- Korte støttesamtaler hos allmennlegen kan holde borderlinepasienten i live i den tidlige, kritiske fasen. Dette fastslår Anders Evang, overlege i psykiatri ved Gaustad sykehus. Inntil ti prosent av de 90.000 nordmennene som har lidelsen, kan før eller senere ta sitt liv.

Ifølge Anders Evang er to prosent av den norske befolkningen så følelsesmessig ustabile at de fyller kriteriene for en borderline personlighetsforstyrrelse. I tillegg til mangelen på indre stabilitet har pasientene gjerne identitetsproblemer og kan være selvdestruktive.

- Pasientene kan dø nærmest ved et uhell, etter et selvmordsforsøk der hensikten om å dø ikke var så sterk, sier han til Dagens Medisin.

Overlege Evang nevner Marilyn Monroe som en kjent person som illustrerer flere av disse trekkene.

- Når disse pasientene nærmer seg midten av trettiårene, avtar driftspresset og selvmordsrisikoen blir mindre. Faktisk vil to av tre som fikk diagnosen i ung voksen alder, senere i livet ikke lenger oppfylle kriteriene for lidelsen. Prognosen er god, om vi bare greier å hjelpe pasienten gjennom de første, risikofylte årene. Her kan allmennlegene spille en meget viktig rolle.

Stor belastning
Som den eneste i landet tilbyr Anders Evang allmennlegene et kurs i hvordan de skal takle mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse. Pasientgruppen er en av de mest krevende på allmennlegens kontor, blant annet som følge av tendensen til impulshandlinger, selvdestruktivitet og selvmordsfare.

Ti prosent av alle med denne diagnosen tar sitt liv. Ifølge Evang rammes trolig stadig flere nordmenn av lidelsen, som kan henge sammen med sviktende omsorg i barndommen.

- Primærlegen møter oftest borderlinepasienten i en akutt krise, som ved selvmordtrusler, forverring av spiseforstyrrelser, stoff- og alkoholmisbruk. Allmennlegene belastes med mange av disse pasientene - ikke minst fordi det er for få psykiatere og psykologer her i landet. Og i de tilfeller hvor pasienten blir henvist til spesialist, faller mange ut av behandlingen

«Deg har jeg ventet på»
En vanlig fallgruve er å fanges av pasientens forventninger. - «Du er den eneste behandleren som virkelig forstår meg og kan hjelpe meg», kan pasienten si. Og: «Du er den jeg har ventet på». Hvis legen forsøker å leve opp til pasientens idealisering, risikerer han eller hun å overstrekke seg, og pasientens holdning kan da skifte til nedvurdering, sier Evang.

- Mange leger får etter hvert mest lyst til å avvise pasienten fordi de føler at de har lite å stille opp med. Ikke få havner i en ureflektert uvilje overfor pasienten, og mange føler hjelpeløshet.

Å hjelpe pasientene, trenger ikke ta veldig mye tid. Evang bruker poenger fra sin bok Utvikling, personlighet og borderline når han underviser allmennlegene. I boken beskriver han en rekke jeg-styrkende tiltak, som kan brukes i samtale med pasienten, deriblant:

- Fremme verbalisering
- Fremme evnen til å velge
- «Containing»-funksjonen

Ord som utsetter
Det er mange grunner til at det er viktig å hjelpe jeg-svake pasienter til å bruke ord. Først og fremst gir det en utsettelse å snakke om det. Uten utsettelse er det kort vei mellom impuls og handling. Legen kan også gi direkte råd om utsettelse. Hvis klienten selv er i stand til å se ulemper ved å handle raskt og uten gjennomtenking, kan man gi råd som; «snakk med noen først» og «tell til hundre først».

Mange av pasientene vil mene at de ikke har noe valg. - Et virkemiddel er å vise at i nesten alle situasjoner fins alternativer. Neste skritt er å få frem at de ulike alternativene har fordeler og ulemper. I viktige saker kan det være nyttig å sette momentene på papiret i to kolonner, én for og én mot det aktuelle alternativet.

Å romme kaos
Den svenske psykoterapeuten Sonja Levander beskriver containing; å være i stand til å romme pasienters følelser og tanker, på denne måten: - Det kan være viktig at et menneske som tar del i ens kaotiske og angstfylte materiale, ikke rives med og gripes av samme uro som man selv har. - Pasienten opplever da at den andre ikke ødelegges, selv om hun beretter om voldsomme impulser eller hendelser, utfyller Evang.

- Vær sannferdig og synlig. Billig, usannferdig trøst virker jeg-svekkende. Mye taler for å lage en form for kontrakt med pasienten, der antall konsultasjoner og varighet av kontakten inngår.

Evang understreker at arbeidet med borderlinepasienter ikke er noen enkel og likefrem behandlingsoppgave, og at det er viktig å sette konkretiserte råd inn i en bred forståelsesramme.

Et skoleeksempel
En typisk livshistorie kan være som denne; en kvinne som i ung voksen alder festet nokså vilt: «Selv opplevde hun ikke denne tida som så spennende og fascinerende som det kunne synes utenfra. Hun var ofte fortvilet, følte seg avvist eller brukt, og skjønte ofte ikke hvorfor hun havnet opp i så mange vonde og vanskelige episoder. (...)

Hele tiden gikk hun ut og inn av utallige forhold, noe som ga henne liten glede, og bare gjorde henne mer og mer desperat. (...) Av og til forsøkte hun å bryte ut av sin ugladhet med å skeie riktig ut, drikke voldsomt, havne i sengen med en likegyldig hvilkensomhelst, med etterfølgende selvhat og enda dypere depresjon og indre smerte. (...)

Det ble mer og mer vanskelig å jobbe på samme sted, og en dag sluttet hun bare».

Kilde: Personlighet og personlighetsforstyrrelser, av professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo, Svenn Torgersen.

Hva er borderline?
'Personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved en klar tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende. Pasienten har en tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv adferd. Det foreligger også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende adferd, særlig hvis impulsive handlinger blir hindret eller kritisert.

To typer kan skilles ut:

- Den impulsive typen, som hovedsakelig kjennetegnes ved manglende følelsesmessig stabilitet og impulskontroll.

- Den ustabile typen, som i tillegg kjennetegnes ved forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier, kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile interpersonelle forhold, og ved en tendens til selvdestruktiv adferd, herunder selvmordshandlinger og -forsøk'.

Kilde: WHOs beskrivelse i diagnosesystemet ICD-10, der de kaller lidelsen «ustabil personlighetsforstyrrelse».

Først publisert: Dagens Medisin 06/01, 3/22/01. Skrevet av Øystein Eiring