Betraktninger og erfaringer fra tidligere politiinspektør og lensmann i Bergen Vest - Harald Andersen.

Innledning:

I forbindelse med Hieronimuskursene har Kari Lossius, Nina Andreassen og meg selv gjennomført ca. 10 kurs fra 2001 med til sammen ca. 100 deltakere med tema ”Vold i nære relasjoner”.
Initiativtaker til kurset var Eva Rognvik fra stiftelsen Hieronimus. Årsaken til at hun tok dette initiativet – var fordi det var et skikkelig mediakjør mot undertegnede. Bakgrunnen for medias aktivitet – var uttalelser fra undertegnede om at ”kvinner burde være mer selektive ved valg av partner” – ”enslige kvinner burde tenke egen sikkerhet før de etter fest og noe beruset bega seg på hjemvei alene” – ” ikke å gå gjennom parker på veier med liten trafikk” ”Enslige kvinner måtte ikke ta piratdrosje” – ”Kvinner som gikk ut offentlig burde ikke kle seg utfordrende, da dette i seg selv kunne oppfattes av menn som om de ønsket kontakt” – ”kvinner burde ikke bli med hjem etter restaurantbesøk til menn de hadde truffet for første gang – – dersom de ikke ønsket sex selv. Kun 1 % av mennene ville virkelig vise dem frimerkesamlingen sin – de øvrige 99 % ønsket sex”.
Uttalelsene som i realiteten kun var ment som gode råd og faktisk i dag kan benevnes HMS regler i privatlivet og som i ettertid også er gjentatt av flere politimestre og andre polititjenestemenn – merket undertegnede som mannsjåvinist og kvinneforakter. Dette til tross for at jeg skrev artikler under overskriften ”Dette var det Harald Andersen sa og mente” der jeg presiserte at mine uttalelser, som jeg den dag i dag mener, ikke var ment som annet en forebyggende og ikke var annet enn det jeg har gitt som råd til mine egne døtre.
Når det er sagt – verden skulle ha vært slik at vi kunne gjøre akkurat som vi ville, kledd oss uten tanke for onde makter, gått hvor vi ville også lett påvirket – men dessverre – verden er ikke slik i dag – verken for damer eller menn – men damer er bare mere sårbare og utsatt.
Imidlertid oppfattet Eva Rognvik poenget og tok kontakt med spørsmål om jeg kunne tenke meg å gjennomføre kurs for kvinner som ble utsatt for hjemmevold – altså det politiet betegner som vold i nære relasjoner. Årsaken til at hun valgte meg – var i første omgang fordi jeg hadde uttalt meg som jeg hadde gjort og hun av faktisk svært få – forsto at det jeg hadde uttalt var positivt og ment som preventivt for kvinnene. Dette i tillegg til meget lang tid i politiet i alle stadier og nå sist som politiinspektør og driftsenhetsleder i Bergen Vest, samt en helt nødvendig bakgrunn som lensmann og da ikke minst som namsmann, slik at området økonomiske problemer også kunne vektlegges.
Kursene skulle arrangeres av Hieronimusstiftelsen og to psykologer – Kari Lossius og Nina Elin Andreassen fra Bergensklinikkene, skulle sammen med meg fra politiet ha ansvaret for gjennomføringen. Slike kurs hadde aldri vært prøvet tidligere – kursledelse fra psykolog og politi hadde heller ikke vært forsøkt.

Begge psykologene ble av Eva Rognvik spesielt valgt, da fordi de begge har spesialkompetanse opp mot rus og dens påvirkninger av mennesker, samtidig som de begge har meget bred og lang erfaring som både ledere og spesialpsykologer generelt.
Kursene er basert på hjelp til selvhjelp.
