Vi skal ikke sykdomsstemple friske mennesker med originale trekk, men vi skal forsøke å hjelpe dem som trenger hjelp, også med personlighetsforstyrrelse, skriver assistentlege Ketil Ødegaard og overlege Tor Jakob Moe ved Psykiatrisk klinikk på Haukeland Sykehus i Bergen.
Det finnes mange eksempler på kulturer der individer med avvikende oppførsel er blitt stemplet som umoralske, sosialt underlegne eller gale, og der samfunnet har etablert institusjoner hvor folk med upassende oppførsel eller avvikende meninger ble låst inne. Dette er blant annet beskrevet av Foucault i hans ”Histoire de la folie à l`ageclassique”. Skillet mellom hva som er umoralsk oppførsel og hva som er psykisk sykdom er selvfølgelig essensielt. Eksempelvis ble Marquis de Sade utskrevet fra Charenton-asylet av direktøren fordi, sitat: ”Han er ikke syk, hans eneste galskap er hans lyster og laster!”.
For å forstå hva som ligger i begrepet personlighetsforstyrrelse vil vi først si noe om personlighetsbegrepet generelt. Når man skal beskrive personligheten , brukes begreper som personlighetstrekk og personlighetsstruktur. Det er vanlig å forstå personligheten som et komplisert sammenvevd bilde av forskjellige personlighetstrekk, som dels er ubevisst for personen selv. Personlighetstrekkene beskriver graden av f.eks humørstabilitet, utadvendthet, åpenhet for erfaring, vennlighet og samvittighetsfullhet. Her er arvelige faktorer og forhold ved oppveksten avgjørende. Fra ca. 20–årsalderen er personligheten grunnleggende etablert og de forskjellige trekkene har dannet et stabilt mønster. Dette kalles personlighetsstruktur.
Personlighetsforstyrrelsene må ses på som utviklingsforstyrrelser som fører til avvik i personlighetstrekkene , og kommer til uttrykk i form av uklare reaksjoner i forhold til andre. De fleste leger kommer i kontakt med disse pasientene i allmennpraksis. Undersøkelser tyder på at hyppigheten av personlighetsforstyrrelsene i befolkningen ligger på 7-13%, mens det tilsvarende tallet blant pasientene i allmennpraksis ligger på 20-30%.
Pasienter søker ofte lege for diffuse problemer som av legen kan bli oppfattet som psykosomatiske. Det betyr at det foreligger psykiske forklaringer på fysisk sykdom, og dette er noe de fleste mennesker tidvis opplever. Det kan da oppstå en konflikt mellom pasient og lege, der pasienten føler seg misforstått og legen føler seg utsatt for urimelige krav og manipulasjon. Legen kan tenke at pasientens legemlige symptomer er uttrykk for et behov for oppmerksomhet og omsorg, og siden fysiske sykdommer i vårt samfunn er den mest ”akseptable” grunn til funksjonssvikt , er det naturlig at pasienten prøver å finne en slik årsak. Populære forklaringer på symptomer som legen ikke kan finne årsaken til er f.eks amalgamforgiftning, candidasyndrom, tretthetssyndrom etter virusinfeksjon, fibromyalgi, eller gammel nakkeslengskade.
Personlighetsforstyrrelsene klassifiseres etter hvilket personlighetstrekk som er mest fremtredende. I Norge brukes Verdens Helseorganisasjons internasjonale diagnosesystem , kalt ICD-10. Det er dette systemet som danner utgangspunkt for vår videre beskrivelse. Klinisk går det et viktig skille mellom milde og alvorlige personlighetsforstyrrelser. De milde skaper gjerne bare mindre konflikter med andre, og rammer personen i form av hemninger i forhold til å uttrykke egne følelser, hevde seg selv, og leve ut sin seksualitet. Ved disse forstyrrelsene foreligger en normal personlighetskjerne, personen har opplevelsen av å ha en samlet og stabil identitet. Dette gjelder for det som betegnes som unnvikende, avhengig eller tvangspreget personlighetsforstyrrelse.
Unnvikende (også kalt angstpreget) personlighetsforstyrrelse er preget av anspenthet og fryktfølelse, mindreverd og lengsel etter å bli likt. Problemet ligger i at personen reduserer sin sosiale omgang for å unngå muligheten for avvisning.
Avhengig personlighetsforstyrrelse er preget av at ansvaret overlates til andre, følelse av hjelpeløshet og redsel for å bli forlatt. Tilstanden kan skyldes tidlige tapsopplevelser, og den disponerer for depresjoner.
Tvangspregede personlighetsforstyrrelser er karakterisert ved overdreven samvittighetsfullhet, kontroll og perfeksjonisme. Disse personene er svake for logikk og selvkontroll, og forakter gjerne impulsive og lystpregede mennesker. Det kan foreligge en indre konflikt i forhold til et strengt superego (det dømmende overjeget), og bakgrunnen kan f.eks være et strengt barndomshjem.
De alvorlige personlighetsforstyrrelsene gir store konflikter med andremennesker i mange sammenhenger. Det foreligger en alvorlig defekt i utviklingen av personligheten, slik at det ikke blir en samlet og stabil identitet. Disse personene kan ha problemer med å skille sitt eget ”jeg” fra andre, og de beskriver gjerne at ”selvet” oppleves fragmentert. Det foreligger en svikt i impulskontrollen og realitetsorienteringen. Vi snakker da om at det foreligger en psykotisk organisering av personligheten, og påkjenninger eller rusbruk kan føre til psykose (dvs at man ikke er tilregnelig eller kan ta ansvar for seg selv). I det følgende omtales de forskjellige alvorlige personlighetsforstyrrelsene.
