Flere bedrifter og arbeidsplasser havarerer på grunn av dårlige personlige lederegenskaper enn av økonomiske årsaker, skriver Harald Reppesgaard

Forut for selvmord
er det kriser, og selvmordet er alltid «løsningen». Krise er et vendepunkt som enten fører oss oppover og framover i en konstruktiv prosess eller nedover i en destruktiv prosess. Hva er avgjørende for oppgang eller nedgang?
De ulike framstillinger av «Tønne-saken» i media, fra politikere, næringstopper og menigmann, har vært tolkninger av de ytre trekk av hans krise og selvmord. Jeg skal ikke gi nye tolkninger eller gå på mediejakt for å finne årsaken til Tore Tønnes tragedie, men se på psykologien bak det faktum at noen ledere i krise tar livet av seg, andre ikke.
For ti år siden fikk jeg samme tiltale fra Økokrim som rammet Tønne. Som kjent rettspsykiater og psykiater fra mange mediefokuserte saker (Reitgjerdet, Juklerød, de alvorlige sinnslidende i fengslene m.m.) var alle skyts på plass. Fra vinteren 1992 og våren/sommeren 1993 ble jeg totaleksponert i alle media. Jeg kjenner infernoet der ute, og medias trang til avsløringer på grensen til det sykelige. Opplevelser jeg ville ha vært foruten, men jeg ser i ettertid at de ga meg en ekstra dimensjon, særlig i arbeidet med mennesker som gjennomgår eller har vært igjennom opprivende traumer i offentlighetens gapestokk.

I vel 30 år som klinisk psykiater
har jeg møtt ledere med ulike personlighetstyper som har vært avgjørende for mestring av kriser. Utdannelse, faglig kompetanse og ledererfaring hjelper lite når krisen galopperer fritt på den offentlige arena, dersom personligheten ikke makter å ta i bruk sine positive ressurser. Prompte sperres følelser og tanker av med uhensiktsmessige psykologiske forsvarsmekanismer som fortrengning, benekting, autoritær paternalisme eller bagatellisering av fakta. Den ubevisste implosjon av identiteten fører til en eksplosjon i handling. Det skjer en demontering av personligheten. Krisen kan utvikle seg fritt. De færreste makter å ta i bruk modne mekanismer som selvironi, sublimering av emosjonelle ubehag, fleksibel tilpasning og særlig antesipering for å gjenvinne integritet og utvikle en ny, mer moden identitet, dvs. en positiv personlighetsutvikling.