Alt dette har gjennom våre kurs vist seg å være vellykket – modellen har fungert utmerket og jeg er personlig ikke i tvil om at vi sammen har gitt våre kursdeltakere en meget bedre livskvalitet, et mere positiv syn på livet – gitt dem evnen til å ta selvstendige avgjørelser, som er positive for dem selv og ikke minst hjulpet dem inn fra angst og usikkerhet til et normalt liv, slik at de kan fungere både i arbeid og ikke minst i sin fritid. Jeg kan også legge til at mange av våre deltakere har hatt så store problemer, at jeg heller ikke vil utelukke at vi også kanskje har reddet liv.
Vi har i år utgitt en meget enkel brosjyre – kun et ark A-4 – dette av økonomisk årsak – men det vi gjør rede for i denne brosjyren eller en ”flyer” som jeg kaller den – vi tar opp meget alvorlige emner og forteller om hva vi holder kurs om. På denne måten ønsker vi å treffe vår målgruppe og at vi kan bli første trinnet på raketten – hjelp til selvhjelp for en bedre livskvalitet.
Vi bruker overskriften SAMLIVSVOLD – FAMILIEVOLD og begynner med å spørre om ”du er utsatt for Vold i Nære Relasjoner? ”
”Vold i nære relasjoner er primært vold i hjemmet.”
Vi definerer FAMILIEVOLD og vi forteller om kursets innhold og hensikt. Vi gir også en del eksempler vi etter vår erfaring vet at de som er utsatt for vold spør om. Videre gir vi adekvat informasjon om kurset, hvorledes det er lagt opp og at vi også bruker eksterne fagpersoner, alt etter deltakernes behov. Det kan være advokat, ansatte ved barnevern eller barnevernsvakt, politifolk med spesiell kompetanse opp mot etterforsking av slike saker, ansatte fra NAV m.fl.
Denne enkle brosjyren kunne ikke kommunen lage en trykksak av, gratis for Hieronimus, derfor ble det et grønnfarget A4 ark, som ble distribuert på steder der vi etter erfaring vet at ofre for samlivsvold oppsøker. Det er legevakt, krisesentre, advokatkontorer, NAV, barnevern – for å nevne noen eksempler.

Hvem melder seg på slike kurs:
Kvinner som blir utsatt for vold i sine nære relasjoner og i hovedsak snakker vi om ekteskap og samboerskap og at volden utøves av partneren.
Volden kan bestå av fysisk vold og psykisk vold – ofte begge deler.
Når deltakerne ringer for å høre om kurset er noe for dem – treffer de Eva Rognvik eller andre fra Hieronimus. De treffer med andre ord mennesker som kan meget om angst og det å være redd – en tilstand de som ringer har opplevet og opplever. Nå treffer de mennesker som kan gi dem de riktige rådene, de kan føle tillit og at noen tror på dem.

Hva er vold?
Fysisk vold er rene slag og spark konsekvent rettet mot bestemte deler av kroppen for å skade.
Psykisk vold er ord i tale og samtale som virker nedbrytende på den andre part, får mottakeren til å tro at hun ikke kan noe, ikke forstår noe – hun er dum – hun er en belastning både for familien og sin partner – kort og godt et null.
Voldsutøver.
Forøver er etter vår erfaring ofte en mann med helt typiske psykopatiske trekk. Han er godt likt av omgangskretsen, på egen jobb og av nabolaget. Han betegnes svært ofte som meget sjarmerende og meget hjelpsom mot andre. Han finns i absolutt alle samfunnslag. Han kan også være rusmisbruker eller en som reagerer A typisk på rus – han kan være kriminelt belastet – med andre ord – forøveren kan være meget godt utdannet og ha en meget god jobb – han kan ha en jobb som inngir status og respekt, han kan være både brannmann, sykepleier, lege og politimann og han kan være en helt vanlig mann og som nevnt også rusmisbruker og kriminell. Med andre ord – man finner dem overalt og vår erfaring er at der er svært store mørketall, selv i dagens opplyste samfunn.
Hvilke konsekvenser gir slik adferd – Hva bør vi gjøre?
