Psykolog Torkil Berge
Kvinner som mishandles: Det er en som bryter norsk lov og en annen som er offer – og bruk av vold er et kriminelt forhold.

Kvinner som er utsatt for mishandling kan ha nytte av andre kvinners erfaringer. Mange opplever at det er vanskelig å bryte ut av forholdet, selv om en ønsker å gjøre dette. Samtidig fører det å føye seg ikke til at mishandlingen stopper. Over tid kan episodene med vold etableres som en "normal" del av samlivet.

I et mishandlingsforhold er det alltid to parter. Det er én som slår og én som blir slått. Det er vanligvis mannen som slår. Forholdet kan også preges av psykisk vold, med trusler, beskyldninger og trakassering.

Kvinnen kan tilpasse seg mannens krav i håp om å få slutt på mishandlingen. Mannen vurderer henne ut fra hva hun får ham til å føle, og ikke ut fra hvem hun er. Kvinnen vil etterhvert kunne overta mannens bilde av seg selv. Hun kan miste kontakten med egne følelser og behov. På grunn av denne selvoppgivelsen vil hun kunne få psykiske problemer.

Mannen aksepterer ikke at hun har behov som ikke stemmer overens med hans; hun skal være slik som han vil ha henne. Gjennom fysisk og psykisk bruk av vold unngår han å møte sin egen væremåte og oppførsel. Etterhvert utvides grensene for hva han kan tillate seg; han kan bli regnet som "snill" når han ikke slår eller truer. Han vil ikke forstå hvor alvorlig volden er for kvinnen. Når hun vil snakke om det som har skjedd, synes han kanskje at hun er masete. Han er mer opptatt av andre sider ved forholdet, og sier at mishandlingen er en rimelig reaksjon på det hun har gjort. Dette er aldri riktig.

Mannen kan kanskje ha rett i at kvinnen har sin del av ansvaret for konflikter som er mellom dem. Det er imidlertid galt at vold kan benyttes som en måte å løse konfliktene.

Kvinnen kan tross alt være svært glad i mannen. Mange kvinner sier likevel at den eneste løsningen var å forlate ham. Andre har valgt å bli i forholdet. Deres erfaring er også at de må gjøre noe for å få satt stopper for volden. Det å underordne seg mannens ønsker fører ikke til at mishandlingen opphører.

Noen menn innser at dette er et problem de må gjøre noe med. Enkelte tar kontakt med behandlingsapparatet og ber om hjelp. Men mishandling er ikke en psykisk lidelse; vold er årsak til psykiske problemer hos andre og ikke omvendt.

Mishandlingen utvikles over tid
I begynnelsen kan volden være uregelmessig. Den holdes skjult for andre, og forstås som "uhell". Vold kan bli en "normal" del av samlivet. Kvinnen kan ta på seg ansvaret for mannens voldsbruk. Hun stoler ikke lengre på egne følelser og vurderinger. Hun prøver å unngå vold ved å isolere seg fra omverden. Da kan hun bli enda mer overlatt til mannens bilde av henne; at det er hun som er svak eller har problemer og ikke ham.

Kvinnen kan ta kontakt med hjelpeapparatet. Dessverre ønsker hun ofte å få hjelp til å forandre seg selv, slik at forholdet til mannen kan bli bedre. Voldens farer er uvirkelige, og hun han oppleve at det er henne det er noe galt med.

Krisesentrene for mishandlede kvinner forteller at mange velger å vende tilbake til sine menn, til tross for at voldsbruken fortsetter. Flere av dem som til slutt velger å forlate mannen for godt, sier at de tok beslutningen lang tid i forveien. Håpet om at det kan bli bedre, tanken om at mannen trenger dem eller følelsen av å være avhengig av ham fører til at de i perioder skifter mening. Neste gang de beslutter seg for å gjøre noe, har de fått økt tro på at de vil greie det.

Hvorfor bryter hun ikke ut?
Kvinnen kan oppleve at mannen er et spesielt komplisert menneske. Han er en "gåte" fordi han er så uforutsigbar i sin voldsbruk og væremåte. Hun kan tro at et forhold hvor han ikke slår, er et godt forhold. Men vold er ikke et avgrenset problem. Alt er ikke bra selv om han ikke slår.

Kvinnen kan bøte på sin handlingslammelse med fantasier om den store innflytelsen hun har over mannens liv. Hun kan se seg selv som mannens "redningsplanke". Da blir det vanskelig å gi ham ansvar for sine handlinger. Kvinnen kan unnskylde mannen ved å si at han slår fordi han drikker; at han er en helt annen person når han er edru. Han kan si at han ikke er seg selv når han har drukket. Da blir alkoholen syndebukken og ikke mannen.

Hun kan være glad i ham selv om han slår og trakasserer henne. Da er det vanskelig ikke å tilgi ham når han ber om det. Kanskje kommer det en periode med gode følelser etterpå. Han kommer med blomster, sier at hun er den eneste for ham og at han ikke kan leve uten henne. Han kan bli som et gråtende barn; ulykkelig lover han aldri å gjøre det mer. Kvinnen håper at det nå er slutt.

Håpet får en så altfor stor plass. Kvinnens handlinger fører noen ganger til vold og andre ganger ikke. Volden blir uforutsigbar. Hun blir forvirret og får vansker med å tenke klart. Hun kan prøve å glemme, og tenke på mannens positive sider. Han er "egentlig" god eller ulykkelig. Hun trekker da frem sider ved mannen som gir håp om bedring.

Kvinnen kan bli i forholdet fordi hun tror dette er best for barna. Hun kan være redd for å bli mistrodd av familie, venner, politi, rettsvesen og hjelpeapparat. Hun mangler kanskje både penger og et sted å dra til. Kvinnen kan også forfølges av mannen, som ikke gir seg før hun vender tilbake.

Kvinner som har lykkes i å komme ut av et mishandlingsforhold kan slite med angst, depresjon og skyldfølelse. Mange får svekket selvtillit og vansker med å forstå egne følelser og ønsker. Evnen til å sette grenser i forhold til andre kan bli mindre. Menn som slår oppsøker derfor kvinner som har vært utsatt for mishandling; dermed opplever enkelte å bli offer i flere mishandlingsforhold.

Etter norsk lov har kvinner som er utsatt for mishandling krav på bistand fra hjelpeapparatet.