Ledere som svikter seg selv og andre
mangler nettopp antesipering: evnen til følelsesmessig forberedelse på å møte framtidige ubehagelige og stressende begivenheter. Å kunne foregripe konsekvensene av mulige framtidige hendelser og tenke over realistiske, alternative reaksjoner og løsninger.
Dette er pilarer i mestringsstrategier for kriser. De leder til at noen søker kontakt med andre når de opplever vansker, mens andre isolerer seg. Noen møter påkjenninger med å tenke positivt: Dette kan jeg vokse på, mens andre tenker: Dette vil ødelegge meg. Noen blåser ut alle følelser, mens andre stenger dem av. På en eller annen måte «står vi han av», andre ikke. Grunnlaget for personligheten legges allerede i barndom og oppvekst ved familiens støtte og inspirasjon til ens autonomiutvikling. «Basic trust», den diffuse, men grunnleggende tillitsfølelsen, utvikles tidlig og er ofte det avgjørende for liv og død. Den avgjør om du har evnen til å se, forstå og løse problemene. Den gir deg en uklar, men trygg følelse, av at det går bra til slutt. «Det årnær seg,» som man sier i Fredrikstad.
Min erfaring er at forbausende mange toppledere har mangelfull mestringsevne i form av antesipering og basic trust i kriser. Vi ser det både når deres bedrifter er i kriser og ved personlige kriser. Flere bedrifter og arbeidsplasser havarerer på grunn av dårlige personlige lederegenskaper mer enn av økonomiske årsaker.
UNDERSØKELSER av ulike ledertyper, bl.a. i USA, viser at to kategorier personligheter - som regel en kombinasjon av begge - disponerer hyppig til feildisposisjoner og katastrofer. Ikke på grunn av manglende intellektuell utrusting (IQ) eller kunnskaper om profesjonell ledelse, men av manglende emosjonell kvotient (EQ). De er primært i underskudd av kvaliteter som emosjonell selvinnsikt, tilpasningsevne, selvkontroll, integritet, toleranse (overfor seg selv og andre) og optimisme.
Den «narsissistiske personlighet» har en overdreven oppfatning av egne bedrifter, kunnskaper og talenter, og forventer å bli oppfattet som enestående. Man er fokusert på suksess, makt og innflytelse. Man krever beundring og underkastelse og mangler empati. Man blir fort krenket og delvis paranoid når kritikken rammer. Når ballongen sprekker, blir fallet dypt. Bitter, forvirret og hjelpeløs står man der etter den selvforskyldte katastrofen. Ofte ryker karrieren og familien, og tomhetsfølelse og forlatthet er tilbake. Til tross for et tilsynelatende tøft, usårlig og selvsikkert ytre er disse lederne ofte uten antesipering og basic trust, og mestrer ikke kriser eller i verste fall livet. De er oftere selvmordskandidater enn det vi har trodd. Når de egosentriske «verdier» faller sammen, er venner, familie og myke livsverdier uviktige.
DET SELVBEVISSTE ordensmenneske har kontroll på impulsene, er delvis elastisk, men selvhevdende og pågående. De er svært moralske mennesker som vil gjøre det som er «rett», og setter store krav til egen og andres etikk. Problemet for dem er at de er for samvittighetsfulle og dømmende. Forholdet til andre mennesker er underordnet, og de er lite avhengige av nære relasjoner. Arbeidet og misjonen er det viktigste. De lar sjelden nåde gå for rett. Disse lederne og konkurransemenneskene har også høy IQ, men lav EQ. De er også mer sårbare for tragedier og kriser enn det vi tror.
Våre samlede psykologiske ressurser uttrykkes i begrepet «jeg-styrke». Begge personlighetstypene har en langt svakere jeg-styrke enn psykologer har antatt. Jeg-styrken er avgjørende for tilpasningen mellom indre drivkrefter (frustrasjoner) og forholdene i den ytre verden (krisen). Frustrasjonstoleranse er, ved siden av flere andre personlighetstrekk, viktig for vårt forhold til oss selv og i forholdet til andre. De narsissistiske og ordensmenneskene har lavere jeg-styrke enn de gir uttrykk for. De er lite tøffe og krisestabile. Skinnet bedrar. Som ledere er de epigoner av lærebøker og teoretiske lederidealer.
Vanligvis er det de sensitive og engstelige, passive og unnvikende personlighetstypene som er risikogrupper for selvmord, men de er sjelden ledere i vårt inhumane konkurransesamfunn

Vi var overrasket over Tønnes bortgang.
Han var en ener og virket trygg. Men noe manglet. Jeg er uenig i parolen om at «pressen tok livet av Tønne». Det er en sjablonmessig påstand fra journalist Steinfeld i Dagbladet 18.01.01 som: «Det er massiviteten ved medieomtalen som dreper.» Media påførte Tønne rett nok mange og sterke ubehag og traumer - slike jeg selv en gang følte på kroppen. Med eksistensialismens filosofi og vårt samfunns etiske kodeks som bakteppe, at man har et personlig ansvar for sitt liv, må Tønne selv stå ansvarlig for sin egen død. Skal vi stå på det kategoriske imperativ at mennesket er fritt og tar selv fritt sine valg, må hovedansvaret for liv og død til sist ligge hos subjektet og individet og ikke hos ryktemakere, sladderhanker eller, om vi vil, media