I sin ytterste konsekvens: Det er et ufravikelig faktum at over 100 kvinner i Norge er drept av sin partner de siste 10 år og det er de offisielle tall! Vi må være så realistiske at vi også ser at her er det overveiende sannsynlig at der også er mørketall!
Vold i nære relasjoner gir mange konsekvenser – ikke bare for det mennesket det primært går ut over, men også eventuelle barn og ofte er også offerets familie involvert. Mange barn blir det jeg vil betegne som ”nervebunter” – de lukker seg inne, de unngår også ofte hjemmet, det kan føre til at de oppsøker uheldige miljøer og blir rusmisbrukere og voldelige selv. Således er der stor risiko for negative ringvirkninger rundt hjemmevolden – ringvirkninger som til sist kan skape store problem for individ og samfunnets hjelpeapparat.
Konklusjonen må bli at det er en meget god investering å fokusere åpent på dette problemet og så godt mulig både avdekke det og arbeide preventivt for å minske omfanget.
Hva skjer med den som blir offer for slik vold?
Offeret får etter kort tid angst – hun blir redd og meget følsom overfor partnerens oppførsel tale og handlinger. Hvilket humør han er i – dette hører hun for eksempel på måten han går på – hvorledes han lukker dører – hvorledes han snakker og ellers vanlige og daglige ting. Han er meget kontrollerende og stort sett lite tilfreds med offeret eller det arbeidet hun gjør i hjemmet, hennes økonomi, måten hun klær seg på og hennes kontakt opp mot andre mennesker.
Offeret får i tillegg til angst en skyldfølelse. Partneren makter å få frem i henne en skyldfølelse og dette går så langt at hun virkelig kan tro at det som skjer er hennes egen skyld. Hun selv ikke bare føler at hun ikke strekker til, men hun er livende redd for at andre i nærmiljøet skal avsløre henne. Hun isolerer seg og kommer av den årsak lett inn i en depresjon. En slik tilstand er ønskelig fra en kontrollerende partner med psykopatiske trekk.
Det er her mørketallene kommer inn. Offeret orker bare ikke mer og velger å ta sitt eget liv.
Offeret skjemmes overfor familie, venner og naboer. Hun ønsker at ingen skal få vite om det hun blir utsatt for og enkelte partnere blir med offeret når de må oppsøke lege for skader de har fått og forøveren er med for å kunne finne plausible forklaringer på skaden, for å unngå at han skal mistenkes som forøver blir han med for å kontrollere henne. Som eksempel falt hun ned trappen, hun skar seg på en kniv, hun gikk på en dør, katten klorte henne og hunden var voldsom m.m.
Offeret sørger for at vinduer og dører er lukket når partneren utøver volden. Når der er barn – fortelles barna at de aldri må si noe til noen. Barna får således en traumatisk oppvekst og det hender ikke sjelden at forøveren får barna til å tro og oppfatte moren som både dum, lite intelligent, misbruker av piller og eller alkohol m.m. Mor får således ingen støtte og lever seg stadig lengre inn i en tilværelse med skyldfølelse og angst.
I tillegg sørger forøveren for at partneren blir økonomisk helt avhengig av ham. Han er meget mistenksom – hun får ikke bevege seg uten at han kontrollerer alt hun gjør. Kontrollen utøves også for at hun ikke skal treffe andre, ikke røpe hvorledes forholdet virkelig er, men også fordi at forøveren som psykopat har et eierbehov og et behov for å styre hele hennes tilværelse.
Utad er han den sjarmerende, den hjelpsomme og den vellykkede i familien. Derfor er det så vanskelig for utenforstående å oppfatte den reelle situasjon og den reelle fare for den det gjelder.
Det skal meget til for at offeret forteller noe selv, andre må få mistanke, barn må fortelle besteforeldre etc. Selv når offeret blir konfrontert med virkeligheten – benekter hun svært ofte tingenes tilstand.
