fordi han ikke kan få en endelig bekreftelse på sin egenverdi.

En annen mann gikk i terapi fordi han følte seg som en annenrangs musiker på grunn av kritikk. Han var sikker på at alle vennene, på grunn av dette, så på ham som mislykket.

PERFEKSJONISME
Tenk deg at det er to dører til innsikt. Den ene er merket med "perfeksjonisme", den andre med "gjenomsnittlig". Døren til perfeksjonistrommet er utsmykket, fancy og tiltrekkende. Den frister deg. Du vil veldig gjerne gå gjennom den døren. Døren til gjenomsnittsrommet virker derimot fargeløs og trist. Hvem vil gå gjennom en slik dør? Så du går gjennom perfeksjonistdøren og oppdager alltid en mursteinsvegg på den andre siden. Du insisterer på å komme igjennom, men ender opp med sår nese og hodepine! På den andre siden av gjennomsnittsdøren er det i kontrast en magisk hage. Men hadde du kanskje tenkt å åpne den for å ta en titt? Prøv å gå gjennom gjenomsnittsdøren for en dag i dette liv. Du vil bli forbløffet. Her er forklaringen:

PERFEKSJONISME er en illusjon. Noe slikt eksisterer ikke i universet. Det finnes ikke noe som er perfekt. Det er [et av] verdens største bedrag. Det lover suksess og rikdom men fører til mislykkethet. Jo hardere du strever for å bli perfekt, jo verre vil skuffelsen bli fordi det å være perfekt strider mot virkeligheten. Ingen, ikke noe fremstår som perfekt, hverken personer, arbeidsforhold, ideer eller noe annet.

GJENNOMSNITTLIGLIGHET er en annen form for illusjon, men det er en meningsfull konstruksjon. Den gjør deg "rik" på alle felter. Nina, som er student, klaget over at venner og psykologer ba henne stoppe med å være perfeksjonist, men ingen brydde seg med å fortelle henne hvordan hun skulle gå frem. I samardbeid med sin psykolog satte hun opp en liste over fordeler og ulemper ved å fortsette med sin perfeksjonisme. Mange tror at uten deres perfeksjonisme er de "ingenting". Man er velykket til tross for sin perfeksjonisme, og ikke på grunn av den.

Mange tror at perfeksjonisme kan beskytte dem, at den beskytter mot faren for å bli kritisert, for å gjøre feil eller oppleve skuffelser. En måte å overvinne denne frykten på for en perfeksjonist er å prøve å være gjenomsnittlig, å nekte perfeksjonismen rom og å tillate seg selv å feile og å gøre ufullkomne ting. Etter en tid vil ubehaget og angsten en opplever ved dette sakte men sikkert forsvinne - vel og merke vis en ikke gir opp!

Fordelen ved perfeksjonisme er at du kanskje kan gjøre en god jobb og komme til et usedvanlig godt resultat. Ulempene er disse:
1. Det gjør meg så nervøs at jeg ikke klarer gjøre en god jobb!
2. Jeg blir mer og mer redd for å mislykkes i arbeidet med å komme fram til et godt resultat!
3. Det gjør meg veldig kritisk mot meg selv. Jeg kan ikke nyte livet fordi jeg ikke kan glede meg over resultater som er mindre enn perfekte.

TRISTHET ER IKKE DEPRESJON
Mange pasienter tar opp forskjellige problemer når de starter behandlingen, problemer de er overbevist om forårsaker angsten eller depresjonen. De mest vanlige er: Å gå konkurs, å bli gammel, permanent psykologisk uførhet, endeløs sykdom, tragisk tap av en kjær osv.

Sannheten er at ingen av disse forholdene kan gi opphav til depresjon. Det hele er et spørsmål om ønskelige eller ikke ønskelige negative følelser - om "sunn tristhet" kontra depresjon. Forskjellen kan uttrykkes slik:

-Tristhet: En helt normal følelse som skriver seg fra realistiske perspektiver tilknyttet negative hendelser og skuffelser.
-Depresjon: Dette er en sykelig sinnstilstand som alltid er et resultat av forstyrrede tanker. Sammenlignet med depresjon kommer tristhet ofte uten forvarsel og involverer en hel rekke følelser. Den har dermed ofte en "tidsgrense" - og den involverer ikke selvrespekten. Depresjon er å ta sorgene på forskudd. Den tar bort all selvrespekt.

VELG LIVET!
Det er blitt registrert at 5% av alle deprimerte pasienter dør i selvmord. Dette er omtrent 25 ganger flere selvmord enn i den alminnelige befolkning. Ingen aldresgruppe eller sosial klasse er untatt fra selvmord. Tenk på alle de berømte menneskene du vet om som har begått selvmord! Det sjokkerende og groteske er at selvmord er mest utbredt blant unge mennesker (rundt 14-15 års alderen). Selv små barn som reagerer med depresjon på atskillelse kan utvikle depressive syndromer, noe som blant annet kan forårsake sultedød.

En impuls til å begå selvmord går ofte hurtig over, noe som viser hvor tankeløs en slik handling kan være. Enda mer tragisk blir det når en tenker på at slike tendenser lett kunne ha blitt kurert ved hjelp av terapi.

Hvorfor tenker deprimerte mennesker så hyppig på selvmord og hva kan gjøres for å motvirke disse impulsene? Et svært pessimistisk syn på verden, fremtiden, og en selv dominerer tankene til slike personer. Livet oppleves som et mareritt. Når en ser tilbake på fortiden, er stunder med depresjon og lidelse alt en kan huske. Når du føler deg helt nede i disse periodene, føler du at du aldri har vært helt lykkelig og aldri vil bli lykkelig igjen! Hvis en venn eller slektning forteller deg at han/hun kan huske mange ganger da du var glad, konkluderer du likevel med at de tar feil eller bare prøver å muntre deg opp.

Grunnen til at du opplever det slik er at du, når du er deprimert, forstyrrer eller fortrenger dine minner fra fortiden. Du kan ikke huske noen stunder eller hendelser der du var tildfreds eller glad. Derfor konkluderer du galt når du sier at slike stunder aldri har eksistert og at du alltid vil være mislykket. Mange mener at deres "virkelige" jeg er deprimert og utilstrekkelig. "Jeg vil bare lure meg selv hvis jeg skulle tro jeg var lykkelig".

Undersøkelser viser at din falske følelse av håpløshet er en av de mest kritiske faktorene i utviklingen av alvorlige selvmordstanker. På grunn av din forstyrrede tenkning, opplever du deg selv som i en felle der det ikke er noen vei ut. Du kommer frem til at problemene dine er uløselige. Fordi din lidelse føles uutholdelig, konkluderer du med at selvmord er den eneste løsningen. Hvis du har hatt slike tanker i fortiden, eller hvis du seriøst tenker på selvmord, så er budskapet følgende: Du tar feil i din tro på at selvmord er den eneste eller den beste løsningen på dine problemer!