-Ved paranoid personlighetsforstyrrelse foreligger overdreven følsomhet for krenkelser. Personen er preget av mistenksomhet, forvrengning av virkeligheten og gjerne grunnløse utroskapmistanker. Holdningen til livet er kamppreget. De søker ikke behandling selv. Familiene vil gjerne be om hjelp, men det er ofte lite å gjøre så lenge personen selv ikke ser sitt problem. Tilstanden må skilles fra paranoid psykose som er en alvorlig sykdom og som gir anledning til tvangsbehandling.
-Schizoid personlighetsforstyrrelse handler om tilbaketrekning og sosial isolasjon. Personen foretrekker enslige aktiviteter og sin egen fantasiverden. Det foreligger en begrenset evne til å oppleve glede eller uttrykke følelser. Tilstanden kan vise seg tidlig i barndommen som skyhet og vare hele livet ut.
-Schizotyp personlighetsforstyrrelse er preget av eksentrisk adferd, bisarre ideer, grubling og nærpsykotiske episoder med kortvarige hallusinasjoner. Der foreligger en nær forbindelse til sykdommen schizofreni, og disse personene bør behandles med medisiner.
-Narsissistisk personlighetsforstyrrelse handler om overdreven selvdyrkelse, og er oppkalt etter Narcissus som forelsket seg i sitt eget speilbilde. Der foreligger et mønster av storhetsfølelse, og fantasier om fullkommenhet som kommer til uttrykk ved at personen stadig fisker etter komplimenter, ikke tåler kritikk og er kronisk misunnelig på andre. Forstyrrelsen av selvfølelsen kan gjerne føres tilbake til en barndom preget av opplevelsen av ikke å bli elsket, ikke være verdt noe i seg selv. Hele livet blir da en kamp om oppmerksomhet for å fylle opp et indre tomrom. Andre mennesker brukes for å dekke egne behov for beundring, tjenester og seksualitet. Narsissistene er likevel redde for andres avvisning og er derfor ute av stand til virkelig å stole på noen. De har behov for alltid å være i sentrum for andres oppmerksomhet. Dette kan komme til uttrykk som psykosomatisk sykdom. Kroppslig sykdom kan fungere som et alibi for at andre må gi narsissisten den oppmerksomheten han krever.
-Dyssosial personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved flere trekk som i vanlig tale gjerne beskrives som psykopati. Der foreligger hensynsløshet, mangel på empati, mye aggresjon, vold, stoffmisbruk og kriminalitet, løgnaktighet og manipulering. Disse personene er preget av at de ikke lærer av negative erfaringer, heller ikke straff. Det finnes holdepunkter for at genetiske faktorer spiller en viktig rolle ved denne tilstanden. Enkelte undersøkelser viser at over 50% av de innsatte i fengsel har denne personlighetsforstyrrelsen.
-Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er karakterisert ved impulsivitet, uforutsigbare humørsvingninger og sterke følelsesutbrudd. Denne gruppen deles i to undertyper.
Den impulsive typen, hvor det hovedsakelig foreligger mangel på stabilitet og impulskontroll og den ustabile typen (også kalt borderline) som kjennetegnes ved at der foreligger en forstyrrelse av selvbilde, mål og indre verdier. Disse personene beskriver en kronisk tomhetsfølelse, de har gjerne intense og ustabile forhold til andre, med selvdestruktiv adferd, selvmordsdemonstrasjoner og –forsøk.
Det er langt flere kvinner enn menn som har diagnosen borderline. Det finnes holdepunkter for at utviklingen av en borderline personlighetsforstyrrelse kan være en senfølge av å være seksuelt misbrukt i barndommen. Hos mange unge med stoff- og alkoholproblemer eller alvorlige spiseforstyrrelser finner man en borderline personlighetsforstyrrelse . Dette gjør behandlingen svært vanskelig, men hvis man lykkes er resultatene gode.
Psykisk syke mennesker har ofte vært utsatt for store følelsesmessige påkjenninger og levd under vanskelige forhold. De har opplevd en lidelse som gjør det naturlig at de kan vise sterke og i blant urimelige følelser. Mange har fått lite omsorg og kjærlighet eller vært misbrukt og straffet som barn, og det eneste de virkelig ber om er at noen skal bry seg om dem.
Vi har med denne artikkelen ønsket å vise at det finnes et sterkt faglig fundament i psykiatrien for å bruke diagnosen personlighetsforstyrrelse. Det er viktig å diagnostisere personlighetsforstyrrelsene for at pasientene skal få riktig behandling. Det finnes pasienter som ikke har fått den behandlingen de burde hatt, enten fordi legen har oversett personlighetsforstyrrelsen og bare behandlet depresjonen, eller fordi legen har sett seg blind på personlighetsforstyrrelsen og ikke behandlet pasienten for f.eks hans manisk-depressive sykdom. I psykiatrisk virksomhet er vi fremfor alt opptatt av å ikke sykdomsstemple friske mennesker med originale trekk eller avvikende holdninger. Vi vil derimot nøyaktig diagnostisere og behandle psykisk sykehjelptrengende mennesker.