Hvilket valg har hun? Dersom hun velger å bryte ut av ekteskap eller samboerforhold – hva skjer da med henne. Hun regner med at hun må flytte fra hjemmet, at hun mister kontakten med barn og den øvrige familie, får problemer med å få nytt sted å bo og ikke minst at hun ikke klarer seg økonomisk. Overfor slike problem velger hun å fortsette forholdet helt til noen gir henne informasjon om tingenes tilstand, hennes rettigheter og ikke minst hennes muligheter til å bedre sin livskvalitet med mange hundre prosent om hun makter å bryte ut.
Når kvinnen er kommet så langt at hun befinner seg i avmakt – opplever hun at hun blir sykemeldt, at hun ikke orker å åpne brev i frykt for inkassokrav og regninger og ikke sjelden utnytter partneren denne situasjonen.
Hva skjer om kvinnen bryter ut av ekteskapet eller samboerforhold?
Dersom kvinnen virkelig tar mot til seg og kanskje får hjelp til å bryte ut av forholdet – er det langt fra sikkert at mannen gir slipp på henne. Mange kvinner opplever dette som et rent helvete. De blir forfulgt, truet og plaget med telefoner, mail og SMS. Mannen setter ut rykter om henne og dersom hun finner seg en ny venn – ofte også rykter om ham. Vi snakker om at menn fra andre trossamfunn ”mister ansikt” når kvinnen forlater ham. Nei, dette er nok også tilfelle i vårt eget land. De føler det som om de taper, de mister ansikt overfor familie, vennekrets og jobb – de ligger kvinnen for hat – de bruker barna mot henne og da gjerne via barnevern og rettsapparat og de truer henne.
Politiet kan fortelle om antall kvinner som har fått voldsalarm av denne årsak. Kvinner som har angst, er livredd og frykter med rette for eget liv. Bare i Hordaland er der utdelt ca. 250 slike alarmer og hvert eneste tilfelle er behovsprøvet av erfarne politifolk.
Dette til tross er samfunnet ikke villig til å sette i gang kurs – å sette i gang tiltak som kan hjelpe kvinner ut av voldelige forhold. Vi må alle være meget klar over – at når kvinner ber om voldsalarm, da frykter de for sitt liv – de har en reell frykt og de er ikke paranoide.
Vi er temmelig sikker på vi med våre kurs har reddet liv – vi er helt sikre på at vi har vært med og fokusert på problemer som også forøveren oppfatter som en prøvelse, som en fare for at han kan bli avslørt, straffet og dømt for sine handlinger.
Selv det å plage medmennesker med meldinger på telefon, SMS og mail kan være straffbart i dag – plagsom opptreden og virksomhet rammes av straffeloven – dette kan vi også sørge for at forøver får vite og erfare.
Politiet har begrensede ressurser – det samme har nok barnevernet og andre som kan komme i befatning med slike saker. Men dette må bli et meget høyt prioritert område. Ikke bare kan vi spare liv – vi kan gi kvinner og ikke minst deres barn en meget bedre livskvalitet og vi kan begrense en rekke straffbare handlinger.
I dag er våre politikere så opptatt av å etablere sprøyterom – for det skal gi stoffmisbrukere bedre livskvalitet og forlenge deres liv. Videre er både politikere og andre opptatt av at vi ikke skal ha belastende parker og områder der rusmisbrukere kan ferdes, der de setter sprøyter, der de begår straffbare handlinger.
Hvorfor er vi så opptatt av dette – jo, fordi vi har disse problem i synsfeltet og lett tilgjengelig.
Familievolden eller vold i nære relasjoner er ganske usynlig. Den plager bare dem det går ut over og sjelden andre – den avdekkes ikke før drapet eller annen straffbar handling er skjedd, men da er det for sent.
Det er for meg et mysterium at våre byråkrater og politikere her løper fra sitt ansvar.
Søreidgrend, den 29.10.2010

Harald Andersen